«Helsiken heller, barnebarna må lære å stå på egne ben»

– Jeg tror jeg klarte å samle folk fordi jeg var ærlig. Mange sa: Vi er ikke enig med deg, Yngve, men vi støtter deg likavæl.

– Jeg måtte tørre å gå ut med ting som skapte debatt. Vi må ikke være redd debatten, vi må heller være redd tausheten. Vi må elske debatten. Det er da vi får frem til de gode ideene hos folk. Det er da vi greier å pushe hverandre til å bli enda bedre. Jeg har aldri være redd debatten, jeg har alltid vært glad i den.

Direkte og tydelig

Yngve Hågensen har noen spilleregler han mener ledere må følge. Debatten er en selvfølge, men en god leder må også være en person som har oversikt, kan egen bedrift, kjenner virksomhetens utfordringer og målsettinger og i tillegg er oppdatert på tilgjengelige ressurser, inkludert ansatte og eierne, sier han.

Og han fortsetter i ekte LO-ånd: En leder må kjenne sin egen rolle innenfor de totale rammebetingelsene.

– Lederens egenskap er å vinne tillit i egen organisasjon eller bedrift og å få de ansatte til å bli forankret i målsettingen og arbeidsformen, i ansvarlighetens og samarbeids betydning. I tillegg må en leder kunne være direkte og tydelig.

Respekt og tillit

– Mener du norske ledere er redd for å være direkte?

– Jeg føler at det er mange ledere som har et godt forhold til sine ansatte, sier Yngve Hågensen. – Men også der må du tørre å si fra. Varsling er blitt et begrep i dag. Varsling må ikke bekjempes. Du må våge å si, «det der er pokker ikke riktig, det du sier der, det må vi snakke mer om». Du må aldri være redd når folk sier hva de mener. Redselen ødelegger det som skal være et samarbeid. Den ødelegger for det man skal gjøre sammen, nemlig det å få til ting på en skikkelig måte.

– Hva er den største feilen en leder gjør?

– Det er å ikke være ærlig, da mener jeg ærlig i hele sin ferd, fortsetter han. – Ledere må tørre vise de ansatte utfordringene. Når du som leder forteller de ansatte om utfordringer, får du med deg de aller fleste. Du får respekt og tillit, og det fører igjen til gode resultatet.

Ærlig mot Haakon Lie

– Hadde det vært plass for en Yngve Hågensen eller en Haakon Lie i dag?

– Jeg tror det hadde vært verre med Haakon Lie enn Yngve Hågensen. Det kommer av at Haakon Lie hadde en egenskap som jeg føler jeg har sklidd unna. Han var ikke flink nok til å skille mellom uenighet og uvennskap. Uenighet og uvennskap er nemlig to forskjellige ting.

– Var han uenig med folk, kunne de bli hans uvenner. Jeg tror min styrke har vært at jeg har vært uenig med folk og samtidig vært deres venner. Jeg har lagt stor vekt på akkurat det, påpeker den tidligere LO-kjempen.

– Skal du lykkes med folk, må du få dem med deg, fortsetter han. – Selv om jeg kan være uenig med noen, veit jeg at jeg er avhengig av alle for å lykkes. Jeg har skjelt ut folk på talerstolen og etterpå gått ut og drekki øl med dem. Det måtte de tåle, sier Haagensen.

– Jeg har hatt folk i LO som ikke har greid akkurat det, uten å nevne navn. Og jeg har hatt folk i partiet som absolutt ikke har greid det. Haakon Lie kan jeg nesten bare si positive ting om, men han var aldri en venn av meg. Han har skjelt meg ut som bare det, ikke minst skriftlig. Jeg var ikke verd fem øre i forhold til ham sjæl. Men jeg var alltid ærlig mot Haakon Lie.

Spille på lag

En leder skal selvfølgelig være snill, men det er viktig at han ikke er dumsnill, slår Yngve Hågensen fast. – Du må stole på lederens kunnskaper, at han vet om de tingene som hører hverdagen til, og ikke minst det som hører fremtiden til. Er det snakk om organisering og oppsigelser, må ansatte føle at det lederen sier er korrekt. De må skjønne at ting er blitt så jævlig at noe må gjøres. Klarer du å få frem den tilliten, da får du folk til å være med på å gjennomføre det som må gjennomføres.

– Jeg pleier å si at det er greit å ha sterke ledere som slår fast hva et vedtak skal være, men det blir vanskelig om du ikke klarer å gjennomføre det. Du må ha med deg dem det gjelder, derfor er det ikke nok å ha gode forslag til vedtak. Du må ha en så god begrunnelse at de oppfatter at de må spille på lag, at dette må vi være med på for dette er viktig. Vet du hvilken vei du skal ta, og får de ansatte med deg, ja da greier du å gjennomføre det.

Det beste landet

– Folk sier det ikke er politisk forskjell på folk, og generelt deler jeg et slik resonnement, sier Hågensen. – Men politikere er det forskjell på, framhever han.

– Folkemeningen ligger på den sosialdemokratiske siden. Jeg er sikker på at folkesjela er forankret godt til venstre. Einar Førde sa en gang for mange år siden: vi alle sosialdemokrater. Og hvis jeg ikke husker feil, Kåre Willoch var ikke så veldig uenig.

Hågensen begrunner sitt syn med at vi bor i et land som FN gang på gang har kåret til det beste å bo i. – Da kan ikke de som former dette landet gjøre så jævla mye gæli. Nei, det kan ikke bare være idioter som har sørget for dette, konstaterer han. – Folk må skjønne at det ikke er tilfeldig at menneskekroppen er sammensatt slik at hjertet er til venstre og blindtarmen til høyre…

Småjusteringer

– Men når jeg ser at Frp og Høyre er de største partiene, da må noe ha blitt gjort feil.

Høyre var smarte i den siste valgkampen, fortsetter Yngve Hågensen. – De skulle ikke gjøre store endringer, bare justere, sa de. Alle steder kom det bare «justeringer». Det som har skjedd i løpet av tre og et halvt år er ikke justeringer, det er endringer. Det er store politiske veivalg som er gjort.

– Vi har det veldig bra i Norge, men nå begynner vi å merke at det som er bra er blitt til «småjusteringer». Du ser det på Arbeidsmiljøloven. Det er ikke små justeringer her, men store. Og det påvirker arbeidsfolks situasjon på andre måter, også. Uføre mister barnetrygd og arbeidsledige mister feriepenger. Du ser det på småting som er så små at media ikke bryr seg om det. Og dermed griper det inn overalt med små stikk. Mange føler det på kroppen. Når vi kommer til valgkampen til høsten vil det store bildet mindre. Da får vi debatter om enkelthetene og dermed om veivalgene. Vi får en annen politisk debatt enn den vi har hatt på snart fire år. Den vil ikke bare ramme denne regjeringen. Debatten vil også sette Ap på plass på en del områder.

Hva vil vi sjæl?

– Nå har vi i snart fire år debattert hva denne regjeringa har gjort. Heretter må vi avklare det som er viktig å debattere. Hva vil vi sjæl? er spørsmålet som er minst like viktig.

– Velgerne vil spørre politikerne: hva vil dere nå? Hva er alternativet? Og det må vi forankre slik at vi ikke snur kappa etter vinden ved å inngå for mange kompromisser og forlik. Forlik i skattepolitikken har aldri lønt seg. Jeg tror ikke på forlik på de andre politiske områdene heller, sier Hågensen engasjert.

– Når det kommer til hælane, er det de politiske skillelinjer velgerne vil ha tak i. Det må vi være jævla bevisst på i de de månedene vi står foran i valgkampen.

– Derfor er jeg glad for at landsmøtet i Arbeiderpartiet klargjorde noen grunnleggende holdninger med et valgprogram som tillitsvalgte kan være stolte av å gå ut i valgkampen med.

190.000 ledige

Yngve Hågensen reiser mye, og når han titter på all verdens fine bygg og kirker og sånn, blir han både rørt og stolt – og litt forbannet.

– Folk sier at den og den arkitekten har bygd dem. Men jeg spør heller: Har`em bygd'n? Har r'em ikke bare teigna'n?

Og så fortsetter han resonnementet: Norge står for det aller beste, utviklet gjennom mange år. Unntaket var jappetida på 1980-tallet. Ellers har norske politikere stått bak de store fine trekkene, som har ført til at Norge er blitt verdens beste samfunn å bo i. Ideen har vært trepartssamarbeidet, den norske modellen. De fleste regjeringene i etterkrigstiden har villet være med på den modellen, unntatt Willoch-regjeringen. Du så hva jappetida endte i? 190.000 ledige og renter oppe i 17 prosent. Det ble en skandale i norsk politisk sammenheng, sett i et perspektiv på femti år.

Gjør din plikt, krev din rett

– Allerede fra stiftelseskongressen i LO i 1899 gikk LO ut og presenterte seg for offentligheten med tre visjoner, sier LO-kjempen.

– Arbeid, bolig og utdanning var visjonene. Det gjelder i dag også. Og så gjelder det to ting til. Gjør din plikt og krev din rett. De som startet byggingen av velferdsnorge visste at det ikke var nok å kreve noe av andre, man måtte bidra sjæl. Med andre ord: Gjør din plikt og krev din rett. Dette slutter folk opp om, uansett i hvilke miljøer jeg beveger meg i.

– Jeg har veldig tru på den norske folkesjela. Derfor tror jeg at sosialdemokratiet vil vinne frem i fremtiden.

Rappkjefta

– Du er kjent for å være en direkte og rappkjefta og en til dels vulgær kar? Er det en styrke eller svakhet ved deg?

– Begge deler. Jeg har fått mye kjeft for det. Men du verden hvor mye skryt jeg har fått, også. Jeg holder foredrag og kan plutselig si: Nei, faen! Da klapper folk og ler, de synes det er artig, de opplever en friskus innimellom alt alvoret, innbiller jeg meg.

– Er du den eneste som kan tillate deg dette?

– Ja, det er det mange som hevder. Jens Stoltenberg, Thorbjørn Jagland, Karl Glad og flere i de miljøene har sagt: «Yngve, nå har du vært på tv igjen. Du har vært uforskammet og gitt folk så hatten passer». Men det er ikke vondt ment fra min side. Det har nok litt å gjøre med at jeg kommer fra Finnmark. Det er litt friskere mentalitet der enn i Norge for øvrig. Jeg mener det ikke vondt

– Jeg oppfordrer folk til å være seg sjæl. I enhver sammenheng, på godt og vondt. Det er ekte og det vinner tillit. Den lederstilen har også vært min styrke. Prøver jeg å gjøre noe annet, kommer jeg gæ'rnt ut. Jeg må stå frem som meg selv. Det tror jeg blir respektert.

Barnehjemsgutten

Yngve Hågensen var barnehjemsgutt i 12 år og lærte mye av det. Det ga ham et utgangspunkt: Han er ikke bortskjemt. Han ble raskt vant til å ta avgjørelser selv.

– Jeg lærte å stå på egne ben. Jeg hadde ikke mor eller far å løpe til hvis noe var gæ'rnt. De første åra hadde jeg broren min. Etter det var jeg alene igjen. Jeg bodde i det fellesskapet et barnehjem er. Jeg lærte oppfinnsomhet. Vi fikk aldri penger på barnehjemmet, men jeg tror aldri jeg stjal noe, heller.

– Barnehjemmet har formet meg. Jeg ble vant til å møte opp om morran, gå på skole, være med på arrangement, stå på egne ben og ta ansvar for egne handlinger. Jeg hadde ingen andre å løpe til enn meg selv. Oppvekst i et barnehjemsmiljø ble noe positivt for meg og min fremtid.

Fin lærdom

Det er klart det skjedde ting som jeg ikke var glad i og som jeg ble forbanna og ergerlig for. Men jeg hadde ikke noen steder å klage. Jeg måtte bare klage til meg sjæl.

– Noen sa at barnehjemsgutta ikke hadde fine klær eller mye mat. Men det var jo sånn at det var mange som hadde det verre enn oss. Vi hadde mat på bordet hver dag. Selv om det var grøt til frokost og kvelds og middag, så hadde vi mat. Det var mange som sultet under krigen.

– Jeg husker den første julegaven jeg fikk, et par hoppski. De var ikke nye, men de var nye for meg. Bestyreren hadde kuttet skiene bak og flyttet bindingene forover. Dem ble jeg glad i. Jeg hadde ikke fått noen gave før. Det var er fin lærdom å ta med seg.

– Er det for mange misfornøyde nå for tiden?

- Jeg vil ikke si misfornøyde, men bortskjemte. Du ser det ikke minst med barn og barnebarn. Jeg sier til meg selv: Helsiken heller, Yngve, barnebarna må lære å stå på egne ben. Men i neste øyeblikk gir jeg bort ting som jeg aldri burde gitt bort. Dette fikk ikke jeg da jeg var liten, tenker jeg, men pina dø, barnebarna mine skal få den siste mobilen når andre barn får det. Det er viktig for besteforeldre å tenke på hvordan de selv hadde det i egen oppvekst. Våre barnebarn skal ikke komme i samme situasjon som vi var i.

Stolt av meg sjæl

– Hvordan møter Yngve Hågensen mennesker i krise?

– Min kone Astrid, som døde i 2011, var det viktigste mennesket i min karriere. Hun var støttespilleren min i 42 år, og vi fikk to barn sammen, som nok hun fikk mye av ansvaret for. Jeg var jo nesten aldri hjemme. Hun var like viktig for meg både når jeg var hjemme og når jeg var borte. Ikke bare det at vi hadde barn sammen, men også i forhold til det jeg sto for i politikken. Hun var medspiller hele tiden og hjalp meg frem.

– Hun sovnet i den stolen der, fortsetter Yngve Hågensen og peker. Han blir svært beveget når han snakker om Astrid. – Hennes bortgang slet jeg med lenge etterpå, sier Hågensen, som selv var obs på folk som hadde problemer da han var LO-sjef.

– Om folk hadde problemer, så kom de til meg. Jeg sa, OK, nå går du hjem. Bli borte noen dager og ro deg med dine egne. Jeg fikk skryt for dette. Jeg kunne sette meg inn i deres situasjon.

– Har du funnet ut hva meningen med livet er?

– Livet har vært snilt mot meg, helt fra barndommen av. Jeg vet hvilken situasjon jeg er vokst opp i. Mora mi kjente jeg ikke særlig, faren kjente jeg bare da vi fikk regningen etter begravelsen hans i Vardø.

– Jeg har alltid stolt på meg sjæl, men vet ikke hva jeg skulle ha gjort hvis det ikke var for Astrid og LO. Jeg ville ha vært papirarbeider hele livet, kanskje?

Liker livet

Yngve Hågensen fikk en smell og den kom i juni i fjor. – Da fikk jeg hjerneslag, på flyet mellom Bodø og Gardermoen. Det har gått bra, jeg var heldig sånn.

– Endret holdningen til livet seg?

– Nei, det tror jeg ikke. Jeg er blitt 78 år, og har mye å være glad for, jeg bekymrer meg ikke for fremtiden. Den får bli hva den blir. En gang skal vi alle sammen dø. Jeg føler ingen fortvilelse om det skulle skje meg om et år eller to. Jeg har fått oppleve så mye. Jeg har hatt mine nærmeste rundt meg. Livet har vært vellykket.

– Et underlig spørsmål, Yngve Hågensen, men er du et religiøst menneske?

– Religiøs kunne jeg ikke ha vært, svarer han. – Det er sagt at Gud måtte være glad i de fattige siden han har skapt så jævla mange av dem. Skjønner du hva jeg mener? Skal vi få til et bedre samfunn må flest mulig av oss være med på å backe det. For det er ingen Gud som gjør det. Jeg er ikke mot kristendommen, jeg er medlem av statskjerka. Men religiøs? Nei!