– Tid og tillit er mangelvarer

Det er på‘an igjen for norske lærere. Læreplanens generelle del har stått urørt siden opprettelsen i 1993. Regjeringen har derfor sendt et forslag til endringer ut på høring denne uken. Den generelle delen av læreplanen utdyper formålsparagrafen i opplæringsloven, og angir overordnede mål for opplæringen og inneholder det verdimessige, kulturelle og kunnskapsmessige grunnlaget for grunnskolen og videregående opplæring.

Forslaget er en av flere store omveltninger i norsk skolepolitikk det seneste tiåret, og en del av den pågående politiske ekspedisjonen på jakt etter oppskriften som gjør Norge til en «kunnskapsnasjon».

Det kan virke som om hver eneste regjering vil føre sin egen, og nyutviklede skolepolitikk. Slikt blir det mange utvalg, rapporter og målsettinger av. Men den som får all nytenkingen i fanget, er læreren. Og selv om læreren gjerne er selve hovedmålet for alle de politiske ideene, så klager lærerstanden på omtrent det samme i dag som de gjorde for både 10, 15 og 20 år siden.

Kunnskapsskolen

Det har gått ti år siden innføringen av den store norske skolereformen Kunnskapsløftet. Siden har strategien blitt fulgt opp og fornyet, både fra rødgrønt og blåblått hold. Siste skrik er «kunnskapsskolen», med høykompetente lærere i spissen. For å sikre det har Solberg-regjeringen iverksatt en storstilt satsing på videreutdanning av lærere og skjerping av studieprogrammet for unge lovende undervisere.

«Det er et lagarbeid å videreutvikle kunnskapsskolen, men først og fremst er det et politisk ansvar,» heter det i Kunnskapsdepartementets strategidokument.

Det som etter hvert har blitt en svært aktiv skolepolitikk ser imidlertid ut til å gjøre lite for lærerne. I flere undersøkelser, for eksempel blant 6693 lærere med medlemskap i Utdanningsforbundet i 2015 eller NTNU Samfunnsforsknings rapport «Lærerrollen sett fra lærernes ståsted» fra 2013, er deres hovedutfordringer ganske konstante: tidspress, mye papirarbeid, for store klasser, for lite frihet og detaljstyring av deres arbeidshverdag. Lønnen er heller ikke mye å skryte av, mener lærerne.

Helt siden Kunnskapsløftet ble rullet ut viser også flere undersøkelser at mange unge, nyutdannede lærere faller fra yrket kort tid etter at de startet. Presset er for stort, belønningene for små.

• Les mer: Over halvparten av lærere vil slutte før pensjonsalder

– Tillit og tid er mangelvarer

Ungdomsskolelæreren Lisa Ellen Thorsen uttrykker også sin frustrasjon over dagens situasjon. I en kronikk i Budstikka skrev hun i fjor at pålegg og krav og tidstyver og detaljstyring gjør at hun som lærer bruker mindre enn en tredjedel av tiden sin i klasserommet, at hun ikke får gjort jobben sin godt nok, og at hun derfor var på let etter ny jobb.

Thorsen er utdannet sivilingeniør med praktisk-pedagogisk utdanning, og har åtte års erfaring som lærer. Til tross for sitt innlegg er hun fortsatt naturfag- og matematikklærer på Ramstad ungdomsskole i Bærum.

– Jeg er fortsatt lærer. Jeg trives ekstremt godt med å stå framfor elevene og undervise i mitt fag, men jeg synes det er vanskelig å utføre jobben på en god måte med dagens system, der tid og tillit er mangelvarer, sier hun.

Tidstyvene

– Det er så mange ekstra pålegg. Mange av dem er viktige, men samlet gjør det at vi ikke får tid til å lage gode undervisningsopplegg og skape gode elevmøter, sier Thorsen.

Ulike skoler har ulike prosjekter som de liker å drive med. Selv kjenner Thorsen bare til Bærumsskolen, og forklarer at prosjektene og tidstyvene kommer på løpende bånd.

• Les også: – Læreren er ingen solospiller

Noen ganger er det fysisk aktivitet. Andre ganger er det «vurdering for læring», det vil si at man evaluerer hvordan man gir opplæring til hver enkelt elev.

– Det er vi lærerne som blir bedt om å legge til rette for dette. Alt er viktig, men vi har ikke kapasitet til det. Det går utover den største og viktigste tidstyven av dem alle – når elevene kommer til deg. Da slipper man alt, og slike situasjoner blir det mange av i en klasse på 30 elever, legger hun til.

Den manglende tilliten

Thorsen mener det ligger en mangel på frihet og tillit i bunn. Tillit til at hun og andre lærere faktisk har lært hvordan de skal være lærere. Enten via lærerskolen eller PPU.

– Vi får beskjed om å «begynne timen slik, og avslutte den sånn», og «gjennomføre slike prøver, og ikke den typen prøver». Hvordan kan jeg da lage et opplegg tilpasset elevene jeg kjenner? spør hun.

Hun legger til at undervisningsopplegget bærer preg av ny teknologi, og at dette ikke alltid passer inn i undervisningen.

– Bærum skal bli iPad-kommune, og da blir vi pålagt å bruke iPad. Det fungerer bra noen steder, men andre ganger gjør det ikke det. Jeg tenker at det er mye bedre å ta en tur ut og grave opp en plante i stedet for å se på et bilde av røttene på en iPad.

Vurderingsmetodene styrer hun heller ikke selv.

– Det gjorde jeg før. Nå har vi begrensninger i hvor mange prøver vi er tillatt å gjennomføre, og heldagsprøvene er avskaffet. Flere elever sier til meg at det er for mye stress per prøve, fordi det er færre, og da blir prøvene større og teller mer, forklarer Thorsen.

– Jeg føler meg ikke verdsatt, at tiden min ikke er verdifull. Det er ikke tillit til mine vurderingsevner, erfaringsgrunnlag og min kunnskap, uttrykker hun. Det snakkes dessuten så varmt om at elevene skal få påvirke sin egen læring, men hvis vi som er lærere ikke får bestemme vår egen hverdag, hvordan skal da elevene påvirke sin?

– Lærere ønsker å bli ledet

Anne Finborud er forbundsleder i Skolenes Landsforbund, som organiserer både lærere og skoleledere. Hun mener at lederfilosofien og forventningene fra skoleeier har forandret seg de siste 10-15 årene. Lederne blir i større grad bundet og bastet med henda på ryggen, og har i mindre grad muligheten til å være pedagogisk levende ledere, sier hun.

– Lærere vil ledes i jobben sin. De higer etter å bli ledet i det som er jobben deres – å være lærere, undervisningsformidlere og metodikk. De ønsker å bli sett på en god måte, og få aksept for at de gjør en god jobb. Men rektorene er jo ikke der! De har fokus oppover, på å levere resultater, samle inn prøvesvar, og slike byråkratiske oppgaver. De er neddynget av alle andre ting enn pedagogisk ledelse, sier Finborud.

Avbyråkratisering av lærerrollen

I valgåret 2017 har diskusjonen akselerert, men i hovedsak dreid seg om en såkalt «lærernorm» - et tak for hvor mange elever en lærer skal ha ansvaret for om gangen. Verken regjeringen eller flertallet i Stortingets Kirke-, utdannings- og forskningskomité ønsker en slik regel.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) har sagt til NTB at regjeringen er imot en nasjonal norm «fordi det vil ta fra kommunene muligheten for å bruke penger på det de og velgerne prioriterer», og demonstrerer på den måten et klart ønske om å gi skoleeier prioriteringsmakt.

Opposisjonsleder Arbeiderpartiet har derimot sagt at de vil innføre en slik lærernorm om de kommer i posisjon etter valget i september.

Komiteens flertall tilråder imidlertid økt innsats for å avbyråkratisere lærerrollen: «For mye av lærerens tid går med til andre oppgaver enn å følge opp barna og gi god opplæring. Flertallet mener det er behov for å ta et sterkere nasjonalt initiativ enn det regjeringen til nå har gjort for å avbyråkratisere lærerrollen. Flertallet mener det er behov for flere yrkesgrupper i skolen, slik at mer av lærernes tid frigis til undervisning og til å følge opp elevene,» heter det i deres innstilling til spørsmålet om en lærernorm.

Todelt autonomi

Linn-Siri Jensen er rektor ved Nydalen Videregående Skole. Hun forklarer at lærernes autonomi er en medalje der begge sidene hele tiden skal skinne. For det første er det helt avgjørende at lærerne opplever frihet, sier hun.

– Vi som skoleledere må i utgangspunktet stole på at lærerne kan sakene sine, og styrer seg selv.

På den andre siden forskes det mye på læring og pedagogikk og andre viktige temaer som angår skolen. Det setter spor.

– Vi blir påvirket fra etatsnivå, fra Utdanningsdirektoratet, og fra forskningsmiljøer til å prøve og utforske nye måter å gjøre ting på. Vi må lese oss opp og følge med på dette, for ting svinger fort i skolesammenheng. Men vi går ikke inn i et klasserom og sier at «dette skal du gjøre!». Vi kommer helst med forslag til hva som kan gjøres annerledes, men når ting ikke fungerer kan vi gripe inn, sier Jensen.

– Hvem avgjør at undervisningen ikke fungerer?

– Vi har utrolig mye informasjon å ta av. Vi har elevundersøkelser, samtaler, karaktersnitt, klager fra elever, avvik mellom lærere, avvik mellom karakterer over tid. Det er nesten umulig ikke å finne ut av at noe ikke fungerer.

Velger egne prosjekter

Rektor Linn-Siri Jensen opplever selv at hun har stor frihet i stillingen sin som rektor, og kan velge egne satsingsområder ut i fra hva hun mener er viktig og riktig.

– Jeg har relativt stor frihet. Akkurat nå satser vi på «vurdering for læring». Det er et toårig prosjekt, utarbeidet av forskere, som handler om at elevene skal lære mer. Det var ikke noe vi måtte, men noe vi følte var naturlig for oss å satse på. Og så har vi en dialog med eierne. Hvis områdedirektøren hadde ment at dette var helt feil satsningsområde, så hadde vi hatt en diskusjon på det.

På Nydalen Videregående Skole har de også utviklet en felles praksis for undervisning, som de kaller «kjennetegn for god undervisning». Denne er utviklet i samarbeid mellom skoleledelsen og lærerne, og omfatter 6-7 punkter med forskningsbasert og god undervisningsmetodikk.

– Målet er å få til en forsknings- og erfaringsbasert felles praksis. Vi jobbet ett år med å framstille kjennetegn for god undervisning som lærerne kan ta med seg tilbake til klasserommene. Det vil selvfølgelig være situasjoner der denne metodikken ikke lar seg følge, avhengig av klasse, fag, alder og andre ting. Det skal fungere som en huskeliste for god metodikk, som læreren har et eierskapsforhold til.

• Lærermilliarden er fordelt: Sjekk hvor mye din kommune får

– Mangler oversikt

Lisa Ellen Thorsen mener at en av hovedutfordringene med alle kravene er uoversiktligheten. Ledelsen på den lokale skolen har ikke alltid oversikt over hvor alle de ulike kravene kommer fra.

– Ledelsen på skolen burde sitte med den samlede oversikten. Bærum kommune kom for eksempel med et krav om fysisk aktivitet samtidig som skolen vår var i gang med et lignende prosjekt på nasjonal basis.

Hun mener at utfordringen med uoversiktligheten må være jobben til den lokale skoleledelsen.

– Men rektor er ofte veldig skvisa, mellom meninger fra lærerne og pålegg ovenfra. I tilfellet med den fysiske aktiviteten prøvde skoleledelsen å si ifra, men kommunen tvang gjennom tiltaket sitt. Så i tillegg til at rektor må bli flinkere til å si ifra, må skoleeierne bli flinkere til å høre på rektor. Utover det må skoleledelsen sitte med oversikten over de kravene og påleggene som finnes, og sette foten ned når det blir nok, legger hun til.

– Skjønner at det blir motstand

– For en lærer skjønner jeg at dette er uoversiktlig, og jeg har full forståelse for at lærere kan kjenne det overveldende. Vi i ledelsen kan også kjenne på det det, og jeg tror at noen skoler tar på seg for mange satsningsområder. Man klarer bare ett til tre samtidig, og da må man prioritere. Nydalen er i en situasjon der vi kan prioritere læring. Andre skoler kan ha andre prioriteringer eller prosjekter.

Nydalen VGS har imidlertid 128 individuelle pedagoger. Da sier det seg selv at reaksjonen på de ulike prosjektene vil variere.

– Svært ofte opplever vi motstand når prosjekter settes i gang i større eller mindre grad. Lærerne vil bruke tiden på noe annet. Tiden er den knappeste ressursen en lærer har. Noen liker utfordringer og tar prosjektene på strak arm. Andre er ikke like begeistret, forteller Jensen.

Hun presiserer at det er viktig å respektere at lærerne har mye å gjøre, og at ressursene ikke alltid strekker til.

– Det kan bli for mange tiltak. Klasserommet er kjernevirksomheten, det må vi huske. Man skal forberede seg, undervise, og ta unna etterarbeidet. Da kan det fort bli for mye hvis det blir for mange prosjekter på toppen, vedkjenner hun.

Stor avstand mellom ledelsen og klasserommet

Det er mange veier til rektorstolen. Ikke alle går gjennom det å være lærer først, og for de som gjør det kan det være mange år siden de stod i klasserommet selv.

– Det kan være mange år siden en rektor var lærer. Siden den gang har det kommet nye pålegg om tilbakemelding, dokumentering, vurderingsmetoder og teknologi. Da vet ikke de hva som trengs i klasserommet. De er for fjernt fra undervisningen, og da hjelper det lite uansett hvor høyt vi lærere roper, mener ungdomsskolelærer Thorsen.

Nydalen-rektoren sier seg enig.

– Det er uheldig at ledelsen er langt ifra praksisen, og vi prøver å sikre at dette gapet er så lite som mulig. Flere avdelingsledere hos oss har også undervisning i sin avdeling. På ledermøter får jeg da tre-fire stykker som faktisk har undervisning, og som har forståelse for hva som trengs av tiltak. Det er ikke alle skoler som har muligheter eller ressurser til dette, men vi har valgt å gjøre dette for å redusere gapet, sier Linn-Siri Jensen.

Vil redusere avstanden

Lisa Ellen Thorsen presiserer at god skoleledelse er viktig, men problematiserer antall ledd fra topp til bunn. Det gjelder å finne den riktige balansen.

– Hvert fjerde år kunne det vært obligatorisk for rektorer å bli utplassert i en fulltids undervisningsstilling i et halvt år. Da kunne de fått viktig undervisningserfaring samtidig som avdelingsledere kunne fått rektorerfaring, foreslår hun.

Hun får støtte fra leder for Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen og nestleder i Arbeiderpartiet, Trond Giske. Han har gått så langt som å si at han vil legge ned hele Utdanningsdirektoratet. I Aps foreløpige forslag til partiprogram peker de også på avstanden mellom læreren og skolelederen i følgende to punkter:

• Etablere hospitsordninger for lærere og skoleledere, der de får mulighet til å få relevant erfaring og kompetanse fra andre deler av utdanningssystemet og arbeidslivet.

• Styrke skoleledelse og skolefaglig kompetanse på alle nivåer i skolen. Skoleledere skal også være tydeligere ledere i det pedagogiske utviklingsarbeidet.

Slike tilbud vil i stor grad rettes mot rektorer, som i de fleste norske skoler er «enhetsledere».

• Les mer: Stortingskomité: Nei til lærernorm, ja til mindre papirarbeid

Finborud i Skolenes Landsforbund mener Aps forslag er glimrende.

– Vi har alle samme ønsker, uavhengig av hvem som sitter i regjeringen. Vi vil ha fokus på undervisninga, og vi vil ha ledere som tenker slik. Tenk å ha en leder som er opptatt av hvordan de kan tilrettelegge for spennende pedagogiske diskusjoner i mattefaget! Det hadde vært en drøm for medlemmene våre, sier hun.

Krysspress

Finborud legger til at det finnes for mange motstridende forventninger til skolelederne.

– Det er for mange kryssende forventninger til skolelederne. De dras i retninger som på mange måter strider mot hverandre. Krysspress, kan du kalle det, og det finnes ingen quick fix. Forventningene fra sentrale politikere er ganske tydelige. Problemet er antall styringsnivåer fra Stortinget og ned til klasserommet. Hvorfor har departementet i tillegg oppmuntret Utdanningsdirektorat og alle disse læringssentrene, for eksempel, i stedet for å ha styringa selv? Det er alt for mange styringsnivåer fra Stortinget til klasserommet, mener hun.

– Hvert styringsnivå er målstyrt, og hvert nivå lager mål og forventninger nedover. Når det forplanter seg fjorten ganger, er det selvsagt noe annet som blir formidlet nede til lærerne, elevene og foreldrene, legger hun til.

Samarbeid på alle plan

Skoleledelse ligger i et interessant skjæringspunkt mellom kollektiv kunnskap og individuell kunnskap, sier rektor Jensen, og understreker viktigheten av samarbeidet mellom lærere og ledelsen.

– Hver enkelt lærer står i sitt klasserom, og kjenner sin klasse og sine elever. Vi i ledelsen står i «tårnet» og ser helheten, og må ta ansvar for den kollektive kompetansehevingen. Sammen må vi samarbeide om å dra lasset.

Hun informerer om at lærerne også verdsetter mer samarbeid dem imellom.

– Kollektive systemer har løftet profesjonen mye. Det er mer samarbeid mellom lærere i samme fag og på samme nivå, og mye bedre samkjøring. Bytter man fra A-klassen til B-klassen i dag, så vil man fortsette på samme undervisningsløpet. Det hadde nok ikke skjedd dersom hver enkelt lærer kjørte sitt eget løp. Da kan lærere også fordele arbeidsoppgaver seg imellom. Den ene læreren kan for eksempel lage prøven mens den andre har undervisning for begge klassene, eller de kan bytte på å lage prøver og skape en felles vurderingsprosess, eksemplifiserer hun.

Lisa Ellen Thorsen er enig i at samarbeidet er helt sentralt, men at tiden ofte ikke strekker til.

– Jeg tror det er lettere på videregående skole. Der har de ofte litt mer faglig samarbeid. Vi har knapt tid til å dele erfaringer med andre lærere. Det kan gå en uke uten at jeg snakker med en annen naturfagslærer, sier Thorsen.