Elvis leverer

«Elvis er fortsatt konge» het det fra Elvis Costellos plateselskap Stiff den hektiske sommeren 1977. Like etter døde Elvis Presley, noe som gjorde Elvis Costello til et nærmest blasfemisk konsept en stund. Han ble regnet som punkrocker i ytre kretser, men var det ikke, selv om frekkheten, pågangsmotet og energien var oppsiktsvekkende. Costello overlevde likevel, og fortsatte å redefinere den såkalte rockens muligheter. 40 år senere er han en av populærmusikkens høyest respekterte hedersmenn.

Punkrocken, for eventuelle yngre lesere, var den forunderlige bevegelsen som hjemsøkte populærmusikken i andre halvdel av 70-årene. Her gjaldt det å være kort og kontant, ferdigheter var farlige, og arroganse en nødvendighet. Costellos første singel, «Less Than Zero», hørtes ikke umiddelbart ut som den nye lyden der den kom i mars 1977. Den var mer kontrollert enn den alminnelige fortrocken som hadde begynt å gjøre seg gjeldende, men teksten gikk rett inn i sentrale konfliktområder på ei tid da frontene tilspisset seg i Storbritannia. «Calling Mr. Oswald with the swastika tattoo», sang Costello, en referanse til mellomkrigstidens britiske fascistleder Oswald Mosley, som hadde fått sine arvtakere i en ny tid.

Grunnene til at Costello ble regnet med i den nye bølgen var hans litt snodige utseende, samt at han ga ut plater på selskapet Stiff, som var først ute med å lansere den nye musikken. «If it ain’t Stiff, it ain’t worth a fuck» var slagordet. Costellos neste singel, «Alison», var imidlertid langsom og romantisk, og enda lenger fra den nye musikken. Først da albumet «My Aim Is True» kom ut den samme sommeren fikk vi høre at Elvis Costello gjerne spilte hardt og fort også.

Debutalbumet var spilt inn med den amerikanske countryrockgruppa Clover, som senere ble bakrekka i Huey Lewis & The News. Ikke veldig new wave, der heller. Like etterpå kom den ramlende reggaelåten «Watching The Detectives» ut på singel, spilt inn med rytmeseksjonen fra gruppa The Rumour. Costello dannet sitt eget band, The Attractions, og med albumet «This Year’s Model» begynte det virkelig å bli fart i sakene.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Elvis Costello ga ut en rekke briljante singler og LP-er de nærmeste årene. En fantasifull låtskriver med sterke meninger, en stemme med stor overbevisning. Han fikk endelig et kommersielt gjennombrudd med «Armed Forces» og singlen «Oliver’s Army». som kombinerte ABBA-pop med sterke politiske meldinger. Min personlige favoritt er det soulinspirerte albumet «Get Happy» fra 1980. I fjorårets selvbiografi «Unfaithful Music & Disappearing Ink» forteller han om hvordan han gikk til en platebutikk og kjøpte alle de brukte Stax-singelen de hadde, og systematisk spilte gjennom dem for å høre hva han kunne stjele. En annen favoritt fra denne tida er kassetten «20 Bloody Mary’s And 10 How’s Your Fathers», som samlet opp rariteter og ikke utgitte låter, og likevel overgikk det meste som ble utgitt ellers. Her var også hans formidable versjon av Brinsley Schwarz’ «(What’s So Funny ‘Bout) Peace Love And Understanding», som opprinnelig var utgitt som en B-side kreditert Nick Lowe and his Sound, men siden har blitt den vanligste avslutningen på Costellos egne konserter.

Det har alltid vært et sterkt politisk element i sangene til Costello. Et av høydepunktene i hans karriere er «Shipbuilding», en observasjon av klimaet i Storbritannia under Falklandskrigen. Først spilt inn av Robert Wyatt, så av Costello selv akkompagnert av trompetisten Chet Baker. En sang om et samfunn som blomstrer opp med den gode nyheten om at skipsverftet har fått nye oppdrag. Som blir mer skeptisk når de skal bygge krigsskip, og visner når unge gutter blir kalt ut i krigen. Costello forfulgte temaet i «Tramp The Dirt Down»: «When England was the whore of the world/Margaret was her madam», sang han i 1989, og gledet seg til å trakke til jorda over graven hennes. 20 år etter forsvarte han sangen i BBC, og kalte den tidligere statsministeren for «en krigsforbryter».

Allerede i 1979 sjokkerte Elvis Costello mange tilhengere med å synge duett med countrylegenden George Jones i sistnevntes gamle «Stranger in The House». Et første signal om at han ikke kom til å sette grenser for seg selv. Siden har Costello vært en av populærmusikkens mest samarbeidsvillige menn. Han synger like gjerne med store navn fra klassisk, country, jazz og rock, ja, til og med popmusikk om det passet seg sånn. Fra George Jones til den klassiske Brodsky-kvartetten, jazzgitaristen Bill Frisell, Dirty Dozen Brass Band, folkemusikkgruppa The Chieftains, operasangeren Anne Sofie Von Otter, gamle forbilder fra Roy Orbison til Paul McCartney, soulsangeren Allen Toussaint, hip hop-gruppa The Roots, til og med bandleder for én kveld med Ylvis – listen er tilsynelatende endeløs. Et av hans beste album er «Painted From Memory», der Burt Bacharachs storartede melodier sammen med Costellos forsmådde lyrikk hørtes ut som klassisk pop.

Likevel må det være lov til å hevde at Costello ikke alltid kjente sine egne begrensninger. Til å begynne med var platene store overskuddsprosjekt, og senere nyutgivelser har rent over av strålende bonusspor. Siden har det blitt lenger mellom de mest minneverdige sangene. Mange av utgivelsene var først og fremst respektable, men ikke like nødvendige. Og sånn er nå verden skrudd sammen, at når vi ble vant til den vennlige, omgjengelige Elvis Costello begynte vi å savne litt av den herlige arrogansen fra hans brutale ungdom.

Elvis Costellos to første konserter i Oslo, i 1978 og 1979, gikk unna med suveren publikumsforakt. Det bedret seg med «Punch The Clock»-turneen i 1983, med en konsert i storsalen i Chateau Neuf som overgikk alle forventninger. Senere har Costellos konserter ofte vært store show der han bydd på både seg selv, og på sangene sine. Men da han spilte nesten alene i Oslo, i Konserthuset i 2003, var det bare halvfullt i salen. De som var til stede fikk høre et tverrsnitt av hans karriere, framført med sjarmerende overbevisning, og alle de som ikke kom, kunne bare angre. Når han nå kommer tilbake med sin «Detour»-forestilling forteller rapporter fra utlandet om en lang forestilling med fortellinger fra musikklivet, og ei settliste på bortimot 30 sanger. Elvis er tilbake!

Spiller på Sentrum Scene 27. februar (utsolgt), Grieghallen i Bergen 28. februar og Stavanger Konserthus 2. mars.