Bøker

Bak ordenes kaos

Man skal være en ganske gretten leser for ikke å la seg forføre av denne eksepsjonelt kreative skriveren fra Molde.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Steinar Løding

«Jernalderdrøm. Tredje Bok. Fragmenter av en aldri ferdigskrevet familieroman»

Gyldendal

Å lese Steinar Løding kan lignes med å ta seg inn i en krattskog. Ganske uframkommelig. Setningene kravler omkring, de avbrytes, fullføres, gjentas, hoper seg opp, slynger seg gjennom sidene inntil de plutselig stanger mot et komma. Steinar Løding frir ikke til sine lesere, han utfordrer dem. Eller kanskje man kan være så frimodig å si at han gir oss en nesestyver. Se her! Jeg legger meg ikke flat for mine lesere, jeg skriver slik jeg må skrive. Jeg feier vekk trange, norske grammatikalske regler og alt til faget henhørende og skaper mitt eget litterære univers.

Eller med skriveren Fartein Veøys ord slik de framlegges i romanens avslutning «Ikkedaglig nattordbok»: «Kanskje må jeg igjen avbryte skrivinga av dette manuskriptet, 1890-manuskriptet, og finne fram et av de andre manuskriptene, at jeg igjen har skrevet meg inn i et språklaust rom uten dører og vinduer?».

Men det er dører og vinduer i denne romanen, selv om de som nevnt kan være vanskelig å åpne. Steinar Løding benytter seg av sin helt personlige «stream of consciousness» koblet med noe som kan kalles «dirty realism» i særdeles frimodig utgave. Når vanlige narrative mønstre og anerkjente grammatikalske strukturer så til de grader feies vekk, kan ordene reise seg som en vegg, men de kan også punktere en brutal og mørk virkelighet. Noe Steinar Løding langt på vei lykkes med.

Les mer om bøker på Dagsavisen.nos bokseksjon

Hele verket, som er på drøye 600 sider er skrevet i denne strømmende, virvlende rytmen, som samtlige av romanens ni karakterer benytter seg av. Her er få dialoger, men et overveldende antall kaoslignende monologer. Steinar Løding har brukt sin metode også i de to foregående romanene i noe som nå ligner en trilogi: «Jernalderdrøm. Første bok. Flukten til Ninive» kom i 1997, og «Jernalderdrøm. Andre bok. Og. Forsøk på en poetikk» ble lansert i 2008.

Skulle man gi en delvis forklarende og oppklarende sammenfatning av bokas handling, kan det sies at den tidsmessig er lagt til 1890 årene, og at det hele utspilles i det lille tettstedet Fjære på Nordvest-landet. Her er lite av ytre handling, men desto mer av det man kalle intense indre monologer, der fragmenter av det som foregår tyter fram i mer eller mindre uklare bilder, tilsatt store doser raseri, frustrasjoner, fordommer, sexlyst og hevngjerrighet. Mens tragedien og katastrofene anes på bunnen av skriften. Forårsaket av en kvinne og hennes sønn, som går i land i Fjære med en diger reisekiste. Denne kvinnen, Sabitu Fjaere Oldsong og sønnen Gerd, som begge er svarthudede leter etter en far og en bestefar, nemlig storbonden på Erbnehmer, mannen som en gang bodde på øya St. Croix og der drev sukkerplantasje.

Den rennende ordstrømmen foregår mens personene beveger seg i hestekjerrer eller karjoler gjennom Fjæres gater og fram mot storgården Erbnehmer eller husmannsplassen Aftredet. Det er ikke bare ordene som renner, men også søle og regn forsterker det brutale bildet av menneskelig avmakt og fornedrelse.

Noe av handlingen er også lagt til Hotel Villa Chicago, der den lille doktoren, Henrik Ibsen, plutselig tripper fram i teksten. Og ute i fjorden ligger det store skipet til den tyske keiseren, omgitt av krigsskip. Og som karakteriseres slik av storbonden Peder Amrafel Fjære Erbnehmer: « . og altså tyskekeiseren Wilhelm, som legger seg til her med bart og arm og kommodebikkjer og heile den tyske krigsflåten – Fjære er virkelig blitt et degenerert rotråtningshøl, bare denne latterlige tåkefyrstete lilledoktoren, som Legtarane kaller ham, Turn-Ibsen, har nå visstnok fornedra seg til å bo på Chicago..»

Det er en voldsom temperatur, ja nesten villskap i Steinar Lødings romantekst. Til tross for de lite inviterende setningene kan ikke Steinar Lødings roman frakjennes kvalitet og følsomhet. Det er vanskelig ikke å bli grepet av intensiteten og hele prosjektets strabasiøse og voldsomme ambisjon. Paradoksalt nok blir denne vrangvillige tekstmassen et nærvær som frigir lukter, smaker og menneskelig lidenskap av det både onde og gode slaget. Ingen forsøk på idyllisering av fortida hos Steinar Løding, her gjelder den brutale, ramsalte og sølete virkeligheten.