ROMAN
Sofi Oksanen
«Norma»
Oversatt fra finsk av Turid Farbregd
Oktober
Det er lov å ha høye forventninger foran en ny roman signert Sofi Oksanen. Derfor er skuffelsen stor når det litterære vidunderet fra Finland presenterer romanen «Norma», som med velvilje bare kan passere som middels god.
Sofi Oksanen fikk i 2010 Nordisk Råds pris for romanen «Utrenskning», en oppvisning i litterær suverenitet. Det handlet om kvinners utsatthet, men også om deres styrke. Også denne gangen dreier det seg om kvinners sårbarhet, og om det sosiale maktspillet mellom menn og kvinner i familierelasjoner, ekteskap og arbeidsforhold.
Tematikken og karakterene er gjenkjennelig bagasje fra Oksanens univers. Både tittelfiguren Norma og kvinnene i romanen er skrevet fram med den følsomheten og sansen for detaljer og presisjon som kjennetegner mye av det forfatteren har levert.
Les også: Menn tjener på kvinners manke
Likevel etterlater romanen et inntrykk av å være for løst og overfladisk konstruert. «Norma» er bygd opp som en thriller, og helt fra åpningskapitlet er det en innbakt spenning i stoffet. Men spenningen løser seg opp og forsvinner.
Sentralt står frisørsalongen «Hårmagi», dit kvinner kommer for å få sine drømmer oppfylt. Her handles det med løshår i stor skala. Hår har en helt viktig rolle i Oksanens roman. Men det handles også med eggdonasjoner og surrogatbarn, og det hele styres av den kriminelle Lambert og hans klan. Kvinnene som er viklet inn i dette nettverket er kun leverandører av varene, og får bare smuler av den store fortjenesten.
Unge Norma er på mange måter en typisk Oksanen-heltinne. I romanens åpning er hun i begravelsen til sin mor. Alt tyder på at hun har tatt sitt eget liv ved å hoppe foran et t-banetog. Men Norma nages av tanker om at moren kanskje er tatt av dage fordi hun visste for mye om den kriminelle virksomheten til Lambert og hans klan, og fordi hun selv var involvert. Norma arver morens store gjeld, men også hemmelig informasjon om klanens virksomhet.
Oksanen bretter ut et stort nettverk av familierelasjoner, vennskap og galskap. Hun fletter inn overnaturlige evner og hår som lever sitt eget liv. Normas hår vokser så fort at det må klippes hver natt. Gjennom håret er hun i stand til å lukte seg fram til menneskers sinnstilstander og sykdommer, og får umiddelbar viten om deres kosthold og eventuelle vitaminmangel! Dette vidunderlige håret spiller naturlig nok en helt sentral rolle i romanen.
«Norma» byr altså på et stort persongalleri, og til tider blir det hele mer anstrengt komplisert enn direkte spennende. Den fornemmelsen av noe truende og urovekkende som er tydelig til stede i den første delen av fortellingen, løser seg opp og flyter bort i prat og forutsigelige situasjoner. Romanen byr ikke på de store overraskelsene eller de underlige vendingene. Hårmagien er på mange måter fascinerende og original, men kan også virke kunstig og påtatt.
Les mer om bøker på Dagsavisen.nos bokseksjon
Det skal ikke underslås at Sofi Oksanens evne til nådeløs utlevering av unge kvinners utsatthet er sterkt merkbar også i «Norma». Hun er en engasjert forfatter med mye på hjertet, og i vårens roman viser hun nok en gang hvilken uredd og skarp formidler hun er av ofte tabubelagte emner. Hun utleverer både skjønnhetsindustrien og lyssky handel med eggdonasjoner og surrogatmødre.
Dessverre evner «Norma» likevel ikke å nå opp mot det nivået som Sofi Oksanen presterte i «Utrenskning».