5
DRAMA
«Midnight Special»
Regi: Jeff Nichols
USA/Hellas, 2016
Alt som lages av Jeff Nichols, en av USAs mest spennende indie-filmskapere, er fordømt severdig; enten det er familietragedien «Shotgun Stories», den apokalyptisk-psykologiske thrilleren «Take Shelter» eller oppvekstdramaet «Mud». Skuespilleren Michael Shannon er med i hver bidige film, noe som automatisk gjør dem noen hakk enda bedre. «Midnight Special» er Nichols’ aller første studiofilm; et sci-fi-mysterium som kunne ha vært en «summer blockbuster» på 1980-tallet – men i dag nærmest er en eksperimentell lavbudsjettfilm med biljakter, skuddvekslinger, action, spenning, spesialeffekter, overnaturlige fenomener og alt man ellers måtte forvente. Men filmen bærer fortsatt preg av å være laget med kreativ frihet av en ekte auteur, drevet av en spesifikk visjon, ikke et møterom full av markedssjefer med slips.
Alt er et mysterium. To fullvoksne karer kaster paranoide blikk ut gjennom persiennene i et nedslitt motell, før de frakter en snodig guttunge med svømmebriller og ørebeskyttere gjennom sørstatene i en spesialbygget sportsbil. Det er midt på natten. De er etterlyst på TV. Jaget av statsagenter, myndigheter og føderale politibetjenter. Guttungen er åtte år gamle Alton (Jaeden Lieberher), som er i besittelse av overnaturlige krefter ingen helt begriper seg på. Hans biologiske far Roy (Michael Shannon) har bortført Alton fra en fundamentalistisk dommedagskult, som har basert hele sin trosberetning rundt guttens profetier. Deres religiøse overhode Calvin Meyer (Sam Shepard) har send en egen ekspedisjon for å få fatt i Alton igjen, men myndighetene har langt større ressurser til rådighet. De frykter at Alton er en tikkende bombe, som kan bli et masseødeleggelsesvåpen i gale hender. Mange mysterier, og vi må finne løsningen på mesteparten av dem uten hjelp fra Nichols.
Alt dette er muligens en sjangertro metafor om hvordan det å være foreldre er en konstant kamp for å beskytte barna mot ytre farer, mens man prøver å forstå alle forandringene de går igjennom – før de forlater deg for å leve videre i sin egen verden. «Midnight Special» er samtidig et godt argument for at popkulturen vår i dag først og fremst er drevet av nostalgi, og dominert av voksne menn som desperat ønsker å gjenoppleve oppveksten på åttitallet. Det er ekstra interessant å se «Midnight Special» noen uker etter Netflix-serien «Stranger Things» – som er bygget på akkurat det samme fundamentet. Begge trekker mye av inspirasjonen fra Steven Spielberg, Stephen King og John Carpenter. Åttitallsnostalgikernes hellige treenighet.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Begge er veldig influert av «E.T.», spesialutgaven av «Nærkontakt av tredje grad», og King-filmatiseringen av «Firestarter» – men «Midnight Special» minner dessuten mye om John Carpenters «Starman», og har en litt annen tilnærming til sjangerelementene. «Stranger Things» vil trolig gjenstå som den mest underholdende historiefortellingen mange av oss opplevde i år, mens «Midnight Special» er litt mer krevende og kryptisk. Til tider såpass knuslete med eksposisjon at det går på bekostning av brukervennligheten, og Jeff Nichols klarer ikke helt å mane frem den tilstrekkelige mengden av Spielbergsk «sense of wonder» til å hale avslutningen i land på en tilfredsstillende måte. Det er partier der dette mest av alt føles som finaleepisoden i en miniserie, der vi prøver å klure ut hva som kan ha skjedd i de fem første avsnittene. Publikummere som forventer å få forklaringene matet inn med teskje vil nok bli frustrerte over mangelen på klare svar, men det er akkurat denne gåtefulle motviljen for lettvinte løsninger som gjør «Midnight Special» så særegen og severdig.