Fra blikkstille til ruskevær

KUNST

«Langs kysten. Gude og hans elever omkring 1870»

Nasjonalgalleriet/Nasjonalmuseet

Oslo, 19/2 – 8/5

Nasjonalgalleriet nøyer seg ikke med bare én kunstner. I tillegg til å presentere et dypdykk i Gudes kunstnerskap og den betydning han hadde for utviklingen av norsk landskapsmaleri, er «Langs kysten» en tematisk utstilling om marinemaleriet i siste halvdel av 1800-tallet. Hans Fredrik Gude (1825–1903) var sjangerens ledende kunstner, samtidig som han var en dyktig pedagog og en viktig professor for en lang rekke norske og internasjonale kunstnere. Utstillingen viser at han satte sitt preg på en hel generasjon norske kunstnere.

På denne tiden hadde vi ikke noe kunstakademi i Norge, og kunstnerspirene måtte utenlands for å studere og bli kunstnere. De fleste dro til Tyskland, og gjennom store deler av 1800-tallet var det flere norske professorer som satte sitt preg på de tyske kunstakademiene. Gude ble professor i landskapsmaleri ved akademiet i Düsseldorf allerede i 1854, 29 år gammel. Han var bare 16 år da han startet der i 1841, men på grunn av konflikter ved akademiet sa han opp sin stilling i 1862. Etter et kunstnerisk vellykket men kommersielt tungt opphold i Wales søkte han tilbake til Tyskland, der han fortsatte som professor i Karlsruhe (1864–1880) og Berlin (1880–1901). Denne utstillingen konsentrerer seg om tiden i fyrstedømmet Badens hovedstad Karlsruhe, der han hadde sin beste periode som professor.

«Langs kysten» er allerede en publikumssuksess. Det er forståelig, for den presenterer folkekjære kunstnere og enkelte av vår kunsthistories mest kjente bilder. Jeg skal ærlig innrømme at mine forventninger ikke var spesielt høye etter å ha sett en del bilder på nett, men inntrykket av kjedelige bilder med mye gråvær viste seg ikke å holde. Min overraskelse skyldes først og fremst alle Gude-bildene jeg ikke kjente, men også at utstillingen er riktig så pedagogisk lagt opp. Noen vil kanskje synes det blir litt vel mye effekter i det første rommet, der glasskjermer med rammer og tekst skal få publikum til å se ulikhetene mellom malerier med variasjoner av samme motiv. Det pedagogiske poenget er vesentlig, men løsningen blir kanskje litt vel påtrengende?

Da er det greiere å akseptere det enkle poenget i hovedrommet der den ene langveggen er viet opprørt hav, mens kunsten på motsatt vegg skildrer rolig sjø. Her er vi for øvrig ved utstillingens kjerne, som er å vise hvor usedvanlig dyktig Gude var til å male lysreflekser og detaljer i vann. Hans påvirkning på elevene vises flere steder, ikke minst i utstillingens tredje sal med variasjoner hos Gudes elever. Den siste salen viser flere store malerier, inkludert et vakkert portrett av den gamle mester, malt av sønnen Nils Gude (1859–1908). Utstillingsdesigner Gordon Ryan har flere gode løsninger. Han har delt inn den store salen med buede portaler, og han har funnet plass til en stor skipsmodell. Gude var spesielt opptatt av å gjengi alle detaljer på seilskutene korrekt, og han fikk tilsendt skipsmodeller for å kunne studere detaljer.

«Brudeferden i Hardanger» (1848) er antakelig Norges mest berømte maleri. Det vi sjelden tenker på er at det er et ungdomsverk. Gude var bare 23 år gammel da han malte det sammen med den elleve år eldre Adolph Tidemand (1814–1876). Gude malte landskapet, Tidemand tok seg av menneskene. «Brudeferden» er ikke med i utstillingen, men hvilke kvaliteter samarbeidet tilførte maleriet blir demonstrert i den første salen, der to versjoner av «Likferd på Sognefjorden» henger side ved side. Samarbeidet fra Düsseldorf i 1853 legger vekten på menneskeskildringene. Det har en dramatisk komposisjon, mens Gudes versjon fra Karlsruhe i 1866 er mer direkte, mindre dramatisk og mangler menneskeskildringer. Det har til gjengjeld sin styrke i skildringen av landskapet, lyset og detaljene i vannflaten. Nasjonalromantikk var blitt erstattet av realisme, uten at det nødvendigvis, som utstillingens kurator Frode Haverkamp skriver, var et brudd med det Gude hadde gjort før.

1866-versjonen har for øvrig en detalj Gude fikk kritikk for, blant andre fra sin elev Christian Krohg (1852–1925). Han elsket Gude som lærer, men Krohg gikk gjerne tett på motivet, som i utstillingens «Hardt le» (1882), og han likte ikke Gudes bruk av mørke figurer i form av små båter ute på sjøen. Men dette er en kompositorisk detalj som gir bildene liv, og Gude viser flere steder at dette er en effekt han utnytter med stor virtuositet. Satt opp mot en lysglitrende havoverflate blir resultatet dramatisk. Det er også interessant å se hvordan landskapsmaleren Gude gradvis utvikler sin evne til å male mennesker. Han reiste som regel hjem til Norge om somrene, men under sommeropphold ved innsjøer i Bayern utviklet han figurstudiene. Gjennombruddet kom ved Chiemsee i 1867, der hans kone Betsy og en kvinnelig elev kledde seg som fiskerkoner. Da lokalbefolkningen så dette var de ikke vanskelige å be om å stå modell, og dette ble starten på en fin utvikling for Gude. Selv var han for sjenert til å spørre noen om å stå modell.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Utstillingen viser også hvordan Gude gradvis ble mer dristig i motivvalg og komposisjon, blant ved at han kuttet av båter i bildenes ytterkant og valgte seg mer dramatiske motiver, som i «Nødhavn ved den norske kyst» (1880) fra Skudeneshavn. Det er også interessant å se hvilken påvirkning han hadde på sine elever, blant annet ved at han fikk flere kunstnere til å slå seg ned på Jæren. I den gode katalogen settes dette i perspektiv.

Dette er seniorkurator Haverkamps siste utstilling før han går av med pensjon. Det er grunn til å takke ham for all kunnskapen han har formidlet om norsk gullalderkunst. Utstillingen kunne poengtert sammenhengen mellom Gudes kunst og utviklingen i norsk samfunnsliv, økonomi og skipsfart enda klarere. Dette er ikke et stort poeng, men det er en av de kjepphestene jeg mener Nasjonalmuseet ikke bare bør, men må ta hensyn til når de nå planlegger basisutstillingen i det nye museet på Vestbanen. Rijksmuseum i Amsterdam har løst dette på en forbilledlig måte, og det er bare å håpe at Nasjonalmuseet tar sin egen tverrfaglighet på alvor.