Kunståret 2016 og kunstens framtid

To av de absolutt beste og viktigste utstillingene i 2016 ble vist på Museet for samtidskunst. Både «Stille revolt» og «Like før. Sidsel Paaske (1937–1980)» vil bli stående blant utstillingene som endret vår oppfatning av kunsthistorien. Med disse som bakteppe er det usigelig trist at museumsbygget stenger i løpet av året som kommer. Kunstindustrimuseet ble stengt i høst, og i de tre årene som følger er Nasjonalgalleriet den eneste visningsarenaen for billedkunst museet har. I tre år. På toppen av dette kommer Nasjonalmuseets totale stopp av utlån fra samlingen. Så de neste tre årene blir stusslige.

Når vi i tillegg vet at Nasjonalgalleriets videre skjebne svever i det blå, er utsiktene enda mer dystre. Tenk om det går fullstendig galt? Dessverre er det ingen ting som tyder på at verken den sittende kulturministeren eller statsminister Erna Solberg forstår symbolverdien og/eller er villige til å stå opp og redde Nasjonalgalleriet. Når vi tar med trusselen om rivning av Y-blokken i Regjeringskvartalet og bråket rundt 22. juli-minnesmerket på Sørbråten, ser vi en regjering blottet for kulturforståelse. Og det kommer fra Høyre, som én gang i tiden ble regnet som kulturens fremste forsvarere.

Fremskrittspartiet trenger vi knapt å nevne. Det eneste som kan noteres i margen fra den kanten er finansminister Siv Jensens spontane beslutning om å endre tollvesenets momsregelverk for import av kunst. Det er en sak billedkunstnerne har kjempet for i årevis. Men det var først da kjendiskunstneren Bjarne Melgaard ble rammet at hun fant det interessant å gjøre noe. Forslaget til regelverk har ligget klart i flere år, innspillene har vært mange, og staten tapte rettssaken mot kunstner Marit Følstad i april. Men finansministeren agerer på følelser og sensasjon.

Nå som vi går inn i et valgår er det all grunn til å gjøre de nevnte sakene til stridstemaer i valgkampen. I de årene den blå-blå regjeringen har styrt er det Venstre og Kristelig Folkeparti som har måttet slåss for kulturbudsjettet. Det tilnærmet eneste de to kulturministrene Widvey og Helleland har frontet er utvikling av næringsaspektet ved kultur(industri)en, en politikk som i liten grad angår billedkunstnere. I stipendbevilgningene, der behovet er størst, har regjeringen praktisert fryspolitikk.

2016 har vært et år for historiebøkene. For med de to nevnte utstillingene, pluss Siri Aurdals «comeback» på Kunstnernes Hus, Elisabeth Haarr i Kunsthall Oslo og andre utstillinger som undersøker vår nære fortid, må kunsthistorien skrives om. Marit Paasches meget gode bok «Hannah Ryggen–En fri» er ett annet viktig bidrag til nyskrivingen av kunsthistorien. Den skulle vært nevnt i sist ukes gjennomgang av årets kunstbøker.

En av menneskehetens dårlige egenskaper er at vår kollektive hukommelse rasjonaliserer og forenkler. På kunstfeltet har det resultert i en klisjémessig oppfatning av hvordan billedkunsten har utviklet seg i etterkrigstiden. «Stille revolt» viste oss at en generasjon norske kunstnere var på høyde med utviklingen internasjonalt på 1970- og 80-tallet. De greide å sette sitt personlige preg på konseptkunsten, som er blitt den dominerende trenden på billedkunstfeltet etter gjennombruddet på slutten av 1960-tallet. Utstillingen i 2015 og årets bok om Ryggen har «bare» rettet nytt lys mot en kjent, men glemt kunstner (Hannah Ryggen er solid presentert på Nordenfjeldske kunstindustrimuseum i Trondheim). I motsetning til dette har «Stille revolt» og «Like før. Sidsel Paaske (1937–1980)» i Museet for samtidskunst presentert oss for reelt glemte fenomen og kunstnerskap. Paaske døde brått i 1980, og det at hun opererte innenfor mange teknikker kan være en grunn til at hun ble glemt. I det fem hundre sider tykke bind syv av «Norges kunsthistorie», som dekket perioden 1945–1980 (utgitt 1983), er ikke Paaske nevnt med et ord.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det var først rundt tusenårsskiftet at vi oppfattet at norske kunstnere var blitt internasjonale, men «Stille revolt» viste oss at det skjedde flere tiår tidligere. Og da er det jo grunn til å peke på at den tendensen er gammel. Ett av resultatene av +Munch-serien på Munchmuseet er at vi er blitt mer oppmerksomme på hans internasjonale betydning. Edvard Munch reiste ut tidlig, og «Vigeland+Munch» (som ble vist to uker inn i 2016) viste at de to kunstnerne bodde vegg i vegg i Berlin.

Senere har museet åpnet de tre siste utstillingene i rekken. Selv om jeg plukket «Jasper Johns + Edvard Munch» til listen over første halvårs beste utstillinger på tidsskriftet Kunstforums nettsider, er det «Jorn+Munch» som står igjen som seriens beste utstilling. Melgaard og Mapplethorpe var sensasjonsjagende, mens jeg mente Van Gogh-utstillingen var «slapp». «Jorn+Munch» var forskningsbasert på en pedagogisk god måte, den brakte ny kunnskap, og den rettet lys mot den sene delen av Munchs kunstnerskap og viste at han har hatt stor betydning for Jorn og en rekke andre. I 2017 må Munchmuseet levere på andre premisser, ikke minst må de overbevise om at de har skjønt at halvparten av verdens mennesker er kvinner.

Astrup Fearnley-museet kommer ikke med i årets oppsummering. Det er lenge siden de produserte en utstilling som festet seg i minnet, og årets utstillinger er dessverre ikke stoff for historiebøkene. Heller ikke Festspillutstillingen i Bergen hører hjemme der. Men de regionale museene har levert mye bra. Jeg kan nevne Hanne Borchgrevink og Hedevig Anker på Lillehammer kunstmuseum; Morten Viskums skulpturelle selvportretter, minneutstillingen med Inger Sitter og utstillingen «Sneakyville» (kuratert av Sverre Malling) på Haugar Vestfold kunstmuseum; Stavangerfotografen Waldemar Eide på Stavanger kunstmuseum; video- og TV-kunstpioneren Rolf Aamodt på Kode Bergen; Sidsel Hanums store separatutstilling ved Sørlandets kunstmuseum; Melanie Gilligans science fiction-videoinstallasjon «The Common Sense» på Trondheim kunstmuseum; og Kjell Varvin på Nordnorsk kunstmuseum.

I Tromsø viser de fortsatt utstillingen med Håkon Anton Fagerås, som tidligere i år ble vist på Vigeland-museet. Den klassiske skulptøren fikk stor oppmerksomhet fra publikum, og han er et levende bevis på at samtidskunsten er mer mangfoldig enn dem som får mest oppmerksomhet. I de private galleriene har 2016 fortsatt gitt Bjarne Melgaard og Pushwagner stor oppmerksomhet, men for meg vil Sverre Bjertnæs (Brandstrup), Vanna Bowles (Kunstplass 10), Josefine Lyche (QB), Leonard Rickhard (OSL) og Kjell Torriset (Willas) bli stående blant de mest minneverdige i året som nå snart er over. For bare å nevne noen. For er det én ting som er sikkert, så er det at denne oppsummeringen må hoppe over mange gode utstillinger.

Blant dem som ikke er nevnt er det én institusjon vi ikke kommer utenom: Henie Onstad kunstsenter har satt ny publikumsrekord i år, og utstillingene med Yayoi Kusama og Nikolai Astrup ble gedigne suksesser. Men det er Lotte Konow Lunds «Hold allting kjært» som vil bli stående som årets utvilsomme høydepunkt for meg. Hun er en (kvinnelig) kunstner midt i livet med personlig og politisk engasjement. Det er så mange innfallsvinkler til kunstnerskapet at utstillingen tålte flere gjensyn. Som tegner er hun teknisk briljant, og det var en sann svir å vandre gjennom et rikt livsverk. Og det beste med det hele er at hun fortsatt har mange tiår foran seg.

Så kunståret 2017, velkommen skal du være.