Lyst og levende på Chat Noir

5

REVY

«Til Chat Noir - for å frelsa levande og døde»

Med: Herborg Kråkevik

Regi: Teodor Janson

Showet begynner med en heseblesende beskrivelse av den stressede stemningen på teateret før teppet går opp. Nå har jo teppet virkelig gått opp, og det viser seg snart at Herborg Kråkevik har full kontroll over det videre forløpet. «Putting on the Ritz» blir «Klar for Chat Noir».  De første dansetrinnene blir framført med tunga rett i munnen, men også “tongue in cheek”, altså med en viss humoristisk selvironi.  En kombinasjon som kommer igjen og igjen, mens Herborg Kråkevik elegant balanserer mellom spøk og alvor gjennom hele kvelden.

Denne forestillingen er er først og fremst en hyllest til Dag Frøland, som var en slags mentor for Kråkevik. Hun ble den siste som fikk hans pris Sølvhatten. Denne hatten er med på scenen, sammen med den berømte pelskåpa til  Frøland. Men der han lagde store show fulle av pomp og prakt er Kråkevik alene foran på scenen, bare akkompagnert av et lite, utmerket orkester med Tove Kragset (piano), Gjermund Silset (bass), Katrine Pedersen (cello) og Bjarne Magnus Jensen (fiolin).

I Frølands ånd har forestillingen både frekkhet og eleganse. Få andre kan forene disse egenskapene bedre enn Herborg Kråkevik. Egenskaper hun utnytter fullt ut, også i gjenvendende kontraster mellom jordnære hardangerske utbrudd, og mer urbane, for ikke å snakke om kontinentale oversofistikerte uttrykk. Ofte hermer hun etter faren sin, han blir en slags formanende samvittighet på skulderen hennes når hun står i fare for å jåle seg til. Det er i det hele tatt en fandenivoldsk vestlandsk holdning over mye av materialet, for alle oss som synes ord som “gnitalus” alt for sjelden kommer opp på revyscenene.

Herborg Kråkevik forteller litt om historien til Chat Noir, ved å parodiere alle fra grunnleggeren Bokken Lasson via Lalla Carlsen fram til høsten suksess med To Rustne Herrer. Hun er også innom andre lokale scener, fra Bjørn Eidsvågs Jesus-etterlysning på Det Norske Teatret, til Sissel Kyrkjebøs julekonserter i Operaen - som ifølge Kråkevik begynner om to uker. Imitasjonene kommer tett utover i forestillingen, aller best i en dialog mellom Erna Solberg og Sylvi Listhaug, der sistnevnte infamt sier «é smile mens é sie grusomme ting».

Når hun forteller om den store revytradisjonen på Chat Noir er hun også innom «sinnamannen». Hun kaller seg selv for «Jodalens svar på Arve Opsahl», men en forventet rasende tirade uteblir dessverre. Noen nummer har egentlig et litt forutsigbart innhold, men dette får Kråkevik oss til å glemme, siden utførelsen overgår innholdet. Dette gjelder først og fremst et satirisk nummer som begynner med global begeistring til tonene av “Internasjonalen”, men ender med å være seg selv nok og “Norge i rødt hvitt og blått”.

Gode revyer kan også godt ha noen utsøkte sangnummer, og her er det flere av dem. Musikken har en god nordisk profil. Bjørks «Hyperballad» blir til en sang som nå kanskje heter «Eg går gjennom det», som blir forestillingens musikalske høydepunkt. Sammen med oversettelsen av Anne Dorte Michelsens nydelige «Snebær og kastanjer», som Kråkevik har tatt med seg fra Danmark. Her er også en versjon av Kari Bremnes «Kåpa mi», den samme pelskåpa igjen, nå som ettertraktet moteplagg fra Milano.

Mot slutten legger Herborg Kråkevik entusiastisk ut om sine drømmer for Norge hvis hun hadde vært statsminister, da det skulle blitt mer P2, Nasjonalgalleriet og en kulturminister som var opptatt av kultur. Helt til slutt kommer den nye versjonen av Dag Frølands «Levende lys», nå som en drøm om et inkluderende Europa, uten nye grenser som stenger mennesker ute. En sterk avslutning på en mangfoldig kveld.