Det riktige navnet er nok «Den norske kirke», det heter vel ikke statskirka lenger nå som kirke og stat skilles. Men det er ikke SÅ lett å følge med når du ikke har vært kirkerotte på over 30 år. Jeg er nemlig den fortapte datter, som nå har vendt hjem til min Fars hus. Eller muligens et lite, forvillet lam, som har funnet tilbake til sin, eh, hjord.
For 30 år siden var jeg en veldig kirke-kritisk tenåring, inne i en halvmarxistisk «religion er opium for folket»-periode. Jeg nektet å konfirmere meg, og erklærte at jeg kom til å melde meg ut av kirka. Min nå avdøde bestemor, som jeg aldri hadde betraktet som en spesielt trofast kirkegjenger, tok det overraskende ille opp. Hun ble morsk i ansiktet. «Du kan ikke melde deg ut av statskirka», sa hun. «Da havner du jo utafor kirkegårdsmuren!»
Alvorlig hevdet hun at folk som ikke er medlem av statskirka ikke får begraves i «vigslet jord», innafor kirkegårdsmuren. Jeg vet ikke helt hvor hun mente vi hedninger eventuelt ville bli gravd ned, men det hørtes jo litt skummelt ut. For sikkerhets skyld spurte jeg religionslæreren min på videregående. «Jeg er helt sikker på at du blir begravd innenfor kirkegårdsmuren», sa hun beroligende. (I ettertid har jeg lurt på hvordan hun klarte å holde seg alvorlig).
Triumferende fortalte jeg dette til bestemor. Hun ble taus, skjønte seg slått. «Kan du ikke vente til du blir 18, da, i alle fall», sa hun. Så for hennes skyld ventet jeg, men straks jeg fylte 18, meldte jeg meg ut. De neste 30 årene tenkte jeg lite på statskirka. Men på en eller annen måte har kirka liksom sneket seg innpå meg igjen, særlig ritualene. Da jeg var i en humanistisk begravelse, syns jeg rett og slett presten mangla.
Så, sist lørdag, skulle jeg bare sjekke ut en matoppskrift på nettet. På en eller annen måte kom jeg innom en nyhetssak som handlet om at nå har det blitt så lett å melde seg inn og ut av kirka på nettet. Du trenger bare en bank-ID og en kode. Plutselig hadde jeg klikket meg inn, tasta inn dåpsåret mitt, samt bank-ID-koden, og der sto det på skjermen: «Du er nå medlem i Den norske kirke».
Wow. Det gikk fort. Og så stille det ble nå. Ikke at jeg ventet meg englesang og Guds basuners klang, eller at prester ville komme styrtende til med glade hallelujarop. Men hva med en liten velkomstmail fra min lokale menighet eller noe? Liksom: «Tusen takk for at du kom tilbake til oss etter over 30 års ørkenvandring. Dette hadde vi aldri trodd! Nå gleder vi oss veldig til å drikke kirkekaffe med deg neste søndag». Men OK. I det minste kan jeg nå føle meg helt, helt bombesikker på at jeg blir begravd godt innafor kirkegårdsmuren.