Opposisjonen på offensiven

Det slår aldri feil. Mot slutten av en fireårig stortingsperiode sliter regjeringen med å komme på offensiven. Det nytter ikke lenger å skylde på forgjengeren for alt som er skjevt og galt. En tidligere finansminister fortalte meg at det kan regjeringen bare holde på med i ett år. Fra da av og fram til valget er alt som går godt og galt regjeringens ansvar.

Inntrykket av at regjeringens grep glipper og at opposisjonen fester grepet, ble tydelig for meg under den TV-sendte partilederdebatten i Arendal torsdag kveld. Opposisjonens ledere, KrF-leder Knut Arild Hareide inkludert, var på hugget. Statsminister Erna Solberg, finansminister Siv Jensen og Venstre-leder Trine Skei Grande ble drevet på defensiven. Sistnevnte bør passe seg for ikke å bli oppfattet som lillesøstera til Erna og Siv. Erna Solberg er fortsatt trygg og god i rollen som statsminister, men hun har ikke noe nytt å komme med. Siv Jensen trives ikke i rollen som varm forsvarer av det bestående. Det sprutet ikke av paret, for å si det slik. De blir også gretne når de får kritikk.

Da var det mer sprut i Lysbakken, Hareide og Støre. Støre har lært å tilpasse seg TV-formatet. Det kler ham å være mer pågående og krass i angrepene på regjeringen. Opposisjonens leder skal ikke være uforskammet eller ufin, men tydelig og klar. Folk flest liker Støre. Aftenpostens statsministermåling for august viser at det er langt flere velgere som foretrekker Støre (45 %) som statsminister enn Solberg (37 %).

SV-leder Audun Lysbakken har utviklet seg til å bli en av de aller beste i slike TV-debatter. Han går nå forgjengeren Kristin Halvorsen en høy gang. KrF-leder Knut Arild Hareide blir bare bedre og bedre. Budskapet er tydelig. Med bistandspolitikken som våpen smalt han til Erna Solberg og Siv Jensen så det ga gjenlyd i salen. Hareide har glimt i øyet. Han er mester i «one-linere». Han ville ikke si hvem han vil ha som statsminister av Solberg og Støre. Og det ble ikke klarere for ham etter TV-debatten. Han la til: «Jeg gikk i Pride. Det betyr ikke at jeg skal ha et forhold til Jonas Gahr Støre».

Hareide nyter å spille rollen som den som kan avgjøre statsministerspørsmålet. Jo lenger han kan holde forholdet hemmelig, desto lenger blir han i rampelyset. Men Hareide må en gang komme ut av skapet. Han kommer neppe helt ut før dagen etter valget.

Oppslutningen om KrF blir avgjørende for om Hareide sier ja til en invitasjon fra Støre om å gå inn i hans regjering. Hvis KrF får om lag 5 prosent slik partiet fikk i Aftenpostens meningsmåling i går, gir det liten mening å gå inn i regjeringen. Noen få statsråder i en Ap-dominert regjering vil ikke gi KrF rare innflytelsen.

Det gjelder også for Sp. På gårsdagens måling fikk Sp 5,5 prosent, det samme som katastrofevalget i 2013. Blir det resultatet får Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum mer enn nok med å slikke sine sår. Det gjør han nok best utenfor enn innenfor regjeringen.

Meningsmålingen gir et knappest mulig flertall for opposisjonen, 85 representanter mot 84 for regjeringssiden. KrF er da inkludert på regjeringens side. Ap går fram til 36,1. I «gamle dager», da Gro styrte landet. var et slikt resultat nok til at Ap kunne ta regjeringsmakten alene. Det tror jeg det også vil være for Jonas Gahr Støre. Men før han går på alene, vil han snakke ut med Trygve Slagsvold Vedum og Knut Arild Hareide. Insisterer de på å få være med i regjeringen, får de det. Støre mener alle når han sier at han holder alle dører åpne. Også for de små. Støre er ikke som en av Henrik Ibsens rollefigurer i «En folkefiende». For Støre er den sterkeste mann ikke ham som står alene.

Partilederdebatten ga et forhåndsvarsel om et par hovedsaker under valgkampen. Ulikhet og arbeid blir viktig. Det er opposisjonens hjemmebane. skattepolitikken blir også viktig. Det er Høyres og Frps hjemmebane. Her har Ap et problem, ikke minst på grunn av skatteforliket. Med forliket ble skillet mellom Ap og regjeringen langt på vei visket ut. Støre må svare klarere enn det han gjorde i TV-debatten. Skal skatten opp eller ned, eller være omtrent som nå.