Nyheter

Skummelt strøk og løse eksistenser

Området rundt Nytorget, eller Youngstorget som det heter i dag, hadde lenge et dårlig rykte.

Bilde 1 av 5

Befolkningsveksten på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet førte til at Christiania este ut over kvadraturens grenser. Grosserer og eiendomsbesitter Jørgen Young var en av dem som ønska å tjene penger på kommunens ekspansjon. Hans eiendom Youngsløkka, området mellom Storgata og Møllergata, ble innlemma i byen allerede i 1794, og på 1830-tallet tilbød Young å utparsellere eiendommen til bolig- og næringsformål. Betingelsen var at han fikk handelsrettighetene til tomtene.

I pakka lå også anleggelsen av en vei tvers over løkka. Men da Young ikke eide tomtene i endene av det planlagte gateløpet, ble ideen i første omgang lagt død. Det ble opp til hans etterkommere å kjøpe de resterende tomtene og realisere salget noen år seinere. Byens nye torg, med det offisielle navnet Nytorget, ble etablert på Youngsløkka i 1846 og på samme tid ble gatenettet over løkka regulert. Youngsgata kom først, Øvre Torvegate ble opparbeida mellom Nytorget og Stortorget på slutten av tiåret, mens Nedre Torvegata, som var navnet på strekninga ned til Ankerløkka, ikke sto ferdig før på 1850-tallet.

Selve torget, som på folkemunne ble hetende Youngstorget, var lenge en grusplass, men fikk brolegning i 1860. Skråninga opp til Møllergata og Vaterland kirkegård ble liggende brakk til hovedpolitistasjonen kom på 1860-tallet.

Les også: De tarvelige Indvaaneres Kilde til Forsyning

Rundt århundreskiftet hadde byen seks torg: Stortorget, Nytorget, Jernbanetorget, Grønlands torg og Ankertorget. Nytorget var størst, dobbelt så stort som Stortorget. Haakon B. Nielson (1906–1981) forteller i «Det var en gang. Vandringer i Oslo og det gamle Christiania» om Youngstorvet i 1890-åra: «Langs Youngsbakken sto ‘Egg-svenskene’. Ute på torvet ved den store vekten fant man kjøtthandlerne med sine lass av dyreskrotter. I rekke og rad sto så småhandlerne med nylagte egg, smør, rakefisk, oster og fugl. Langs Pløensbakken sto fiskekonene med bl.a. store baljer med lutefisk. Om høsten kom bøndene med sine potetlass og kasser med fåreskrotter fra Vestlandet.»

Ifølge Oslo byarkivs magasin Tobias var det fortsatt mye mat som ble ført til torgs og solgt levende. I 1905 ble det solgt til sammen 565 innenlandske kveg og 318 utenlandske samt over nesten 6000 griser, hovedsakelig fra Ankertorget hvor vekthuset og kjøttkontrollen var fram til 1908.

Det ble også omsatt mange forskjellige kjøttprodukter av okse, kalv, får og svin. Kjøtt av gjøkalv var det dyreste. Snittprisen lå på 89 øre kiloen. For spekalv betalte man 50 øre kiloen. Det ble også solgt vilt som gås, tiur, røy, orrhane, orrhøne, rype og jerpe. Tiuren var dyrest. I tillegg var det salg av blant annet smør – solgt i butter, talg, mel, egg, poteter, høy, halm og ved.

Mange av bøndene kom langveisfra og hadde tilbrakt natta på «byveien». Når de kom fram til torget i morgentimene, var de slitne, sultne og ikke minst tørste. Mange forretningsdrivende så sitt snitt til å åpne fristende etablissementer i Nytorgets nærhet. Ikke minst i basaranlegget som lå der Folketeaterbygningen ligger nå. Ifølge «Den gang det het Christiania» av Finn P. Nyquist skulle enhver større handel besegles med en skål i en av de mange skjenkestuene rundt torget. De hadde navn som «Sofahjørnet», «Den hvite neger» (hvor eieren var albino), «Det glade hjørnet» og «Putten».

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Det var også melkebutikker som solgte pottøl, og annen næringsvirksomhet som gullsmeder, blikkenslagere samt boliger i gårdene rundt torget. Hedvig Camilla Vassel (født 1890) bodde i Youngsgata 3 og 7 en periode i sin barndom. Hun forteller i «Slik var det den gang – en gammel Christiania-pike minnes» at favorittlekeplassen var på «taket» til kjøttbasarene, platået foran politistasjonen, også kalt Rådstua: «Rådstuplanet var asfaltert og stort og greit til å trille hjul, slå snurrebass og hoppe paradis på. Samtidig ga det fin oversikt over alt torvlivet.»

Ikke minst fikk ungene anledning til å følge med når politiets åpne patruljevogn kom kjørende: «Alle kunne se de stakkars arrestantene som ofte var i en ynkelig forfatning – skrikende kvinner med håret nedover ryggen, delvis avrevne klær og blod silende over ansiktet.» Når det sto om liv, slo en av konstablene «uavlatelig» på vognas «skipsklokke».

Les også: Et Slags Karneval for den lavere Befolkning

Når torghandelen var slutt klokka 15, slapp ungene til på selve torget og kunne seile med papirbåter i fontena. Her fikk de nærkontakt med strøkets «løse eksistenser og bondefangere»: «det unngikk ikke våre sanser hvor fæle de var, mange av disse som gikk og dro seg der omkring. Kvinnene var tristest, så fattige at de nesten ikke hadde noe å skjule seg i. Tannløse og uflidde, med nedtrådte skjørtekanter som subbet gateskitten – og som oftest fulle. Vi så på dem med gru og skrekk.»

I 1951 fikk Nytorget omsider navnet Youngstorget også offisielt.

Mer fra Dagsavisen