«Kor e’ alle helter hen?» synger Jan Eggum i sin klassiske vise. Svaret blir mer og mer åpenbart at den største helten er i Eggums egen hjemby Bergen. I likhet med Stavanger har mye vært vondt og vanskelig i Bergen de siste årene. Sponsormarkedet har vært trangt for idrett og kultur og kommuneøkonomien har vært elendig. Bergens egen jazzfestival Nattjazz har i likhet med vår egen Maijazz slitt for å komme i balanse, men ulikt hva som skjer i Stavanger kan festivalens daglige leder gjerne få en telefon med forespørsel om kontonummeret. I andre enden sitter forretningsmannen Trond Mohn og gir 1 million kroner til Nattjazz fordi byen hans fortjener en oppegående jazzfestival.
Rett skal være rett. Stavanger har rikelig med mesener, noe Stavanger Oilers nyter godt av i form av Tore Christiansen og Viking gjennom Ole Rugland og en rekke andre næringslivsfolk. SUS ble styrket av avdøde Folke Hermansen, bedrifter som erkestavangerske Smedvig har vært rause med UiS, men Trond Mohn er i særklasse. Sportsklubben Brann har fått minst 30 millioner de siste årene for å komme tilbake i toppen, breddefotballen i Bergen er blitt gitt 45 millioner til kunstgressbaner – og sannelig har ikke Mohn også lagt sin elsk på Tromsø IL som har mottatt 10 Mohn-millioner. Den rause bergenseren har øye for mer enn fotball. St. Olav Hospital i Trondheim er støttet med 50 millioner Mohn-kroner, mellom 100 og 300 millioner er gitt til Universitetet i Tromsø og Bergens forskningsstiftelse ble styrket med 250 millioner fra samme mann.
Det har ulemper å være avhengig av rike onkler, noe det finnes eksempler på i idrettens verden. Om ikke alle blir en Trond Mohn eller Bill Gates, hviler det likevel forpliktelser på mennesker som gjør det bra i forretninger. Å betale skatt er en selvfølge, men å skape stolthet i lokalsamfunnet er heller ikke dumt, enten det skjer gjennom fotball eller jazz.