Sport

Derfor holder vi ut

APEROPET: Vålerenga er en hobby, et fristed i hverdagen. Det er det som gjør at jeg som supporter møter opp uansett, selv i motgang.

En ting mediene har vært veldig opptatt av så langt i sesongen er Vålerengas lave tilskuertall. De er på vei ned, både for Eliteserien generelt og Vålerenga spesielt.

Interessen for norsk elitefotball nådde toppen i 2007. Da var gjennomsnittlig tilskuertall per kamp 10.521, ifølge tall fra NFF. Siden den gang har interessen dalt i takt med landslagets plassering på FIFA-rankingen og økende TV-tilbud fra utenlandske og bedre ligaer. I år er snittet på 6.537 tilskuere per kamp, det laveste tallet siden 2002.

Det er nok mange grunner til denne negative trenden, men én ting har jeg bitt meg merke i. I Norge er vi ekstremt gode til å snakke ned vårt eget produkt. Ja, det er langt til Premier League-nivå. Og ja, landslaget er nummer 87 på FIFA-rankingen, plassen bak Gabon, (nå skal det sies at Gabon faktisk har klart seg brukbart i sine tre siste kamper med uavgjort både mot Marokko, Mali og Guinea) men man møter heller ikke Premier League-lag eller det gabonesiske landslaget i Eliteserien.

Les også: Vet supporterne best?

Misforstå meg rett, jeg skulle gjerne sett at nivået i Eliteserien var høyere, at landslaget var med i sluttspill annethvert år og at Norge var representert (ved Vålerenga) i europeiske klubbturneringer hvert år, men vi må skjønne at vi er der vi er og ta Eliteserien for det den er.

For Vålerengas del skyldes nok publikumssvikten at det har svingt for mye i prestasjonene de siste årene. Sannsynligvis hjelper det å komme «hjem» til nytt stadion i september, men skal det fylles uke etter uke må laget prestere. Det sier seg selv.

Sist søndag var det 13.827 personer på Ullevaal. De fikk seg en positiv opplevelse med god og underholdende fotball, og sjansen er stor for at de velger å ta turen igjen neste gang Vålerenga spiller hjemmekamp. Om Ronny Deila og hans menn klarer å stabilisere dette nivået og få Vålerenga opp i toppen over tid, ja da skal du nok se at det kommer folk også neste år til vår nye storstue.

Men hva er det egentlig som gjør at vi supportere holder ut og møter uansett, selv i motgang? Er det kjærlighet for klubben? Fritidsproblemer? Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg ser på Vålerenga som en hobby, et fristed i hverdagen.

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

Noen mekker bil, andre spiller golf. Jeg følger Vålerenga. Så kan jo noen påstå at det er høl i huet, «det går vel ikke så bra for dem om dagen, eller?». «Nja». Men det er ikke nødvendigvis det viktigste.

Jeg er ikke så glad i å snakke om at produktet norsk fotball ikke holder mål. Kvalitetsmessig ser jeg argumentene, men hva dette produktet faktisk er kan også diskuteres. Kjetil Rekdal, for å nevne en tilfeldig ekspert, snakker om at fotballen som spilles i Eliteserien ikke er bra nok, selv ikke Rosenborg er gode (leder serien). Betyr det at det er kjedelig å følge med? På ingen måte. Jeg ser produktet i et større perspektiv enn én og én kamp, der opp- og nedturer er en naturlig del.

For meg er det litt som å se en TV-serie. Det er mange linjer å følge med nye tvister hele tida, og hver sesong byr på ny dramatikk. I enhver TV-serie vil jeg at helten skal vinne, men det er like spennende å følge utviklingen hans mot verdensherredømme som det er å se han vinne et og et slag.

Les også: VIF-damene først ut

Det er ingenting som en god fotballkamp i Eliteserien eller en god fektekamp i Game of Thrones, men det er viktigere for meg at helten vinner enn at fektekampen er legendarisk. Vel, begge deler er for så vidt å foretrekke. Men hadde Game of Thrones hatt høyere seertall om fektekampene hadde vært bedre?

Helt sikkert. Selv falt jeg av etter sesong 3. Ble for mye fotball.

Vålerenga-tilhengerne Lars Erik Schou, Greger Thorvaldsen, Trond Erik Sandgren og Kjell Henning Thon skriver i Dagsavisen hver fredag, under vignetten Aperopet.

Mer fra Dagsavisen