Verden

Donald Trump: Like amerikansk som eplepai?

Donald Trump representerer noe helt nytt som sluttkandidat for ett av de to store partiene i en presidentvalgkamp, men hans tankegods er velkjent blant misvekster i den kronglete underskogen i amerikansk politikk.

Bilde 1 av 3

Av: Ole O. Moen, professor emeritus og leder av AnFact. Moen har fulgt amerikansk politikk i en årrekke.

Høyrepopulisten Trump suger næring fra mange avarter i den kronglete krattskogen av politiske planter som ikke er blitt eksponert for dagslyset på en så skånselløs måte på et halvt århundre: Anti-intellektualisme, trangsyn, intoleranse, frykt, uvitenhet, fordommer og rasisme har bidratt til denne flaue politiske suppen han serverer det amerikanske folk. Men det betyr ikke at ingrediensene er nye eller at han alene har dyrket dem fram. De har hatt en robust tilværelse i det amerikanske folkedypet siden nasjonens fødsel.

Historikeren Richard Hofstadter tok for seg flere av disse aspektene ved amerikansk kultur i sin bok «The Paranoid Style in American Politics» (1964) og viste til forekomsten av flere i «The Alien and Sedition Acts», som John Adams-administrasjonen presset gjennom i Kongressen i 1798. Frederick Jackson Turner, historikeren bak det myteskapende essayet «The Significance of the Frontier in American History» (1893), advarte mot framveksten av anti-intellektualisme som et resultat av dyrkingen av villmarkens noble innvirkning på den amerikanske folkekarakteren.

Den eneste hjemmeavlede amerikanske filosofien av betydning, pragmatismen, betoner nettopp nytteeffekten: «Det som funker, er bra». Trump jr. understreket da også i sin tale på landsmøtet at faren var «street smart», snarere enn «book smart». Mistillit og manglende respekt for ekspertise og kunnskap har jo dominert The Donald’s valgkamp som de har hele hans løpebane.

«An American Dilemma» (1944) kalte Gunnar Myrdal sitt magnum opus, sluttrapporten etter fire års studium av det svarte amerikanske samfunnet finansiert av Carnegie-stiftelsen. Hoveddilemmaet var for ham arven fra slaveriet. Men han pekte også på et annet problem – spriket mellom nasjonens idealer (som han kalte «The American Creed») og virkeligheten – som har vært et kjennetegn ved amerikansk kultur, og som av utlendinger gjerne betegnes som dobbeltmoral.

Etter borgerrettighetsbevegelsens seire på 1960-tallet har nedsettende rasebetegnelser og referanser blitt uglesett i det offentlige liv. De er blitt erstattet med kodeord, hvis innhold er velkjent for brukerne. «States rights», et nøytralt begrep for ønsket om økt selvstyre for delstatene – og en dårlig tilslørt strategi for å motarbeide den føderale integreringspolitikken, ble tatt i bruk av motstandsbevegelsen blant den hvite makteliten i sørstatene. Den konservative bølgen på 1970- og 1980-tallet, som langt på vei var et resultat av demokratenes borgerrettspolitikk, adopterte det samme slagordet, som en motvekt mot de negative assosiasjoner og implikasjoner den var ment å forebygge.

Helt fra puritanernes landing ved Cape Cod i 1620 var forestillingen om en nystart dominerende. De rene av hjertet hadde nærmest kansellert syndefallet og startet på ny frisk i det amerikanske Eden. Men frykten for smitte fra den syndige verden der ute var med på lasset. Forestillingen om at en ny og eksepsjonell sivilisasjon var grunnlagt førte med seg en frykt for besmittelse fra den syndefulle Gamle verden, som nærmest antok form av en generell paranoia.

Denne frykten ble adoptert av store grupper i den nye nasjonen etter at friheten var vunnet. Misunnelse angående dette vellykkede eksperimentet blant ytre grupper kunne føre til forsøk på undergraving av nasjonens sikkerhet. Denne frykten har vedblitt å være en viktig del av den amerikanske nasjonalpsyken (og er med på å forklare den irrasjonelle trangen blant borgerne til å væpne seg til tennene). Grimme eksempler på denne manien er «The Red Scare» etter 1. verdenskrig, Mccarthyismen etter 2. verdenskrig og president George W. Bushs fryktregime etter 9/11.

Borgerrettskampen på 1960-tallet gjorde at «The Solid South», som hadde vært en ettpartiregion med demokratisk dominans i hele tida etter Borgerkrigen (1861–1865), ble etter borgerrettslovgivningen under Lyndon B. Johnson, i økende grad først en toparti-region og deretter en solid bastion for det republikanske partiet. Etter valget i 1974 var ennå to tredjedeler av medlemmene i Representantenes hus fra sørstatene demokrater; etter valget i 1994 var forholdet snudd helt om. Newt Gingrich, som da ble speaker i Representantens hus, var fra Georgia. Senere var teksanerne Ton De Lay og Dick Armey majoritetsledere i dette kammeret, mens Senatet ble ledet av Trent Lott fra Mississippi og Bill Frist fra Tennessee og i dag ledes av Mitch McConnell fra Kentucky.

Den konservative maktovertakelsen var dominert av sørstatsholdninger, både til rase, religion og offentlig styring. Senator Lott måtte i 2011 trekke seg som leder av Senatet etter at han på en feiring av hundreårsdagen for veteranen Strom Thurmond (som hadde ledet utmarsjen av sørstatsdemokratene fra landsmøtet i Philadelphia i 1948 som et svar på at partiet satte avskaffelse av raseskillet i forsvaret på partiprogrammet), uttalte: «Hvis resten av landet hadde fulgt vårt eksempel, ville vi ikke ha hatt alle disse problemene». (Thurmond startet i 1948 utbryterpartiet, «The States’ Rights Party», og var senere den første som gikk over til republikanerne, som en respons på Borgerrettsloven av 1964.)

Valget av Barack Obama, landets første ikke-hvite president, skapte en intens frykt for tap av det politiske hegemoniet blant mange hvite. Fra hans første dag i Det hvite hus ble han møtt med en total avvisning av ethvert samarbeid fra republikanerne i Kongressen. Og selv om demokratene hadde et solid flertall i begge kamre, var den såkalte Filibuster-regelen, som krever et 60 prosent flertall i Senatet for å gå til realitetsvotering, en effektiv blokkering for vedtak. Demokratene hadde et slikt flertall (60 prosent) i bare seks uker i 2009, og i tre av disse var det ferie. Siden begge kamre må vedta alle lovforslag likelydende, var republikanerne i stand til effektivt å stoppe storparten av Obamas lovforslag i Kongressen.

Ved valget i 2010 hadde motstanderne organisert seg vel, støttet av pengesterke konservative næringsgrupper, særlig innenfor olje- og kjemisk industri. Samtidig bidro Fox News uhemmet til å framelske Tea Party-bevegelsen, som republikanerne ønsket velkommen inn i partiet før valgene i 2010. Resultatet var brakseieren for republikanerne, som også vant flertallet i underhuset. Dermed var arbeidsforholdene for Obama-administrasjonen svært vanskelige, etter som systemet forutsetter samarbeid og kompromissvilje.

Senator J. William Fulbright, skaperen av Fulbright-programmet, som mange norske pedagoger og andre vitenskapsmenn har nytt godt av, hevdet at det er to tradisjoner i den amerikanske nasjonen: «En tolerant, humanistisk tradisjon og en intolerant, puritansk understrøm av supersjåvinister». Begge partier har hatt disse fraksjonene å stri med, men siden 1960-tallet har den siste gruppen i økende grad samlet seg i Det republikanske partiet. Resultatet er – ikke minst på grunn av Tea Party-bevegelsen – at moderate republikanere er blitt skjøvet ut i nominasjonsprosessen. Den moderate delen er borte; en enøyd høyreside, som ser kompromiss som mangel på ryggrad, har tatt over partiet.

For sent oppdaget republikanerne at de holdt i sin midte «a tiger by the tail». Resultatet har vi alle bivånet under årets presidentvalgkamp. Lincolns gamle parti, The Grand Old Party (GOP), er blitt et parti dominert av den underskogen av primitive, trangsynte, rasistiske hvite revansjister som jeg beskrev ovenfor. Og de har nominert en sjarlatan som er fullstendig uegnet til å lede verdens eneste supermakt.

Et stort ansvar hvilte derfor på det demokratiske partiets tropper da de samlet seg til landsmøtet i den byen hvor nasjonen ble født, og hvor anslaget mot det moderne, demokratiske amerikanske samfunnet startet i 1948. Og etter en nokså uryddig oppstart, hvor stridbare Sanders-lojalister dominerte med sin utilslørte aggresjonslyst, roet forsamlingen seg og oppførte seg som modne, opplyste, tolerante mennesker, slik det forventes av et tradisjonsbærende parti. Med saklige innlegg, uten sjikanerende utfall mot republikanerne, bidro de et stykke på vei til å gjenopprette respekten for amerikanske nasjonalpolitikere, som fikk et alvorlig skudd for baugen i forrige uke blant utenlandske observatører.

Mer fra Dagsavisen