Milslukerne på charterøya

Langt borte fra turisthordene sykler verdens beste ryttere side om side med mosjonister. Sykkelturismen på Mallorca er blitt en milliardindustri.

De senesterke bena til Kuno Lundkvist (65) bærer preg av utallige mil med tråkking på sykkelsetet gjennom mange år. Nå har entusiasten tatt turen opp de 4,6 kilometerne med fem prosent stigning fra landsbyen Randa for andre gang på rad samme dag. Etter ti år på sykkelsetet her nede er nordmannen blitt godt kjent for lange dager på setet.

– Det blir minimum ti mil hver dag og her blir det fort 15–20 mil per dag når jeg sykler rundt på øya. Man kan si syklingen min er lang treig sykling og ikke sånn spurtsykling, sier Lundkvist.

Det er stille før charterstormen på Mallorca. I vinter- og vårmånedene er det lyden av spredte sykkelfelt i god marsjfart som dominerer de små asfaltstripene, som slynger seg gjennom kulturlandskapet.

– Det som slo meg første gangen jeg var her var at det var så utrolig mange syklister. Jeg tenkte at man ikke kunne få plass til flere. Men inntrykket mitt er at det har økt og det er en økning av gamle og unge og vanlige folk. Det er ikke bare fremoverlente snørrete racersyklister, sier Lundkvist og gliser.

Stjernen Fabian Cancellara står oppført med bestetiden opp til høydedraget på treningsappen Strava. Men den norske proffrytteren Frederik Wilmann har gitt enda hardere gass opp til kirken her.

– Jeg får noen kilometer på baken før de andre nå. Det er deilig, sier Henry Gaarde som topper ut bakken med et smil.

De 540 kilometerne i klassikeren Trondheim-Oslo er målet 66-åringen har i kikkerten denne sommeren. Den erfarne landeveissliteren fra Eidsvoll er årlig fast innslag på veiene innover øya. Det gir startgass i møtet med resten av klubbgjengen på hjemlige veier.

Milliardindustri

Syklister i verdensklasse, som driver oppkjøring til de største rittene, leder an i et felt som i løpet av året anslagsvis teller opp mot 150.000 syklister på øya. Ifølge en EU-støttet studie er den sykkelrelaterte turistindustrien på øya verdt rundt én milliard kroner samlet sett. Sykkelturismen er blitt omfattende i periodene på året charterturistene holder seg hjemme. Tyskerne er i stort flertall på veiene. Men også nordmenn kommer i et betydelig antall.

– Vi ligger på omtrent på 2500 gjestedøgn. Men det er mange nordmenn som reiser ned på egen hånd og leier av andre utleiere. Så det er vanskelig å si noe om det totale antallet nordmenn, men det er mange, sier Rune Lexberg, som samarbeider med et lokalt hotell for å legge til rette for mer enn 200 norske syklister i uken på det mest intense i april.

Nede i hotellkjelleren, der sykkelutleien hans ligger, er det plass til 160 sykler langs veggene og mekanikerne er i full sving. I høysesongen for syklistene må han fylle på med 50 ekstrasykler i samarbeid med en lokal sykkelforhandler for å dekke behovet.

Lexberg har jobbet som osteopat for syklister i mange år, blant annet for det norske landslaget og det norske klubblaget Joker. Men for en del år tilbake kom ideen med sykkelutleie og hotellformidling for norske syklister på Mallorca opp. Nå er han der på åttende året, og er én av de to nordmennene som tilbyr et sykkelopplegg der.

– Jeg tror vi begynte på veldig rett tid da vi startet opp i 2009. Det har eksplodert etter det, føler jeg, selv om det sikkert var mange før det også, sier Lexberg.

Han må ha minst én million kroner i omsetning bare for syklene for at det skal gå rundt. 150.000 kroner går eksempelvis ut til sykkeldeler som må skiftes. Syklene er dyre og salg må finansiere kontinuerlig utskifting av sykkelparken. Sesongen er kort og det er krevende å svinge opp overskuddet.

– Alt skjer fra midten av mars til 1. mai. Det er da folk kommer nedover for å sykle flest mulige mil. Vi kunne sikkert leid ut 300 sykler visse uker, men pågangen er større enn vi kan ta imot i april, sier Lexberg og forteller om store grupper på opptil 70 syklister fra én klubb, som Holmestrand, som årlig har lagt turen nedover.

Stor watt-interesse

Når kalenderen bikker påsketider er «stripen» utenfor hotellene i Arenal stappfulle av nordmenn. Da merker norske profiler den store interessen for detaljene i treningsdataene blant tilreisende på ettermiddagene.

– Hvis du sykler forbi der, så går det i høydemeter, puls og watt. Hvis jeg kommer så får jeg spørsmål om tiden opp Cura, tiden opp Sa Calobra også videre, sier Frederik Wilmann (31) og ramser opp kjente klatringer for langveisfarende nordmenn.

Den klatresterke syklisten, som nå sykler for et dansk lag, ble meid ned av en bil med tilhenger i 2012 og har slitt med virkningene av ulykken siden. Han satser likevel fortsatt for fullt og tilbringer 13–16 uker hvert år på Mallorca og har gjort det i mange år.

Nå sitter Wilmann på sykkelrammen og svetter sammen med Alta-rytteren Odin Foldvik Eikeland etter ti fireminutter lange klatreintervaller midt inne på øya. To og en halv time gjenstår fortsatt av økten.

– Veiene er mye bedre enn på fastlandet. Er jeg i Monaco bruker jeg 40 minutter ut til veiene der treningen begynner. Her er det rett ut på småveier, sier Wilmann om hvorfor basen hans for satsingen er lagt til Mallorca, der et årlig turritt på 312 kilometer tar deg rundt hele kysten.

De to hardtsatsende syklistene vender nesen mot en landsby i nærheten. Kaffestopp er limt til den kontinentale sykkelkulturen.

– Hele spekteret fra 30 til 80 år kommer hit. Fra klokken ni står folk klare på promenaden. Det er kolonnekjøring og 40–50 mann i de største gruppene. Det er kaos, men ekstremt sosialt. Man kan komme alene og du har alltid noen å sykle med uansett nivå, sier Wilmann som har hatt meritterte treningskamerater som Erik Zabel og Andreas Klier på øya tidligere.

Han forteller at fatale ulykker skjer langs veien også her, men han påpeker at det er få ulykker målt opp mot antallet syklister.

Hjemme i Norge fikk konflikten mellom politi og enkelte rulleskigåere på mallorca oppmerksomhet sist høst. En utøver var involvert i en kollisjon, og en gruppe norske utøvere opplevde rulleskiforbud på øya etter ulykken.

Internasjonalt klientell

Rundt lunsjbordene utenfor kaffebaren Ca Na Bel i Petra glir kaffe og frukt ned, der en større gruppe nordmenn har slått rot rundt lunsjtider. Syklene er hengt opp i stativer som omkranser torget i den vesle landsbyen. Rundt bordene høres en rik flora av europeiske språk samtidig som gradestokken vipper 20 grader.

Om noen uker er det smekkfullt rundt hele plassen her. Syklistene på vårparten betyr god butikk for lokale kaféeiere.

– Lokalbefolkningen er veldig hensynsfulle. Tuter de så er det bare et lite hint. Hjemme får du finger'n og folk ligger på hornet, sier Rolf Gudbrandsen fra Lillehammer.

Afterbike

Det er ikke lenger bare topptrente Rye-syklister på hjul med hverandre som dominerer det norske sykkelfeltet på Mallorca. Spekteret beveger seg nå fra dem som omtrent løper ned i sykkelutleien etter at de har landet, for å effektivisere den første treningsøkten, til langt mer tilbakelente syklister. Ryktet om mulighetene på øya har nådd bredt og «afterbike» i ettermiddagssolen er en viktig post på programmet.

– Jeg har sett mange flere som nå er ute med elsykler. Så nå får man også andre aldersgrupper som er her på sykler enn tidligere, sier Henry Gaarde som selv ser frem mot en ny Mallorca-tur senere denne våren sammen med kona.

10–12 treningstimer i uken har lagt grunnlaget siden starten av kalenderåret før møtet med veiene her.

Restitusjonsøkt

I gangen utenfor hotellrommet er en massasjerull hentet frem på hviledagen under den årlige samlingen til studentene fra Norges Handelshøgskole i Bergen. Den blandede gruppen, som tråkker alt fra 20 til 30 timer i løpet av uken her, toner ned seriøsiteten.

– Det blir mye sykling i forhold til treningen som blir lagt ned ellers i året. Det er litt forskjell i gruppen, men de fleste er vel egentlig i dalende form, sier Torbjørn Lauvsnes (23).

Petter Osmundsen (26) spøker med at Mallorca-turen er en unnskyldning for å barbere bena som proffene og mener «bronze-solkrem» på bena vil gjøre susen. Latteren stiger i gjengen.

Det bedyres at nivået ikke peker mot seriøse ritt og nummer på ryggen. Men formen holdes godt ved like med to intervalløkter i uken gjennom vinteren. Og at én av studentene har kapret en sjetteplass på et utforsegment på Strava blant 15.000 registrerte ryttere under en økt her, legges merke til.

– Det er jo 40.000 syklister på noen av segmentene, så man har ikke en sjanse. Det er bare å gi opp, sier Osmundsen og det nevnes navn fra toppen av Tour de France-feltet med topptider på klatringene på øya.

Strategisk valg

– Det er vel på plussiden av 25 år, som jeg har vært her nå. Første gangen var vel 32 år siden, men da var det ikke med sykkel. Det var «beach and boogie», sier Ottar Renholt (50) og ler.

Nå er han sammen med en større gjeng fra larviksklubben Nanset der alt fra tenåringer til godt voksne karer skal kjøre i to rekker ut på promenaden langs stranden.

Renholt er en velkjent skikkelse i det norske sykkelmiljøet, og har også vært med som leder for ulike norske landslag under mesterskap og andre ritt. Han smiler med tanken på kongeetappen for uken, som skal gjennomføres opp den legendariske stigningen Sa Calobra eller «Ormen» som den kalles, på nordsiden av øya.

– Det er et strategisk valg å være her i mars. Det er da man har mest lyst til å kjøre mye mengde og trene masse. Og statistisk sett er det dårligst forhold hjemme. Man venner seg til å sitte i felt og på sykkelen og begynner å kjøre hardt. Det er ikke så lett i slaps hjemme, sier Renholt.

Han forteller at da han begynte å dra til Mallorca for å sykle var det stort sett tyskere som syklet her. Endringen er stor i takt med at de største rittene i verden er blitt farget av norske navn.

– Det er tydelig at det er blitt trendy å dra til Mallorca å sykle. Med tanke på at vi er så få, så er det utrolig mange nordmenn her, sier Renholt.

17 mil og flere fjellpass tråkket inn i lårene har også gitt Kuno Lundkvist godt humør ved middagsbordet. Det går i lystig prat med Lexbergs altmuligmann Jon Piiksi. Seigingen forteller at han i sommer skal sykle fra Firenze til Nordkapp og da trengs grunnlaget fra de lengste turene. På spørsmål om hvorfor han velger å sykle fra sør mot nord, svarer mannen med base i Oslo kjapt med et smil om munnen:

– Da blir det kortest vei å sykle hjem.