En indirekte fortelling om meg
Korrespondentbrev, og andre vestlige representasjoner, blir indirekte også til fortellinger om meg. Dessverre er jeg, som afrikaner, ofte fremstilt som en karakter - Den andre - innenfor en narrativ ramme formet og konstruert av hvite menn. Hvite menn på eksotiske reiser, hvite menn som møter på farer, voldelige opprørere, skumle bakterier, sykdom og elendighet. Hvite menn som er mer opptatt av varmegrader og svettelukt enn den ubetydelige afrikaneren.
Jeg forstår at Sverre Radøy forsøker å være selv-ironisk i sitt korrespondentbrev og på sett og vis gjøre narr av sine egne fordommer. Radøy tar et slags moralsk oppgjør tilslutt og oppfordrer til å være ydmyk. Men seriøst, trenger vi virkelig et helt korrespondentbrev hvor journalisten navigerer oss gjennom en rekke elendighetsbeskrivelser for så gjør et poeng av å ha fått en a-ha opplevelse om ydmykhet når man er på jobb i Afrika? Det provoserer meg som Norsk-Afrikaner. Korrespondentbrevet er rettet mot et norsk publikum, jeg skjønner det. Hvite Nordmenn kan sikkert gjenkjenne seg i bildene av ekstrem varme og dårlige veier. Vær og veier er kulturelle referansepunkt i Norge. Men det norske publikum består også av folk som oppfatter Afrika som mer enn det som er annerledes. Jeg er en del av det publikumet.
Jeg er lei av typiske fremstillinger av afrikanske land som lutfattige, krigsherjede og farlige. I den sammenheng er jeg er ikke ute etter kritisere Radøys arbeid i seg selv eller han som person, men anser hans korrespondentbrev som et typisk eksempel på et