I 1877 ble fotballklubben Wolverhampton Wanderers stiftet. Klubben har fått kalle-

navnet «Wolves», og klubben hadde sin glansperiode på 50-tallet.

I 1970, i en alder av 7-8 år, fikk Odin

Henrikssen øynene opp for klubben, som i dag spiller på det nest høyeste nivået i England.

– Min onkel bodde en stund i Wolverhampton, og han kjente faktisk en del av spillerne og kom hjem med litt effekter, bilder og autografer. Dermed ble det til at jeg begynte å følge dette laget, og slik har det bare blitt. Litt tilfeldig, sier Odin Henrikssen.

Men det er ingen tilfeldighet at det er samlet 16 personer hjemme hos Odin Henrikssen i Nybøvegen på Hop lørdag 28. januar. I flaggstangen vaier Wolves-flagget i vinden, og i stuen er det rigget med provisorisk storskjerm.

De fleste av de besøkende er korrekt iført Wolves-drakter, men et par Liverpool-drakter har sneket seg inn også. Det er cup-kamp og Liverpool har fått besøk på Anfield av Wolverhampton Wanderers i fjerde runde av FA-

cupen. Ølet er kaldt og chipsen salt.

– Wolves møtte Liverpool i FA-cupen sist i februar 1952, da var det rundt 62.000 tilskuere på plass. Men vi må tilbake til februar 1949 da vi sist slo Liverpool i FA-cupen. 3-1 ble det, sier Odin og setter seg til rette i godstolen.

Kampen blåses i gang, og det tar bare 55. sekunder før Richard Stearman stanger inn 0-1 til Wolverhampton etter en målgivende passning fra Heldar Costa.

– Jaaaaaaaaaaaaaaaa …!

Stuen til Henrikssen eksploderer i et desibelhelvete av jubelrop når Wolves-fansen spretter rundt på stive bein med armene over hodet.

– Jeg tror ikke det jeg ser, sier Per Magnar Meyer, som er Askøys store Wolverhampton-fan.

– Det er fremdeles lenge igjen, sier Odin Henrikssen og heller litt kaldt vann i blodet på sine supportervenner som er høyt oppe etter målet.

– Er dette tidenes raskeste Wolves-mål, spør Frode Hjartøy.

– Nei, det raskeste målet laget John Richards etter 12 sekunder i 1976 mot Burnley, svarer Wolves-leksikonet Odin.

Men det er ingen grunn til å være pessimistisk. De første tjue minuttene går, og det er Wolverhampton som er nærmere 2-0 enn Liverpool er 1-1 på Anfield Road.

– Aahhhhh, det er lenge igjen. Men det var i alle fall moro at vi fikk et mål, sier Per Magnar Meyer, og kikker på klokken som bare har passert 24 minutter.

Ølet går ned, og praten går rundt. Spillet bølger, og alt kommenteres, som seg hør og bør når det er fotballkamp.

– Nei, nå må Liverpool skjerpe seg, kommer det fra Ove Andre Solberg, som med sin Liverpool-trøye er plassert på gjestetribunen sammen med fruen i huset, Cecilie Sælen.

– Hvor er Wolves-skjorten, spør Meyer.

– Vanligvis har jeg jo Wolves-trøye, men som gammel Liverpool-supporter må jeg ha Liverpool-trøye i dag, sier Cecilie.

– Det var bra for kampen at vi fikk det

tidlige målet, sier Per Magnar Meyer. Det har gått 32 minutter.

De øvrige til stede er Wolves-supportere og de fleste er medlemmer i den norske supporterklubben Viking Wolves. Presidenten i

supporterklubben, Svein Solberg er også på plass.

– Vi har vel rundt 200 medlemmer, men jeg er ikke helt sikker på hvor mange betalende medlemmer vi har, ler han.

Kampen nærmer seg pause, og Liverpool stanger fremdeles mot en mur av spillere i «old gold».

– Har vi ikke et kamprop?

– Joda, men vi har HMS-regler her også. Ser du ikke ledningene er tapet skikkelig fast på gulvet. Jeg jobber jo i Statoil, så HMS-en må være på plass, ler Odin Henrikssen.

Men de trenger ikke noe kamprop, for

plutselig blir Andreas Weimann spilt

igjennom Liverpool-forsvaret hvor han runder målvakt Karius og setter inn 0-2 til Wolves etter 41 minutter.

Da blir det krigsdans i stedet for kamprop, og de fleste er glade når dommeren sender lagene til pause. Det er tydelig at det tar på å se kamp også.

– Er du sikker på at du ikke skal skifte trøye i pausen, Cecile, spør Per Magnar.

– Nei, det skal jeg såvisst ikke, svarer husets frue.

– Jeg må skifte trøye for jeg er gjennomvåt, ler Odin.

– Hva er det som får noen til å følge et lag gjennom tykt og tynt?

– På 70- og 80-tallet var det tippekamper på tv, og et par ganger i året fikk vi se Wolves spille. I dag er det enklere å få sett favorittlaget sitt hver uke. Vi var kanskje flinkere til å samles før, men vi forsøker å møtes og se kamper. Avdelingen i Trondheim er flinkere enn oss til det, så kanskje vi må skjerpe oss litt, sier Odin Henrikssen og supporterpresident Svein Solberg. Odin forsøker å få seg tre-fire turer på Wolverhampton-kamper hver sesong, og han har allerede vært over to turer.

– Oftest blir det gutteturer eller fellesturer med supporterklubben. Det er utrolig sosialt, og folkene rundt klubben i England er utrolig flinke til å ta vare på fansen. Vi får møte gamle spillere under middager, og det er alltid kjekt å komme dit, sier Odin.

– Det er aldri kjedelig å være Wolves-fan. Det skjer alltid et eller annet; enten spiller vi om opprykk eller nedrykk, eller så er det

play-off-kamper. Det som er fascinerende er hvor gode venner man får i en supporterklubb. Fotballen fører sammen mennesker med forskjellige bakgrunn så finner man et fellesskap. I vår supporterklubb skal alle føle seg velkommen. Her er det plass til alle, sier Svein Solberg.

Andre omgang. Ølglassene og chips-skålene er fylt opp når dommeren blåser i gang de siste 45 minuttene. Det tar nesten et kvarter før Liverpool treffer mål med kampens første skudd.

Wolves-fansen begynner å øyne håp. Vel, ikke alle.

– Vi må ikke glede oss for tidlig. Jeg kjenner Wolves, og dette er ikke slutt før dommeren blåser av. Nå venter jeg bare på å få et straffespark imot oss, sier Per Magnar Meyer. Det har gått 62 minutter.

Kampen ruller videre. Liverpool presser på, og er farlig nær en redusering.

Spillere byttes ut, og nye kommer inn. Behørig kommentert av en svært fotballkyndig forsamling i ulvehiet.

Etterhvert som tiden går uten at Liverpool kommer nærmere mål, er det tendenser til jubel hver gang Liverpool-spillerne gjør en feil. Islendingen Jon Dadi Bödvarsson kommer inn for Wolves etter 70 minutter, og er nær ved å øke ledelsen til 0-3 litt senere.

Liverpool har ballen 79 prosent av tiden, og stemningen er til å ta og føle på i stuen. Nervene er i helspenn.

I det 85. minutt setter Divock Origi inn en redusering for Liverpool. Stillingen er nå 1-2.

– Hva sa jeg? Her er ingenting over. Bloggen til Wolves har tippet 2-2 og omkamp, og de er gode å tippe, sier Meyer.

Men pessimisme blir snudd til jubel når sluttsignalet går etter fire minutter tilleggstid.

Wolves har slått Liverpool i FA-cupen for første gang siden slutten av 40-tallet.

Nok en gang blir det krigsdans på stuegulvet, denne gang supplert med noen seiershyl og masse klemming.

– Jeg har helt gåsehud og er helt skjelven, smiler Odin Henrikssen og holder frem en ristende hånd med ståpels.

Etter seiersdansen trekker hele følget ned i kjelleren til Odin Henrikssen og Cecilie Sælen i Nybøveien. Der har Wolverhampton Wanderers fått sitt eget museum.

– Jeg begynte å lage scrapbook i 1973 hvor jeg skrev ned resultater og limte inn avisklipp. Da jeg begynte på ungdomsskolen kjøpte jeg engelske aviser hver mandag, og klippet ut saker om Wolves. Med årene har det ballet på seg. Jeg har programhefter, bøker, pins og drakter. For et drøyt år siden da jeg laget dette, hadde jeg rundt 60 drakter. Nå har jeg vel over hundre, sier Odin og smiler stolt.

Mange av draktene er signert, og har vært brukt av storspillere på laget.

– Jeg har en som Steve Bull har brukt, som spilte hele sin karriere for og er tidenes toppscorer for laget. Jeg har også Paul Ince sin drakt, og bilde med autograf, sier Henrikssen og peker og forteller.

På den ene veggen står en tv hvor det går gamle kampvideoer med Wolves. I en av hyllene står en digital bilderamme som automatisk blar i bilder av spillere.

I trappen står Cecilie Sælen og ser utover det lille, men innholdsrike museet. Ikke alle menn har en livsledsager som ville latt mannen innrede kjelleren som et fotballmuseum.

– Jeg har selv spilt fotball og var Liverpool-fan tidligere. Vi er en fotballfamilie, og vi trives med alt som følger med. Odin og jeg skal til England kommende helg, og i påsken reiser hele familien på ferie til Wolverhampton. Det er jo ikke bare selve spillet det handler om. Det er kulturen, historien og de utrolig hyggelige menneskene der borte. Fotballen gir god stemning og det er bra å dyrke en lidenskap. Før hadde Odin alt dette i kartonger, men det tar seg mye bedre ut når det er stilt ut på denne måten, smiler Cecilie Sælen.

– Jeg er veldig heldig som får lov til å holde på med dette, sier Odin og ser tydelig takknemlig på sin bedre halvdel.

– Selv om det tok litt av etter at jeg fikk museet på plass, har det roet seg litt nå.

– I alle fall for en stund, legger han til.