Mye har vært skrevet om rusproblematikk, og det skal jeg også gjøre. Min ekspertise er rus, og jeg er klar for å hjelpe med min kompetanse. Nå vil jeg gi min røst på vegne av alle oss som ikke roper høyt grunnet skam og tabu. Etter tre år med rusfrihet, tar jeg endelig pennen tilbake.

Mange livsstilssykdommer kan ha en dødelig utgang om en ikke får hjelp. Rus er en av de sykdommene.

Alle tar vi valg i livet, og vi ønsker ofte å ta det enkle valget selv om vi vet at det ikke er veien å gå. Noen valg er veldig feil.

Om det er røyk, rus, eller andre avhengighetsskapende middel, så tenker jeg at alle bør får samme tilbud om hjelp. Målet med dette innlegget er å fortelle hvor viktig det er med behandling, og et sted å komme hjem til etter endt behandling.

Hvordan ble du rusfri? bør politikerne spørre meg om. Da vil jeg umiddelbart svare; behandling! Det var første steget. Det vil si, første steget var å ta en beslutning om at jeg måtte gjøre noe med det livet jeg hadde.

Lenge klarte jeg å holde meg rusfri ved å trene, men da sykdommen kom ut av kontroll, måtte jeg søke hjelp. Tilfeldighetene var i min favør, det ble plutselig en ledig plass for behandling på institusjon. Ett helt nettverk av fagfolk stod klare til å hjelpe meg. Både lege, psykolog, fysioterapeut, sosionom og egen behandler var der fra jeg kom inn, sliten og liten, med angst og uro, som jeg tidligere hadde brukt alkohol for å døyve. Alle var de viktige i min behandling.

Da hverdagen ble kastet over meg kom angsten. Angst for en skakkjørt økonomi, grunnet høyt forbruk, da fikk jeg hjelp med å få oversikt over hva som måtte gjøres. Legen tok tak i min uro, og jeg fikk medisinsk hjelp. Psykologen hjalp meg med å jobbe med bevissthet rundt mine utfordringer. På grunn av frykt for at andre skulle se meg, ble jeg inaktivi og isolert. Jeg fikk fysioterapi for å bøte på den forsømte aktiviteten.

På avdelingen hadde jeg alltid personale rundt meg som jeg kunne snakke med når utfordringene oppsto. De hjalp meg med å finne veien tilbake til livet og min datter. Jeg fikk håp!

Jeg var heldig. Jeg hadde ett hjem, og en jente som ventet på å få sin mor hjem, rusfri. Det var min største motivasjon. Jobben gjorde jeg selv, men det tar tid å opparbeide den enorme viljen for å klare å bli rusfri. Det hadde jeg ikke klart alene!

En trenger håp i et samfunn hvor en er alene blant «alle de andre», håp om at det nytter å ta imot hjelp. Mange har ruset seg fra tidlig ungdom, og kanskje ikke hatt det hjemmet jeg har. Da er det vanskelig å få håp om en hverdag uten rus.

Dagene har for mange bestått av å skaffe den ”medisinen” som tar vekk uroen, ofte fra en vanskelig oppvekst. Vennene en har er stort sett i ett rusmiljø. Da er vegen kort for å komme tilbake til rusen.

Jeg var heldig, men jobben var stor. Jeg var likefullt en rusmiddelbruker på linje med de andre, med ett skadelig misbruk. Gammelt mønster måtte brytes, og livet måtte på mange måter begynne på nytt. Det var dette jeg fikk hjelp til, å ta tak i mine utfordringer, kjenne på dem, og være ærlig med meg selv. I situasjoner hvor jeg føler uro, eller situasjoner hvor jeg skulle kose meg med venner, tenkte jeg ofte på alkohol. I dag er det skremmende at alkohol er ensbetydende med «kos».

Som rusmiddelbrukere trenger vi ofte hjelp med struktur og rutiner for ikke å falle tilbake til gammelt mønster. Derfor er det viktig å videreføre behandlingen etter endt opphold. Om dere spør meg, vil jeg si at det å bygge omsorgsboliger som en overgang til egen bolig, er vegen å gå.

Ansatte med kompetanse innen rus, er viktig i forhold til hjelp med å lære seg å bo. Tilgang til hjelp til praktiske ting som å lage egen mat og holde orden kan være godt å ha for en som er på vei tilbake til et normalt liv. Det er en forutsetning å klare dette for å fungere i egen bolig. Det er dette som kan bidra til å få rusmiddelbrukerer tilbake til hverdagen, og det er her samfunnet burde sette inn ressurser.

Bergen kommune får 15 millioner kroner av 345 millioner som er bevilget over statsbudsjettet, og hovedsatsingen er 20 nye psykologstillinger. Det er bra for det er mange som venter på hjelp. Midler til poliklinisk hjelp er viktig i forhold til ettervernet, men den må ikke gå på bekostning av døgnplasser. Det er her det første møtet med en rusfri hverdag begynner.

Jeg leser i forbedringstiltak fra Helsedirektoratet: «Alle helseforetak skal sørge for at det er tilgjengelig døgnbehandling, dagbehandling og poliklinisk behandling enten i eget foretak eller gjennom private avtaleparter.»

Jeg tenker det er på tide å sette i verk dette forbedringstiltaket.

Nå er det slik at en som vil bort fra rusmiddelmisbruk må ønske det selv. En må faktisk ville det så hardt at en er klar for å kjempe den kampen en får tilbud om i behandlingen. I den kampen trenger en hjelp og støtte, og det får du på en institusjon.

Rus rammer ikke bare deg selv, det rammer også de du har rundt deg. Statistikker viser ikke gode tall når det kommer til rusfrihet etter behandling, men for hver rusmiddelbruker som klarer seg, er det en hel familie som også får det bedre. Når jeg nå føler ett håp for fremtiden, vil jeg virkelig se at samfunnet gjør noe for «oss andre».

Nå håper jeg at politikerne spør meg om råd. Jeg har egen erfaring, jeg kjenner til andres erfaring og har førstehåndskompetanse om rus.

Det er min påstand at om jeg ikke hadde fått tilbud om behandling med fagfolk rundt meg, ville jeg falt tilbake til min tilværelse med angst og ensomhet. Veien tilbake til «medisinen» jeg brukte ville være kort. Jeg må bevege meg på en smal sti lenge, men jeg er frisk. Stien utvider seg stadig, og livet er ikke så verst uten medisinen.