I mitt yrke beskriver vi ofte kraftig akselerasjon som en knyttneve i magen, forstå det den som vil. Det ville vel passet bedre om man i så fall rygget voldsomt fort og plutselig.

Tidvis glimter en biljournalist til og beskriver det som et spark i ryggen, som blir mer fysisk riktig. Men er det beskrivende nok?

Nei. Ikke i dag. Men jeg skal gjøre mitt ytterste for å beskrive likevel.

Rått

Man kan vel si at Lamborghini har kommet et stykke på vei siden de hadde produksjon av traktorer som hoved-geskjeft. Ferruccio Lamborghini grunnla firmaet allerede i 1963. Da var han allerede en rik mann, fra bygging og salg av traktorer i etterkrigstiden.

På 60-tallet bestemte han seg for å bygge en sportsbil for å konkurrere med Ferrari. I 1964, bare måneder etter at han bestemte seg for å bygge sportsbiler, ble 350 GTV og 350 GT født. Resten er historie, og Lamborghini er kanskje det bilmerket som har hengt på flest gutterom i plakatform. Miura, Countach, Diablo, Gallardo, Murcielago. Biler som matcher Ferrari på prestasjon, men utstråler noe helt annet.

Ingen er mer mannete enn Lamborghini. Ingen utstråler mer kraft. Lamborghini selv, var født i Tyrens stjernetegn, og har kalt bilene sine opp etter kjente okser. Ser man på designet så passer det perfekt. Hvor Ferrari er lekker, er Lamborghini rå.

Overraskende romslig

Jeg har vært velsignet nok til å få kjøre Diablo og Gallardo. Sistnevnte et produkt som kom etter at Audi kjøpte Lamborghini.

Diablo; en bakhjulsdreven designstudie med V12-motor på 490-500 hk plassert midtskips, og som navnet tilsier: En djevel.

Dette er en bil som krever sin mann å kjøre. Alt føles så mekanisk, tungt og brutalt at man får litt puls bare av å flytte på den. Ærefrykt blandet med ren frykt er vel best beskrivende for følelsene en Diablo gir deg. Denne ble produsert før Audi sin innblanding (Audi 1998-).

Gallardo var en helt annen opplevelse å kjøre. Alt var langt snillere, og man hadde ikke i nærheten samme opplevelsen av å kjøre noe virkelig spesielt. Likevel er Gallardo raskere rundt en racerbane. Teknologien har jo gått videre. Men hvem som helst kan kjøre en Gallardo, og det er mye på grunn av Audi sine innspill. Mer hjelpemidler, mer hensyn å ta til miljø og sikkerhet, og så skal det jo være salgbart.

Derfor var det en stemme i bakhodet som sa til meg: Kaj. Aventadoren ser nok sikkert langt mer brutal ut enn den faktisk er.

Den stemmen baki der, kan egentlig bare ta seg en bolle.

Bredt og godt

Tar du med speilene, så måler Aventador 2,265 millimeter i bredden. Til sammenligning er en Porsche 911 Turbo med sine brede hofter 1,852 millimeter. Lamborghinien er ikke særlig høy heller, et hårstrå over en meter, og da snakker jeg ikke om mitt tjukke hvitmanns-afro hår.

Den er så brei og lav, så brutal i fremtoningen at det kjedsommelig oppbrukte klisje-utsagnet: Den ser ut som den gjør 300 selv når den står stille, uheldigvis MÅ benyttes.

Med sine skarpe linjer, kan den minne om et Stealth-jagerfly, og linjene finner man igjen på innsiden. Startknappen for eksempel, er som tatt rett ut av et jagerfly. Dette er som det bør være. Det skal aldri være noe tvil om hva man ser på.

Flymat

Før i tiden hadde Lamborghini en bestemt rekkefølge når de bygget bilene: 1: Høy toppfart. 2: Akselerasjon. 3: Kjøreegenskaper.

Dette gjorde bilene ekstremt raske, men siden kjøreegenskapene gjerne havnet sist, så kunne de være småskumle å kjøre fort på veier utstyrt med bøy på seg.

I dag har Lamborghini snudd på denne rekkefølgen. Kjøreegenskaper er først, og de to andre blir på en måte et bi-produkt av at gutta prater seg imellom på fabrikken: "No,no,nooo. We take’e de big engine’a and’a pot it in’e de car. Finito."

For i motsetning til de fleste andre, er fortsatt flaggskipene til Lamborghini utstyrt med svære motorer.

Aventador har en V12’er som yter 691 (700) hester. Og selv om det er en påstand at ytelsene er nedprioritert, så gjør den 0-100 km/t på 2,9 sekunder. For å sette det i perspektiv, så gjør en Audi A6 med 190 hester samme øvelse på 8,5 sekunder. Tell inni deg. På den tiden har faktisk Aventador også stoppet helt opp, for det bruker den bare 32 meter på, og man kan ha nytt en sigg, drukket litt appelsinjuice, og gjerne tatt seg en aldri så liten matbit.

Toppfarten er det stor sjanse for at man aldri får oppleve, og det er gjerne like greit. For etter passerte 200 km/t bruker den bare 15 sekunder til 300, og har fortsatt 50 km/t igjen nå gå på før det er stopp. Og 350 km/t nekter jeg å prøve, uten å få servert flymat.

2,5-liter på milen …

Bilen er et teknisk vidunder. Vi snakker karbonfiber, karbon-forsterket plastmaterialer, aluminium og heksekunster.

Eksempelvis er den utstyrt med såkalt «push-rod suspension». Letter du opp bakluken, ser du at demperne ligger vannrett, og ikke vertikalt som de normalt gjør på alle biler. Dette er Formel 1-greier. Uhørt i en bil ment for veibruk egentlig.

LP700-4 er også utstyrt med firehjulstrekk, og en form for «torque vectoring». Dette systemet kan ikke bare veksle mellom hvor mye kraft som skal sende foran eller bak, men også mellom hvert hjul på samme aksel.

I tillegg vil ESC-systemet bremse det innerste hjulet ved behov. Det betyr at Aventador er ekstrem på tidligere nevnte veier med bøy. Firehjulstrekksystemet er styrt av Haldex IV, og girkassen er et enkel-clutch oppsett. Det betyr «adjø sømløse, smoothe girskift – hallo nakkesleng og flagrende hår». Dette er gjort med fullt overlegg for å gi Lamborghini-kundene en mer autentisk racerbil-følelse.

Bremsene er av keramisk-karbon type, og er like store som 16-tommers hjul. Foran sitter kalippere som huser seks stempler, og bak fire. Hjulene er 20 tommer foran og 21 tommer bak, respektive 9 og 13 tommer i bredden. Gummien er mer enn 35 centimeter bak …

Den monsterstore V12’eren drikker rundt 1,2-liter gjennomsnittlig per mil. Altså rett over 2,5 liter i bymiljø, og 1,1 på landeveien

Raske piker og middelaldrende menn

Så. Hvordan oppleves den?

Dette kunne vært tidenes korteste tekst. For man blir litt målløs. Men jeg skal likevel fortelle min opplevelse av den.

Ikke at jeg tenker spesielt over det, men jeg hentet bilen tirsdag 25. april ca klokken 14:07:21. Cato hadde allerede kjørt den ut på plassen. Historiens bredeste bil, med en prislapp på 3,6 millioner kroner stod klar til avhenting mellom et dusin andre biler parkert med besynderlig mønster, som nesten utgjorde en hinderløype de ti meterne ut fra parkeringsplassen. Avslutningsvis er det en 90-graders som er krydret med enda en besynderlig parkert bil i selve knekken. Ikke at jeg var nervøs for å bulke bilen i 4 km/t tolv meter fra hvor jeg hentet den …

Nøkler utleveres, saksedører dras opp, på med tenning, opp med jagerfly-dekselet over startknappen, «IGNITION»! Låten gidder jeg ikke beskrive. Den får du høre på videoen. Men den overdøvte akkurat hjertebanken som hadde forflyttet seg opp til trommehinnene. Mer av barnslig glede, enn reell nervøsitet.

Det bærer ut av parkeringsplassen med respekt, kan skjønne. Men det går overraskende fint. Bredden er ikke noe problem, ei heller «sikten» ut. Nærmer man seg et hinder, piper det alle veier – takk for det, Audi.

I denne lave hastigheten, merker man godt at det er en spesiell girkasse. Og at det er singelclutch. Første fartsdump skal forseres. Jeg vurderer å heve bilen – den kan nemlig løfte nesen 40 millimeter ved behov. Men det er ikke nødvendig. Selv hvor brøyteskjær den er i fronten, så ser den lavere ut enn den faktisk er. Jeg nærmer meg sivilisasjon. Jeg har glemt å slå av smilet. 14-15 minutter har jeg kjørt rundt med tidenes fåreglis. Jeg er 41, men smiler som en unge som har fått snop i bøtte.

Oppmerksomhet

Jeg tar første runde ned i sentrum. En Lamborghini Aventador gjennom Bergen by blir interessant. Absolutt ikke i sitt rette element. Men er vi på test, så er vi på test. Hvor vanskelig kan det være, liksom?

Vel allerede på rødt lys på Danmarksplass begynner problemene å åpenbare seg. Ved ett tilfelle, går en voksen mann ut av bilen for å knipse den forfra med mobilen, i det lyset blir grønt. Resten av bilene rundt meg har kroppsdeler hengende ut vinduene.

Turen gjennom sentrum blir mye lik. Folk stopper opp for å ta bilder. Gutta boys måper og damene kaster telefonnummer etter meg. Neida. Men jeg skulle nok klart å karre til meg ett eller to, hvis jeg skal dømme etter blikkene.

Så ringer heldigvis samboeren for å høre hvor jeg er. Hun er nemlig begynt i ny jobb på Harbour Hotel i Finnegårdsgaten. Et kvartal unna der jeg står og hater all oppmerksomheten jeg tiltrekker meg på denne solrike dagen.

"host-host". I følge samboeren har jeg lyst å teste den et sted det er mindre folk. Så jeg setter kursen mot åpent terreng. Drar over Fanafjellet for å se hvordan den liker vei med bøy.

Imponerende

Aventador har tre innstillinger som man velger mellom på midtkonsollen: Strada, Sport og Corsa. Lett oversatt til Gate, Sport og Bane. Disse har forskjellige parametere som justerer styring, motor, girskift og firehjulstrekk.

Det er første gang jeg åpner tappekranen. En to meter bred bil med 700 hester, som veier 16-1700 kilo leker seg gjennom svingene oppover, og prater konstant til meg:

"FOR en pyse du er, hahaha!"

"Hva var DET der for noe?"

Jeg prøver å stotre frem at det er fartsgrenser å forholde seg til i Norge, og innser at jeg bare prater til meg selv. Og at fåresmilet aldri ble slått av. Dette er uten tvil det aller råeste jeg har opplevd.

Den relativt store bilen, blir lett og leken. Faktisk er den like smidig som den langt mindre Gallardo. Imponerende er bare forbokstaven.

Til bunnen vi drar, snur og setter den i Corsa. Forskjellene er som mann og kvinne. Det som var hinsides, er blitt latterlig. Den formelig spiser svinger, og eksploderer ut av dem. Man merker godt at forhjulene jobber på en helt annen måte gjennom sving. Det er ikke tegn til understyring, og man trykkes bak i setet gjennom girene.

Gliset gjør vondt. Det må av. Vi er to timer ut i testen, og kjevemusklene verker.

Eneste måten å få slått det av på, er å utføre en 0-100 … jeg mente 0-80 km/t test. Det visker bort smilet.

Man blir nesten uggen. Frokosten er dritforbanna. Den var nemlig fordøyd og fin, men Aventadoren skviser den opp igjen helt opp i spiserøret.

Jeg mangler ord for å beskrive hvor brutal denne nedbremsingen faktisk er. Og den vil selvsagt fortsette, det merkes, for hele bilen trives langt bedre i høy hastighet enn i lav. Hadde man vært ekstra modig, hadde man slått av alle hjelpemidler. Så jeg trykker på knappen og får beskjed om at nå er det opp til meg.

Ikke terg den

Å fytti katta! Jeg slår på igjen hjelpemidlene, og håper ingen så meg.

Så det er bekreftet. Audi sin innblanding har ikke temmet villdyret. De har bare gjort det smartere. Så det kan snike seg lettere inn i sivilisasjonen for å lemleste. For bilen er faktisk en lek å kjøre. Det er ikke mer vrient å kjøre denne enn en hvilken som helst annen sportslig bil. Jeg fyller bensin, går på butikken, fyller den med fotobager og stativer, henter jentungen på skolen, og cruiser på kveldstid, uten å måtte stresse med noe ekstra. Foruten å ringe naboene første gang jeg skulle hjem. Var et parti der jeg ikke var sikker på at jeg kom meg gjennom. Men til og med det gikk som en lek.

Men ikke tro at overskriften her er overdrevet av den grunn. For dette er som å eie en tiger. Man kan tro den så tam man bare orker. Det hjelper lite den dagen du ikke finner hodet ditt, ene foten og et stort stykke sideflesk.

For om den terges – så er du ferdig.