Ove forsynte byen med amfetamin

Gamle trebåter, bergenske skatter fra byens maritime fortid, ligger og duver i vannskorpen ved Sandviksbodene. Noen av dem er nettopp tatt på land for vinterlagring. Et knippe personer er i sving med sine gjøremål med båtene på Kystkultursenteret. En av dem er Ove Ytredal, arbeidsleder for 11 rusmisbrukere på trening i yrkeslivet for Trappen motiveringssenter.

Ytredal har sagt seg villig til å dele historien sin med Fanaposten. En gang var han en vanlig ungdom med gode jobbutsikter og stor omgangskrets. Noen år senere bodde han på hospits, var rusavhengig og solgte amfetamin i stor skala. I dag er han 46 år, far til to barn og vier sin tid til å gi andre rusmisbrukere en smak av en vanlig arbeidstilværelse.

På veien har han sett ting folk knapt vil tro, hevder han.

- Jeg har mye erfaring i å forstå folk. Det mener jeg man må ha hvis man skal jobbe med folk som vil ut av rushverdagen. Det er en tung jobb, ikke en ni til fire jobb. Det er mer krevende enn jeg hadde trodd, forteller han.

Les også:Politiet: - MO-senter på Nesttun kan være positivt

I rundt ti år befant han seg i det han kaller narko-boblen, en hverdag der narkotika og penger skiftet hender daglig. Trusler og vold var ingredienser han mente var nødvendig for å få det daglige regnestykket til å gå opp. Ved siden av sitt eget forbruk, forsynte Ytredal på det meste flere hundre personer i Bergen med amfetamin. Det gjorde ham til en av de store på distribusjon av stoffet.

- Det var en helt tussete tilværelse. Du våknet om morgenen med så og så mye varer, og så og så mye penger du skulle ha inn. Det eneste du kunne være sikker på, var at du aldri fikk inn alt det du skulle. Det var alltid et par som uteble, selvforskyldt eller ikke. Da måtte du aksjonere, for pengene måtte inn. Sånn holdt det på: Neste dag var det en ny runde. Jeg befant meg i en boble. Jeg var aldri på leting etter en utvei, sier han.

Historier om rusmisbrukere begynner ofte i barndommen. I mange tilfeller er omsorgssvikt en bakenforliggende årsak til at ungdom trekker mot et rusmiljø.  Det var ikke tilfellet hos Ytredal. Han beskriver barndommen sin på Minde og i Loddefjord som god. Han spilte håndball, drev med vektløfting og var passelig flink på skolen. Slik skilte han seg heller ikke mye fra de andre ungdommene i området. Rett nok gjorde han ikke mye lekser, men det var heller ikke noen nødvendighet: Som en omgjengelig og dyktig ung mann, kom han rett ut i jobb i anleggsbransjen etter endt videregående.

Når han har sett tilbake på oppveksten i ettertid, finner han kun én ting å sette fingeren på.

- Forholdet til min far fungerte dårlig, Der mistet jeg noe av den mestringsfølelsen og aksepten som du trenger som barn. Denne mestringsfølelsen måtte jeg finne andre steder. Historien min viser hvor jeg fant den, sier han.

Som ung mann med fast inntekt, fikk han endelig bekreftelsene han hadde søkt etter.

- I slutten av tenårene og begynnelsen av 20-årene hadde jeg plutselig jobb, god lønn, fikk reise mye. Det ble mye festing. Samtidig hadde jeg ingen spesielle forpliktelser. Jeg var høyt oppe, forteller han.

Helger på byen med alkohol var heller regelen enn unntaket. Her kom også jevnlig tilbudene om diverse narkotiske stoffer. Ytredal var ikke typen som takket nei.

- Hvordan begynte du første gangen?

- Du er godt skjenket, så finner du ut at du vil ta deg en stripe. Når du har tatt den, er du plutselig klokkeklar i løpet av noen minutter, full av energi, kreativ og underholder hele forsamlingen. Det er en eufori som er vanskelig å beskrive. Så da gjør du det igjen og igjen, sier han.

Døren var dermed åpnet til en ny verden. I en lang periode jobbet Ytredal som skiftleder ved smelteverket i Odda. Parallelt vokste forbruket og avhengigheten. Snart tok han fatt på en ny karriere med å forsyne andre med stoff utenom arbeidstid.

- Jeg hadde en runde jeg kjørte tre ganger i uken: Odda, Haugesund, Stord, Os, Nesttun, Bergen. Jeg hadde folk i Haugesund som solgte hasj for meg, så brakte jeg varer videre til Bergen fra en torpedo på Stord. Og slik fortsatte det. Det var så mye konspirasjoner, lureri og tull at du aner det ikke. Det er så råttent som det kan bli, og det blir bare verre. Jeg er glad jeg kom meg ut av dette før østeuropeerne fikk fotfeste. De er helt uten skrupler. Jeg er glad jeg ikke har noe med det å gjøre i dag, sier han.

- Hvordan reagerte omgivelsene dine på det du drev med?

- Jeg trakk meg vekk fra familie og venner. De få gangene jeg traff dem var det ingen glede. Familien var lei seg på mine vegne, men samtidig var jeg en mester i å skjule det på jobb. Jeg sluttet da smelteverket ble nedlagt, men jeg tror ikke jeg kunne holdt det gående i et halvt år til, sier han.

Etter å ha sluttet i jobb dro han til Bergen og ble boende på hospits, noe han mener er det nærmeste man kommer et legalisert salgssted. Her fortsatte hverdagen med salg og stor tilgang på stoff. Han ble kynisk og selvsentrert, forteller han, samtidig som han nøt stor respekt i miljøet.

- Fra oppveksten har jeg bygget en forsvarsmur der ingen kan trenge inn. Jeg er snill og hyggelig, men jeg slipper ikke folk inn så de kan risikere å såre meg. Rusen gjør deg kynisk og egensentrert, men samtidig vil jeg påstå at jeg var byens dummeste og snilleste pusher. Det var ufattelig med penger jeg aldri så noe til. Men det var få episoder der jeg brukte vold. Det gjør det enklere å leve nøkternt i dag, for det handler mye om samvittighet, sier han.

- Har du mye dårlig samvittighet for ting du har gjort?

- Jeg har gjort det på den beste måten ut fra de forutsetningene jeg hadde. Men det er klart at jeg har mistet mange venner. Hele rusmiljøet i Bergen var mine venner, og folk jeg omgikk. Det dauet folk som fluer etter overdoser. Det er en tung ting å ta innover seg, for det var gode mennesker i samtlige. Men mange har problemer som de rett og slett ikke takler. Folk må skjønne at det finnes en gruppe som har så tunge historier at de ikke makter å leve en nøktern tilværelse. Det finnes så mye omsorgssvikt, så mye seksuelt misbruk, så mange ødelagte oppvekster at du aner det ikke. Jeg har sett det mest utrolige, sier han med bristende stemme.

Han mener hans egen, relativt gode oppvekst gjorde at han stilte langt sterkere enn mange av sine venner i miljøet.

- Jeg begynte så seint, det var hele grunnen til at jeg ikke gikk i heroinfellen. Da jeg begynte med rus hadde jeg alt fått ungdomsoppdragelsen som lærte meg helt elementære ting: Høflighet, ærlighet og lojalitet. Det er dette de som begynner i ungdomstiden mister helt komplett. De er uten høflighet, uten noe selvbilde. Alt må læres fra bunnen av. Det å slutte med rus blir bare en liten del av det, sier han.

Et fengselsopphold, et ufødt barn og en kjæreste som tok grep. Det ble begynnelsen på slutten av rustilværelsen for Ove. Han tilbrakte noen måneder i fengsel for diverse småkriminalitet, og skulle ikke vende tilbake til rusmiljøet igjen.

- Etter å ha kommet ut av isolat, fikk jeg komme opp på rusmestringsenheten i fengselet. Der hadde jeg en arbeidsleder som bakket meg veldig godt opp. Ved å avlegge ren urinprøve daglig, får du en del goder som helgeturer, kurs og litt friere tøyler i fengselet. På utsiden hadde jeg en gravid kjæreste som jobbet for å stable på beina ett suverent apparat for å få det til å fungere. Det var hun som la alt til rette for at jeg skulle klare det. Det er henne jeg har å takke for alt, sier han.

Han fikk lov til å være med på både ultralyd og fødselen. Da han slapp ut i fengselet, fikk den lille familien være med på et prøveprosjekt i Tronvik i Sogn. Der fikk de tett oppfølging, under forutsetning av at det ble lagt til rette for at de kunne vende hjem til et ordnet liv, med bolig, arbeidstilbud og barnehageplass. Tilbake i Bergen tok Ove fatt på arbeidet ved Trappen motiveringssenter der han i dag er en av ressurspersonene.

- Jeg hadde aldri vært rusfri uten oppholdet i Tronvik. Det var et fantastisk opplegg. Det var familieterapi der barnet ble satt i høysetet. Vi lærte alt om rutiner, ansvar økonomi, samtidig som vi fikk gode kurs i mestring av russuget, sier han.

Han har vært rusfri i tre år, og er opptatt av at hans to barn, datteren på ti og sønnen på tre, aldri skal gå i noen av de samme fellene.

- Min sønn er lykkelig uvitende om min fortid ennå. Min datter begynner å bli så gammel at hun forstår at jeg har drevet med slike ting før. Jeg kommer til å være hysterisk opptatt av at hun skal unngå å gjøre de feilene, sier han.

- Hva tenker du om planene om å stenge Nygårdsparken og opprette MO-sentre?

- I starten tenkte jeg at det kunne være en god idé. Nå er jeg ikke like sikker. Det er helt avgjørende at man har tilbudet klart i det øyeblikket parken blir stengt. Da må de virkelig få opp farten, og jeg mener det er avgjørende at de som skal jobbe ved MO-senteret må være folk som har erfaring fra miljøet. Jeg er også usikker på hvordan de skal klare å fange opp den store kjernen av folk som ikke er motiverte for å komme seg ut av rusen. Der ligger det en kjempeutfordring, sier han.