IFØLGE WIKIPEDIA har en gruppe sosiologer ved Universitetet i Bergen nå fastslått at «nordmenn ikke liker finkultur.» Det skulle man ikke tro, i alle fall ikke blant politikere som bevilger penger til kultur.

KONFLIKTEN MELLOM finkultur og populærkultur er vel kjent, og neppe noe særnorsk fenomen. Men knapt noe skaper mer engasjement i kultur-Norge enn fordelingen av offentlige penger, der «folk flest» mener at finkulturen får en alt for stor del av kaka, mens de mer folkelige happeninger må nøye seg med smulene.

NÅ HAR DETTE forplantet seg til Troms, og vårt eget fylkesråd. Fylkesrådet har denne uka fordelt årets festivalpott, og som vanlig gitt aller mest til Tromsø. Av 32 festivaler i Troms som har fått støtte, finner 17 sted i Tromsø. Verre er fordelingen mellom festivalene. Finleser man fordelingen er det liten tvil om at det som defineres som «finkultur» er den store vinneren.

OG FOR ALL DEL: De syv festivalene som har fått støtte i Midt-Troms er fantastiske kulturarrangementer som fortjener hver krone, og egentlig mye mer enn de har fått. Arrangementer som Artijuli, Kalottspel, Kråkeslottfestivalen og Arvid Hanssen-festivalen er så viktig og berikende for kulturlivet at det ville vært tragisk om fylkesrådet vendte det døve øret til og lukket pengeboka.

MEN IGJEN; Verre er det å forstå avslagene som er gitt, og den trøkken i trynet fylkesrådet påfører festivaler som Fisk og fotball, Gibostadmartna, Mølje- og boknafestivalen og Finnsnes i Fest. Festivaler som samler store folkemengder, som tilbyr aktiviteter for alle aldersgrupper - og som byr på utrolig mye fint innen kunst, musikk, mat og (Gud forby) idrettslige aktiviteter. Men dette er åpenbart «for folkelig» til å få noen slanter, og slik også en politisk aksept og anerkjennelse.

SELVSAGT MÅ politikerne gjøre valg. Selvsagt må noen få ja og noen få nei. Men skillet og grenseoppgangene blir overtydelige. Her er det noen former for kultur som er fine nok, og noen som ikke er er fine nok. Og egentlig handler dette ikke om penger. De mer smale arrangementene, de som ikke er kommersielle nok, trenger pengene mest, og fortjener solide bidrag. Men ved å ikke gi fem flate øre, som et symbolsk klapp på skuldra, sier også fylkesrådet - i dette tilfellet - at det du byr på ikke holder mål, eller som onde tunger ville sagt; At Harry-faktoren er for høy.

ETT EKSEMPEL: Finnsnes i Fest. Utskjelt gjennom mange år, men nå i ferd med å bygge seg opp til en festival på høyt nivå med enormt publikumstekke. Men bak hovedscenen og «Rai rai», DDE, «Levva livet» og Åge og Sambandet skjer det så ufattelig mye mer; Arrangementer for små barn, ungdom og de aller eldste, som Finnsnes i Fest ikke tjener fem flate øre på - men som tvert i mot er rene tapsprosjekter. Bortsett fra for dem som får gleden av å delta.

OG DEN FRIVILLIGE innsatsen er av ufattelige dimensjoner. Vi snakker om hundretalls mennesker som legger ned timesvis til å rigge opp, rigge ned, passe på og rydde opp. Det er faktisk ikke slik at Finnsnes i Fest tjener haugevis av penger, har søkkrike sponsorer i ryggen og et næringsliv som kaster penger etter arrangørene. Uten den frivillige innsatsen ville Finnsnes i Fest vært dødt. Steindødt.

TENK HVA noen ekstra tusenlapper fra fylkesrådet ville betydd for arrangørene og de frivillige. På Finnsnes. I Senjahopen. I Gryllefjord. På Gibostad. Symbolkraften ville vært mye større enn pengesummen, uansett hvor få eller mange kroner det hadde handlet om.

NÅ SITTER mange tilbake med følelsen av å ikke være «fine nok». Og det er vel egentlig «folk flest», er det ikke?