Da jeg vokste opp i Torsken kommune på yttersida av Senja i 1950-1960-årene, kunne mennesker bo der et helt liv uten noen gang å ha behov for å reise ut av kommunen – forutsatt at de holdt seg friske. Vi vokste opp i det som i dag kan kalles for et pre-moderne samfunn. Alt vi behøvde fantes lokalt og i rimelig nærhet av der vi bodde.

Reiseavstander ble vanligvis målt i ”antall timer med båt”. På de fleste tettsteder med mulighet for kai fantes det et eller flere fiskemottak (fiskebruk). Noen steder fantes fryseri og trandamperi. Det var filetskjæring og det var fabrikk for hermetisering av reker. I kommunen var det også svært mange bankfiskebåter, og vi hadde en av Norges største og mest suksessrike sildebåtredere. De fleste hadde en liten jordlapp hvor de kunne fø noen sauer, og mange hadde også kyr. Alt dette sysselsatte ganske mange mennesker. På det meste bodde det kanskje seks til sju tusen mennesker i de to typiske ”yttersia”-kommunene Berg og Torsken. I dag er det knappe to tusen tilbake.

Men at det for svært mange var et hardt slit, usikre inntekter og et liv ”fra hånd til munn” synes av mange å være glemt. At det i beste fall kunne ta seks-åtte timers båtur til nærmeste sykehus, forutsatt godt vær, var vi så vant med at vi neppe tenkte større over det. Heller ikke bekymret det oss nevneverdig at vi ofte måtte vente i noen timer på et legebesøk, igjen forutsatt godt vær, og forutsatt at doktorbåten ikke var på tur til Harstad eller Tromsø med en pasient. De få sykehjemmene (eller ”gamlehjemmene”) som fantes, var til oppbevaring. Eldresenter, dagsenter, barnehager, SFO, fastleger, PPT, miljøvern, spesialpedagoger, barnevern, hjemmehjelp, hjemmesykepleie, rehabiliteringtjenester, osv. var ganske ukjente begreper.

Ferie i syden og i europeiske storbyer var ikke engang en fjern drøm. I 1961 ble det opprettet realskole på Skaland, men skulle vi ha utdanning ut over realskole og kystskippereksamen, måtte vi til Finnsnes, Tromsø, Harstad eller enda lengre vekk, ofte henvist til ensom og dyr hybeltilværelse. Langt fra alle hadde råd til det. Denne tilværelsen kunne være sorgløs nok, men jeg tror ikke at så mange ønsker seg tilbake dit.

Men så skjøt samfunns- og velstandsutviklingen fart! Og den moderniseringen som har skjedd på yttersida av Senja de siste 50-60 årene, har stort sett fulgt det samme mønster som i resten av Norge og i hele den vestlige verden. Utviklingen har fulgt alle trinn i klassisk moderniseringsteori, en gruppe teorier innen samfunnsvitenskapen. Disse teoriene beskriver utviklingen fra ”pre-moderne” (eller tradisjonelle) til ”moderne” samfunn. De hevder blant annet at modernisering av samfunn har som konsekvens at urbaniseringen/sentraliseringen øker, at flere tar høyere utdannelse, at primærnæringene reduseres, at industrien endres fra små til store enheter, at tjenestetilbudet øker og at samfunnet blir mer kompleks. Det meste av dette er empirisk bekreftet.

Selv om det for svært mange vil være kjent, kan det være hensiktsmessig å minne om hva denne samfunnsutviklingen har betydd for utviklingen i kommunene på yttersiden av Senja: Økt sentralisering og press på videreutdannelse. Yttersida av Senja ble fra begynnelsen av 60-årene effektivt knyttet til landets sentrale veinett og til flyrutenettet, og veibygging på yttersida knyttet småstedene sammen. Fra da av skjøt sentraliseringen fart. De mest livskraftige stedene på yttersida utviklet seg til, eller beholdt sin status som, ”småsentre”.

Men likevel var det Finnsnes som tok over mesteparten av handelen. Lokale butikker på yttersida ble etter hvert lagt ned, noe som styrket sentraliseringen ytterligere. Noen benyttet de nye veiforbindelsene til å flytte fra yttersida. De kunne bo sentralt mens de likevel kunne drive sitt fiske eller annet arbeide med base på yttersida. Og noen dro for å kunne søke ly for ”ølning” og annet styggevær.

Ungdommen oppdaget verden utenfor. Et mer ”åpent” syn på verden omkring sammen med generell økonomisk vekst, gjorde at stadig flere dro ut for å realisere sin drøm om utdannelse, og om et yrke som ikke var beroende av slitsomme og usikre fiskerier. Mange av oss kom ikke tilbake. Flere benyttet de nye veiforbindelsene til å flytte fra yttersida for derved bedre å kunne legge til rette for sine barns utdannelse.

Reduksjon i primærnæringene og endring av industrien fra mange små til få store enheter. Velstandsutvikling og økende handel har gjort at så godt som alt jordbruk har forsvunnet fra yttersida-kommunene. Fiskeriene er sterkt regulert og i stor grad industrialisert. I frykt for overfiske ble det i sin tid innført kvoter, og fiskeryrket ble plutselig betydelig mer kapitalkrevende. Dette, kombinert med automatisering og gode tekniske løsninger, har medført at antall aktive fiskere er betydelig redusert. De mange små fiskebrukene er borte. Tilbake er et fåtall store, og tildels full-automatiserte enheter som krever relativt liten bemanning sammenliknet med tidligere.

Oppdrettsnæringen har vokst fram som en svært betydningsfull, men også svært kapitalkrevende, næring. Men også den er automatisert og har et relativt lavt krav til bemanning.

En endring i tjenestetilbudet fra få tjenester til mange tjenester. Tjenestetilbudet i samfunnet har eksplodert! Mest har det kanskje kommet i offentlig sektor, noe som i all hovedsak har sammenheng med vår store velferdsutvikling. Antall tjenesteoppgaver som kommunene er pålagt er i dag 40-50 ganger flere enn hva de var for 50 år siden. Småkommunene på yttersida har ingen mulighet til å kunne tilby alt dette til sine innbyggere ut fra egne krefter. Løsningen er utstrakt kjøp av tjenester fra andre kommuner basert på interkommunalt samarbeide. Resultatet er et uklart politisk ansvar for de mange kommunale tjenestene som kjøpes utenfra. Den kommunale selvbestemmelsen er redusert til en ren illusjon. Kommunale ytelser til innbyggerne i Berg og Torsken er i dag i stor utstrekning avhengig av velviljen til kommunestyret og rådmannen i Lenvik, og til andre kommuner som tjenester kjøpes fra.

Som jeg har forsøkt å få fram ovenfor, så har alt det som skeptikerne til kommunesammenslåingen er redde for, med fraflytting, sentralisering og redusert selvbestemmelse som det viktigste, allerede skjedd! Og tas det ikke nå grep, kan dette bli enda verre for småkommunene. I et større fellesskap er det mulig å styre samfunnets fortsatte moderniserings- og velstandsutvikling på en slik måte at det skapes stabile, levedyktige vekstsamfunn også på yttersida av Senja. En storkommune vil være helt avhengig av en slik utvikling. Lokalisert rett ved siden av et av verdens største matfat vil en storkommune lett kunne bli en av Norges største fiskerikommuner. Men skal Berg og Torsken fortsette ”å være seg selv nok” er det stor risiko for at tappingen av folk og kunnskap bare fortsetter.

Endringer skaper alltid usikkerhet, og de endringene vi ikke finner på selv, skaper ofte motstand. At svært mange er skeptiske til sammenslåing av kommuner er lett å forstå. Alle har vi behov for å identifisere oss med noe vi kan kalle vårt hjemsted, vårt opphavssted eller det stedet der slekta har bodd i flere hundre år. Men samtidig er det greit å være klar over at vår mentale oppfatning av det geografiske omfanget av det området vi selv tilhører, det kan hver enkelt av oss selv bestemme. Og det ligger ingen motsetning i det å ha sitt opphav i et lite samfunn og det å tilhøre en større region. Da jeg i min pure ungdom var på sildefiske ved Island med en båt fra Ålesund, gikk jeg under navnet Senja. Det var jeg meget stolt av!

Å lengte tilbake til fordums tider, hvor samfunnet var mye enklere, er, for å sitere den nederlandske journalisten og forfatteren Geert Mak, ”en varm, nostalgisk løgn”. De tidene kommer aldri igjen – med mindre hele vårt velstandssamfunn kollapser.