En koryfe er ifølge fremmedordboka avledet av det greske ordet for dem som førte an når et kor skulle framføre noe. Begrepet brukes gjerne i overført betydning, men for Width stemmer det rimelig godt med det han har holdt på med mesteparten av livet. Han har for eksempel dirigert sangkoret Bel Canto i nærmere en mannsalder.
Tilrettelagt
Kulturskoleveteranen har aldri vært redd for å vise seg fram, men han har vett til å porsjonere seg ut i riktige doser. Da han entret scenen tirsdag kveld, var det som vanlig med et godt planlagt og innøvd program. «Taima og tilrettelagt» ville kanskje salig Egon Olsen ha sagt. En time og femten minutter hadde kulturgeneralen satt av. Som oftest pleier han å treffe godt, men kulturskolekolleger ville det annerledes. Da salen i fellesskap avsluttet med «Deilig er jorden», hadde det gått to og en halv time. I salen så det ikke ut til være en sjel, heller ikke Width sjøl, som hadde noe imot at han hadde glippet kontrollen.
Polerte julekuler
Som seg hør og bør på en trettende desember fikk et Lucia-kor under ledelse av Ingunn Solem først erobre podiet. Det faste husbandet, betegnende nok kalt The Husbands, var med fra begynnelsen.
Introduksjonen tok programleder Width seg sjøl av etter de første innledende innslagene. På dette tidspunkt mente nok Width at han fremdeles innehadde kontrollen, men det skulle det etter hvert vise seg at denne var det andre som hadde tatt over.
Tradisjonen
For dem som måtte være ukjente med arrangementet «Min julesang» kan det opplyses at det er bygd opp som et godt gammeldags talkshow. Årets utgave av arrangementet var det åttende i rekka. Alle har vært med Width i spissen og alle har hatt navnet «Min julesang». Gjestene sitter i bakgrunnen og lager julepynt, drikker gløgg og spiser pepperkjels, mens de i tur og orden kalles fram til kanten av podiet. Der, i ei sofagruppe, sitter verten, Arve Width og intervjuer deltakerne etter før de gjør sine nummer. En av de første til å bli kalt fram var Ulf Steinar Berg fra Kornetten. Kornetten hadde for anledninga stilt med en messingsekstett. De framførte en flott versjon av «Det hev ei rose sprunge» av Michael Praetorius. En de komponistene som har forlatt verden med flest verk etter seg. Praetorius er for øvrig en latinifisering av tyskerens fødenavn, Michael Schultheiß. Det skal finnes over 1200 i tallet utgitt i hans navn.
Overraskelser
Undervegs kom det små drypp som avslørte at programmet ikke kom til å bli helt slik verten hadde satt opp på huskelappen sin. Tidlig kom vaktmester Jakobsen inn med ei tralle med en ørelappstol på. Den var beregnet på verten, men Width valgte å sitte mesteparten i sofaen, slik han har gjort tidligere år. I forkant av arrangementet har kollegene til Width bokstavelig talt lusket rundt i kulissene og lagt planer for hva som skulle skje. Under forestillinga ble lerretet på scenen tatt i bruk, og så ble det avspilt en musikalsk videohilsen fra Emilia Amper fra Stockholm. Amper var mangeårig medarbeider ved Ørland kulturskole og spilte nøkkelharpe.
Tilbakelent julejazz
Width er ingen utpreget stressa type, men han liker avstressende musikk til de mest hektiske stundene. For å sette kollegene i den rette tilbakelente julestemninga, har han brukt å sette på juleplata til den norske jazzpianisten Bugge Wesseltoft når adventsmaset er på sitt verste. I samband med tidligere avviklinger av «Min julesang», har Width og huspianist Anders Marøy pleid å prøve seg på ting de ikke kan. I år var plana at de skulle spille på sag. Width kunne fortelle at resultatet ble så horribelt å høre på, at han skrinla prosjektet før det var kommet skikkelig i gang. Her var det nok en stor overraskelse kom inn.
Takk for sist
Jazzpianisten i egen usjølhøgtidelige person kommer anstigende, og Width spretter opp for å takke for ham for sist. Det var under en konsert med Wesseltoft i Olavshallen.
Som vanlig var det flere sterke sangprestasjoner fra de lokale bidragsyterne. Åfjords store sønn, Andreas Tronga viste seg fra sin beste side. Lise Olden, Grethe Eid og Vivian Hoff glimret med mikrofonene sammen med gospelkoret. Da vertskapet og artister hadde skylt de siste rester av advendtstress ut gjennom tårekanalene til publikum, føltes det riktig å stemme i med «Deilig er jorden».