Boka «Våre fremste motstandshelter Med livet som innsats 1940-1945» av Geir Stian Ulstein omtales i forlagets egenomtale som en viktig samling biografiske portretter som forteller de dramatiske historiene bak de ulike typene motstandsfolk i Norge under andre verdenskrig. Her er både de mest kjente og de ettertiden glemte.

Sjølbildet vårt

Særlig mot slutten av krigen var motstandsbevegelsen viktig, og om ikke utfallet av krigen var avhengig av disse heltenes innsats, så ville sjølbildet vårt ha vært et helt annet uten dem. Imidlertid var det ikke alle som rakk å få den heder som de hadde fortjent. Verken mens krigen pågikk og slettes ikke da historien skulle skrives like etter krigen.

Fosningen som ble den første til å slå Hitler, Carl Gustav Fleischer fra Bjørnør, sørget for at historien om Nazi-Tysklands okkupasjon av Norge ikke bare ble fortellingen om en serie nederlag. Men det skulle ta lang tid før innsatsen ble dratt fram i lyset.

Omstridt

Den rakryggede mannen fra Trøndelag skulle våren 1940 bli den første generalen som greide å bevise at Hitlers til da overlegne styrker kunne beseires. Den modige generalen var omstridt i samtida si. Striden rundt hans person blusset opp igjen for seksten år sia da generalmajor Torkel Hovlands biografi om den stridbare fosningen kom ut. I biografien peker forfatteren ut sentrale kretser i Arbeiderpartiet som årsak til at Fleischer den 19. desember 1942 skjøt seg i hjertet med tjenesterevolveren – etter at han nærmest hadde blitt forvist til en sinekyrestilling i Ottawa i Canada.

Prestesønnen

Men historien om denne bemerkelsesverdige mannen begynte altså i det daværende Bjørnør 28. desember 1883. Bjørnør besto av det som senere skulle bli Stokksund, Roan og Osen.

Foreldrene til den framtidige generalen var sogneprest i Bjørnør, Carl Edvard Fleischer (1843–85) og Johanne Sophie Fergstad (1850–1926). Faren omkom i ei ulykke på sjøen da sønnen var bare to år gammel. Sognepresten og en av hans sønner som døde som barn ligger begravd i Roan. Sofie tok med seg barna Carl Gustav og Andreas og flyttet til Trondheim. Broren var født i 1878 og døde i 1957.

Militær løpebane

Andreas utdannet seg til prest og ble etter hvert biskop. Familien flyttet senere til hovedstaden hvor den unge Carl Gustav med tida tok fatt på den militære utdanninga si. En militær karriere var på den tid sett på som et godt alternativ for en ærgjerrig ung mann av god familie, men med lite penger. Ved året for unionsoppløsninga, i 1905, avsluttet han krigsskolens øverste avdeling som nest beste elev. I 1907 fullførte han Den militære høyskole. Generalstabseksamen ble avlagt i 1913 og i 1917 ble han kaptein. På det tidspunkt hadde han allerede begynt å gjøre seg bemerket blant militære kolleger.

Forfremmelser

Han ble i generalstaben fram til 1919 og deretter fulgte fem år nordpå der han stiftet bekjentskap med landsdelen, folket og landskapet hvor han senere skulle skrive seg inn i verdenshistorien noen hektiske uker 21 år senere. Denne tida var han stabssjef og arbeidet i Harstad. I 1919 ble han også gift med sin elskede «Toni», eller Antonie Charlotte Hygen (9.3.1888–2.1.1947). Hun var datter av byråsjef Bernt Johan Gjerdrum Hygen (1851–1911) og Hermana Blixrud (1860–1911).

Generalen

Tida i Harstad ble fulgt av to nye år i generalstaben, men i 1926 havnet han i operativ tjeneste igjen som kompanisjef i Garden til 1929, avdelingssjef i generalstaben (mobiliseringsavdelingen) 1931–33.  Høsten 1934 ble han utnevnt til oberst og sjef for Sør-Hålogaland Infanteriregiment nr. 14. Denne stillingen hadde han til 1939, da han ble utnevnt til generalmajor og sjef for 6. divisjon. Det kan for øvrig nevnes at Fleischers biograf, Torkel Hovland, senere bekledde denne stillinga.

Stille om helten

Det finnes også en del etterlatt materiale som forteller oss en del om mennesket Carl Gustav Fleischer. «Efterlatte papirer» ble utgitt av hans kone etter hans død og inneholder brev og annet som gir oss et innblikk i mennesket bak uniformen.

Inntil boka til Hovland kom ut for seksten år sida var det relativt stille rundt Fleischer og de bedriftene som førte til at Narvik for ei kort stund ble befridd fra de tyske okkupantene 28. mai 1940. Strategien som ble valgt av generalen skulle vise seg dødelig effektiv, i motsetning til ledelsen av felttoget i Sør-Norge. Sjøl om de norske styrkene fikk fransk, polsk og britisk støtte under kampene i Nord-Norge, levner biograf Hovland ingen tvil om at mye av det som ble vunnet var Fleischers fortjeneste.

Strategen

Dette sa Hovland i et foredrag han holdt i Oslo Militære Samfunn 19. mars 2001.

«Vi får i hans valg av operativ metode et innblikk i en dimensjon hos Fleischer som ikke fantes hos de øvrige sjefer. Han hadde brukt et langt liv til å forberede seg på en situasjon som dette. Ved å satse maksimalt på gjennom lendemobilitet å avskjære og slå fienden stykkevis og delt søkte han å unngå strid på motstanderens premisser. Hans felttogsplan var å skaffe utviklingsmulighet for et divisjonsangrep ved å ta Gratangen-området med et angrep med 6. brigade, deretter binde fi styrker på Gratangseidet med en ny improvisert brigade og sette inn hovedangrepet mot Bjerkvik gjennom det veiløse lendet over Gressdalen - Vassdalen.»

Respektert

Sjøl om innsatsen og resultatene i nord inngav respekt hos de militære sjefer hos våre allierte, bidrog de ikke til å øke generalens gunst hos hans politiske overordnede i Arbeiderpartiet. Dette kan kanskje skyldes at generalen i førkrigsårene aktivt motarbeidet alle forsøk på å redusere landets forsvarsevne. Forfatter Hovland mer enn antyder at koryfeene i Arbeiderpartiet med sin inngrodde skepsis mot militærvesen heller foretrakk ja-mannen Otto Ruge. Han var mer tilbøyelig til å takke ja til alt han ble bydd av midler og lage «forsvar» av det han fikk av bevilgninger.

Forsøkt tiet ned

I etterkrigsårene har det offisielle Norge hedret Ruge og fortiet innsatsen til Fleischer. Hovland har antydet at dette kanskje ble gjort for å «pynte» på historien om eksilregjeringas holdninger til den fortsatte motstandskampen. Faktum er at raid og operasjoner der nordmenn deltok ble initiert og iverksatt av britene og mot regjeringas ønske. De ønsket ikke å bidra aktivt før i 1944. Da generalens urne ble satt ned på Vår Frelsers Gravlund i 1945 var ingen offisielle representanter for Arbeiderpartiet til stede, men Kongen med familie var der. Ved utgivelsen av hans etterlatte papirer i 1947 høstet denne en storm av motpropaganda i det statsbærende partis organer. Avdukingen av minnesmerket over Fleischer ved hovedkvarteret til Sjettedivisjon flere år senere ble en gjentakelse av nedsettelsen av urnen.

Rehabilitert

Som nevnt førte utgivelsen av Hovlands biografi om prestesønnen og generalen fra Fosen til at en del krefter igjen begynte å røre på seg. Under arbeidet med boka skal det endog ha kommet dårlig tilslørte trusler og hentydninger om at en ikke ønsket å rippe opp i hendelsene som førte til generalens fall. Hovland har også irritert makta med at han i debatter har dratt paralleller mellom nedbygginga av forsvarsevnen i mellomkrigstida med den nedbygginga som har foregått siden begynnelsen av nittitallet. Da storverket «Norge i krig: fremmedåk og frihetskamp 1940-1945» kom ut, ble generalen fra Fosen avspist med ei bisetning. Bokserien om krigen og okkupasjonen av Norge utkom fra 1984-1987. Seriens hovedredaktør var Magne Skodvin. Den er på åtte bind, men Fleischer betydelige innsats nevnes altså nesten ikke.

Dekorasjoner

Historieforfatternes unnlatelsessynder ble altså bøtt på av Torkel Hovland. I inneværende århundre er han imidlertid blitt dratt fram i ulike sammenhenger. I storfilmen «Kongens nei» som nylig hadde premiere, dukker til dømes generalen opp.

Carl Gustav Fleischer fikk flere utenlandske ordener og krigsdekorasjoner for sin innsats i felttoget i 1940. Han ble tildelt det franske Krigskorset (Croix de guerre) og den polske «Virtuti Militari-ordenen». I 1941 ble han av britene utnevnt til «Knight Commander» av den britiske «Order of the Bath». Dagen før han fant døden for egen hånd, ble han tildelt Krigskorset med sverd, Norges høyeste dekorasjon. Generalen rakk aldri å få kunnskap om denne tildelingen mens han levde.