Fremdeles glatt i huden, åndsfrisk og opptatt av verden rundt seg tippet Margot Guttelvik hundre år sist lørdag. Synet er brukbart, førligheta og husken likeså, men det er verre med hørselen. Fødselsdagen hennes er dagen etter Rosenborg sin. Hun ler når fotballklubben blir nevnt.

Jo, Margot har fulgt med trøndernes stolthet med interesse. Det samme gjelder de trønderske vinteridrettsstjernene som har gjort det bra gjennom tidene, alt fra Martin Stokken til Petter Northug.

– Jeg følger med på TV, sier hun.

Stor feiring

Margot Guttelvik fra et passbilde fra hun var tidlig i tjueåra.

Festlyden var nitti stykker i tallet på gebursdagen. Slekt og venner fra fjern og nær var samlet for å feire damen i ungdomshuset. Det ligger i kort kjøreavstand til trygdepensjonatet der damen har hatt tilhold de siste åra. Det var imidlertid et godt stykke herfra det startet.

Barndomsheimen til Margot lå avsides til, i Simavika, like nord for Sydskjør. Faren dreiv, som så mange andre, med fiske. Det gjorde at det ofte sto fisk på bordet.

– Fisk og sild er god mat, sier jubilanten.

Skolevegen til Margot var tungvint. Det var ikke noen veg, i moderne forstand, som gikk dit.

– Vi hadde ikke strøm, ikke telefon og heller ingen radio, sier Guttelvik.

Gammeldagse

Margot 19 år tjenestejente hos Mennie Revsnes sommeren 1936

Den lettvinte måten å komme seg på skolen på var å ta robåten.

– Ellers var det å gå i alle slags vær, forteller hundreåringen.

Skolen var i et privat hus. Den gikk på omgang. Skolevegen var så kronglete at de ble innlosjert i bygda der de gikk på skole.

– Vi hadde et skrin med mat som far sendte med. I tillegg måtte han betale for oss, erindrer fødselsdagsbarnet.

Hun har en av sju søsken som bodde på den lille plassen i Simavika. Margot var nummer tre i rekka, og den eneste av dem som ennå er i live. Hundreåringen minnes at faren pleide å følge med dem når de dro til skole, enten over fjellet eller med båt. Turen over fjellet husker hun godt. De måtte blant annet forsere ei elv.

– Jeg var ikke gammel første gangen vi for, men far var snill til å være med oss.

Ut i tjeneste

Heimplassen til Margot i Simavika

I 1932 ble Margot konfirmert. Allerede året etter bar det ut i tjeneste. Bølgene fra den internasjonale lavkonjunkturen skylte også innover norske strender. Jobbene sto ikke i kø, men skolegang kostet penger den gang.

Margot Guttelvik minnes at prisene på vanlige levnetsmidler vår mye lågere enn i dag.

– Det var billigere jevnt over, men det var likevel dyrt å leve, for vi tjente heller ikke så mye. Den første jobben min var på fiskebergene på Kiran i Roan, forteller damen fra Simavika.

Tjenestepike

Margot får besøk av Elsa og Hallgun Nilsen. Foto: Snorre Berg

Året etter, som syttenåring, fikk Margot jobb som tjenestepike. Betalinga var 20 kroner i måneden.

– Det var ikke så mye, men likevel greide jeg å legge til side litt penger. Jeg hadde åtte kroner da jeg sluttet.

Margot gikk i tjeneste i noen år, og etter hvert havnet hun i Trondheim. 22 år gammel traff hun sin tilkommende mann, Olaf, og de ble gift.

– Han var fisker. Alltid bortreist, kommenterer Margot tørt.

Ekteskapet og krigen

De første seks åra fra 1939 til 1945 hold den nystiftede familien hus hos svigerforeldrene til Margot. I tillegg til Margot Olaf og de etter hver fire barna bodde søsknene til Olaf der.

I desember 1945 fikk de endelig flyttet inn i sitt eget hus i Bjerkanvegen. Dette huset har nå ungene tatt over.

– Ingen av dem bor i Stokksund lenger, men de eier huset i lag, forteller Margot.

Krigsårene

De fem åra Norge var okkupert satte sitt preg på livet til familien Guttelvik også.

– Jeg husker konvoiene som gikk forbi her, og jeg husker tyskerne da de kom etter vegen. Jeg husker også da Wenæs rømte fra tyskerne. Olaf var med på å leite etter ham. De trudde kanskje han hadde druknet, forteller Margot.

Affæren hun sikter til er da motstandsmannen Trygve Wenæs rømte fra tysk fangenskap. Pinsa 1944 slo quislinger fra den beryktede Rinnan-banden og gestapister til mot motstandsrørsla flere steder på Fosen. Erling Waldemar Nielsen i Åfjord og Halvdan Gjelvold på Ørlandet ble mishandlet til døde etter at de ble arrestert i dette raidet.

Skipstrafikken

Venæs hadde radiosender og holdt de allierte orientert om skipstrafikken gjennom Stokksundet. De konvoiene som Margot hadde sett ble også fanget opp av vaktsomme øyne, og observasjonene ble rapportert på radio til England. Virksomheten ble imidlertid peilet inn av tyskerne, og Trygve Wenæs ble anholdt. Han nektet for at han hadde hatt noe med sendinger å gjøre, men tilbød seg å vise tyskerne en hule oppe på fjellet hvor det skulle finnes en radio. På fjelltoppen Jultyven hoppet Venæs utfor et stup. Under full beskytning greide han å rømme, og han holdt han seg i fjellet til freden kom. Ved stupet der Wenæs hoppet er det et minnesmerke reist i 1972.

Krigshandlinger

Olaf fikk føle begynnelsen av okkupasjonen på kroppen sterkere enn Margot til å begynne med.

– Han var på repetisjonsøvelse på Steinkjer da krigen brøt ut. Det kom ikke livstegn fra ham på seks uker. Vi visste ikke om han var levende eller død, forteller hun som satt heime. Heldigvis kom Olaf greit ut av det, og han kunne vende heim, i live og med helsa i behold.

Levekårene endret seg til det verre for dem som måtte leve under okkupasjonen. Likevel mener damen fra Refsnes at de ikke hadde det så verst.

– Vi led ingen nød. Fisk og sild skaffet vi oss og poteter fikk vi tak i hos bøndene.

– Hvor fikk dere penger fra?

– Det husker jeg nesten ikke. Vi fikk i alle fall rasjoneringskort på mjøl, for vi hadde unger. Av mjølet fikk vi til potetkake. Det var lite penger, men vi klarte oss.

Det lysner

Okkupasjonsårene kom til en ende, og Olaf gikk i jobb på Refsnes. Der tjente han 20 kroner i uka.

– Det var lite lønn, så de streika, og så ble de send heim. Men så kom det bud etter dem. Han ville ha dem, mimrer Margot.

Etter at de flyttet kom det ytterligere to barn til. Olaf lå mye ute på fiske, og Margot fikk ansvaret for det meste av arbeid heime. Det var alt fra å måke snø, vaske klær og brette dem og å koke mat.

Livet alene

Olaf og Margot fikk mange år sammen etter at de ble pensjonister. En kveld for tolv og et halvt år sia skulle Olaf ned og se etter båten sin, men kom ikke tilbake igjen. Margot ante uråd, og det ble slått alarm. Han ble funnet død.

– Om han hadde fått et illebefinnende eller hva det var fikk vi aldri vite. Vi fikk aldri noe svar, forklarer enka.

Etter to og et halvt år aleine i Hauglia, flyttet Margot til trygdepensjonatet. Hun husker godt datoen. Det var 17. september 2007.

– Jeg har hatt det bra nedpå her og har vært med på det som er, forteller jubilanten.

Yngste datter Torill forteller at mora holder rede på regninger sjøl og hun koker fremdeles sin egen middag. Fremdeles går det i fisk, og uer er en av favorittene.

– Jeg eter koteletter også, om jeg blir bydd det. Jeg er ingen kostforakter, men får jeg velge sjøl, så tar jeg fisk.

Damen fra Simavika har opplevd en enorm utvikling både teknologisk, økonomisk og sosialt i løpet av de hundre åra hun har lagt bak seg. Å forlate heimen for å klare seg sjøl var normen. De fleste drog ut for å arbeide. Skolegang etter de sju obligatoriske på folkeskolen var forbeholdt de få, helst dem med penger.

Å klare seg sjøl innebar også at en høstet fra naturen det en kunne få gratis. Olaf bidro med fisk og sild. Margot dro gjerne til skogs for å plukke bær. På sine eldre dager kunne hun dra langt av sted.

På multetur

Ei av døtrene havna på Skogn i Nord-Trøndelag. Hit reiste Margot på besøk, og sammen drog de opp i fjella på Snåsa på multetur.

– Vi leide hytter. De siste åra vi var der oppe sa de at det var bjørn der, minnes Margot.

Sammen med dattera fra Skogn fikk hun mange fine turer både etter multer og tyttebær.

Med en familie med etter hvert seks barn og en mann som lå ute på fiske, var det ikke så mye rom for andre fritidssysler. Foreningsliv eller deltakelse i politikken har det aldri blitt noe av for hundreåringen.

– Nei, det stoppet seg sjøl det. Men etter at jeg sjøl ble pensjonist, var jeg med i pensjonistforeninga, så lenge den var aktiv. Vi var på noen turer.

Jeg var også på turer med den eldste dattera mi, hun som bodde i Moss. Hun er død nå.

Alvorlig sjuk

Som en godt moden dame uten ansvar for barn gikk Margot ut i arbeidslivet. Hun mener hun var 67 år gammel da hun fikk beskjed om at hun var alvorlig sjuk.

Leukemi var diagnosen. Blodkreft. De nærmeste var bekymret, men sjøl var alltid Margot optimist.

– Det kommer til å gå bra, sa hun alltid, ifølge dattera Torill.

Det ble mange turer fram og tilbake til sjukehuset i Trondheim, det som kalles St. Olav Hospital nå. Det ble cellegiftkurer og blodoverføring.

– Jeg gikk til kontroll i over to år. Legen på sjukehuset het Hammerstrøm, minnes Margot.

Nå er hun bare på sjukehuset for å ta blodprøver to ganger i året,

Alltid optimist

Hundreåringen minnes at legen fikk mistanke på grunn av et munnsår. Leget het Amundsen, og Margot husker ham som en god lege.

– Han sa: Du har blodkreft.

– Ble du redd da du fikk høre det?

– Nei, mor mi døde da hun var 57. Jeg hadde ikke vært sjuk til da, og jeg slapp å operere. Jeg har aldri hatt en kniv i meg. I det hele tatt har jeg vært lite sjuk. Det kunne kanskje være noen omgangssjuke. Vi fikk kamferdråper for brystet – kanskje en og annen globoid, forteller hundreåringen.

Medisiner har det gått lite av. Derimot har det gått desto mer fisk i ymse varianter.

– Mor mi laget noe som de kalte smeit. Det var havregryn bløtt opp i fiskekraft med fiskefett, sirup og brunost. Det høres kanskje ikke så lekkert ut, men det er godt, sier Margot.

Kystkostholdet

Med en mann som var fisker, hadde Margot aldri noe problem med å få favorittkosten på middagsbordet.

– Olaf han var så flink til å fiske.

Nysalta uer med smelta smør tar jeg heller enn kjøtt. Jeg koker sjøl. I går ble det bare ett egg, for jeg fikk ikke tid til å lage noe middag. Det var så mye styr. Det hender av og til at jeg eter med de andre på trygdepensjonatet. Sist jeg var der inne og åt var det bacalao.

Når ungene er heime pleier de å komme med mat til meg, forteller den spreke pensjonisten.

Kystnæring

Olaf livnærte seg ikke bare av fiske og arbeid for andre, men han hadde også ei tid en fraktebåt. Grendasund het båten. Med denne fikk margot være med på frakteoppdrag oppetter og nedetter kysten. De gikk til Trondheim og de var oppe i Bodø.

– Han sluttet og begynte på Refsnes. Da var han i femtiåra. Olaf var født i 1918, og han var 85 da han døde, forteller Margot.

På sine eldre dager hadde Olaf en sjark som han blant annet dreiv ursjøen med. Margot minnes en gang en av døtrene var på besøk. Da sendte Olaf med henne ei bøtte med filetert hyse.

Kommunesammenslåing

Hundreårsjubilanten har fått med seg den pågående diskusjonen om kommunesammenslåing, og hun husker godt at Stoksund og Åfjord ble slått sammen i 1964.

– Åfjordingene ville gjerne ha med Stoksund, for vi hadde mange fiskere og folk som betalte skatt. I Åfjord var det mest landbruk. I dag trur jeg det var bra. Likevel er det færre som starter bedrifter, slik som «Laffen», Olaf Refsnes. Han var far til Ivar Refsnes. Ivar driver butikken på Refsnes også. Han har modernisert, og han driver godt, forteller jubilanten.

Stor feiring

For dem som stelte i stand hundreårsdagen var det nok å tenke på. Det er for eksempel blitt en anselig mengde etterkommere etter Margot og Olaf. Mor har gjort sitt på kjøkkenet, og nå er det etterkommernes tur å stelle for henne. De seks ungene har fått til 17 barnebarn, 30 oldebarn. Det er en stor familie, og i tillegg kommer nevøer og nieser. Av søsknene som vokste opp i Simavika, er Margot den eneste som er tilbake. Når Margot skuer tilbake på slekta før seg, trur hun alderen er noe hun har fra farssida. Faren ble nesten 95 og både farfar og farmor ble gamle.

– Det er nok der jeg har genene mine fra, sier hun.

LES FLERE PORTTRETT: