Acacia Johnson kommer opprinnelig fra Alaska, men har nå base i Nord-Norge.

– Jeg var utvekslingsstudent i Narvik for åtte år siden og det har vært mitt andre «hjem» siden da. Det var da jeg forelsket meg i det magiske lyset som finnes over Polarsirkelen, særlig i mørketiden. Det var også da min fotokarriere virkelig begynte, da jeg gikk ett år på Medier- og kommunikasjon på Solhaugen, forteller hun.

Etter noen år i Nord-Norge studerte jeg kunstfoto i fire år på Rhode Island School of Design i USA.

– Det var en intens fotoutdanning som tvang meg til å utvikle en konkret kunstnerisk praksis og stemme. Jeg begynte å fokusere på verdens polare områder, den magien som finnes i et landskap mange oppfatter som øde eller truende, og menneskes forhold til disse stedene. Min kunstneriske praksis ble fort avhengig på fysiske ekspedisjoner i Arktis – med et analogt storformatkamera. Det er en blanding av selve billedkvaliteten, og hvor langsomt og krevende prosessen er, som gjør det spennende for meg. Jeg føler at jeg skaper noe fysisk i det jeg lager et bilde – jeg «tar» ikke bildet, sånn sett. Det kan ta flere år for å lage ferdig en serie på 20 bilder, men jeg mener at disse bildene skal være varige. Trykkene jeg lager skal holde kvaliteten i minst 200 år, lover Acacia Johnson.

Bestill Fremover+ i 8 uker for kun 99,- og få tilgang til alt digitalt innhold

– Med dette fokuset vant jeg et stort arbeidsstipend – en «Fulbright Grant» – året etter universitetet, og overvintret i en inuittisk landsby helt nord på Baffinøya i Canadas Arktis. Det året forandret livet mitt på utallige måter, og motiverte meg til å jobbe for å bedre representere de undervurderte og ofte usynlige folkegrupper som faktisk bor i disse polare områdene, fortsetter hun.

Nå jobber Acacia Johnson halve året som ekspedisjonsguide på skip i Arktis (Svalbard, Grønland og Canada) og Antarktis. Her holder hun foredrag om foto og arktisk kultur – og deler sin entusiasme for polarområdene.

– Dette gjør at jeg kan overleve som kunstner, men også at jeg får besøke polarområdene på nytt og på nytt igjen. Jeg kan ikke ta mine storformatbilder mens jeg jobber som guide – passasjerenes opplevelse og sikkerhet kommer først, men det gjør at jeg kan lære mer om områder jeg kan eventuelt besøke på egen tid, sier hun.

Acacia Johnson er arvelig belastet. Fotointeressen ligger i familien.

– Både min bestefar og min far tok bilder hele tiden. Jeg fikk mitt første kamera da jeg var ni år. Jeg har alltid vært kunstnerisk, men tror nå at jeg valgte foto fordi i tillegg til en form for kunstnerisk uttrykk, er det også en måte med å engasjere med verden på. Jeg føler at jeg lever det fantastiske og innholdsrike livet jeg lever, fordi jeg er fotograf. Bildene stiller krav til det, forklarer hun.

Følg Fremover på Facebook og få siste nytt først

– Lys er det viktigste når jeg fotograferer – det må være noe spesielt med det. Jeg gidder ikke å ta ut kameraet en gang hvis jeg ikke synes lyset er spennende på en eller annen måte. Ofte velger jeg overgangslys, eller «dårlig» vær – solskinnsbilder gjør ingenting for meg. Når jeg fotograferer med storformatkamera, er selve filmen såpass dyr at jeg venter med å ta et bilde frem til jeg opplever noe som virkelig rører meg på et dypt nivå. Uten den følelsen er det ikke verdt det å ta et bilde i det hele tatt. Det er akkurat slik jeg fotograferte Polaris, som er nå på Galleri My, sier Acacia Johnson.

– En gang gikk jeg seks dager alene i fjellene på Island med ca. 40 kilo på ryggen (mest kamerautstyr). Så ble det storm. Det var det vanskeligste jeg har opplevd. At jeg dro alene, er kanskje det dummeste valget jeg har gjort. Vinden var så sterkt at jeg måtte bare legge meg ned eller krype på bakken noen ganger. Jeg falt på en isbre og slo hodet, jeg falt i en elv … Det var så mange skumle ting som skjedde meg under den turen. Jeg gikk i timevis og bare gråt, jeg var så redd. Men da jeg så ting som rørte meg, der ute, tok jeg ut storformatkameraet likevel. Jeg så nesten ingen andre mennesker der ute, men det var en gang jeg skulle ta et bilde – tingene mine holdte på å fly bort i vinden. Jeg lå på bakken for å holde dem ned, med en regnjakke over hodet for å kunne se kameraskjermen. Det haglet noe forferdelig, jeg var i ferd med å gråte – og plutselig kom det to menn gående forbi. «Du er ei tøff kvinne», var alt de sa til meg, og gikk videre. Det har jeg aldri glemt. Det ga meg styrke til å fortsette og gjør det fortsatt i dag. Jeg synes at bildene var verdt det, selv om jeg måtte gå på krykker i fire uker etter den turen. Jeg reiser ikke alene lenger, lover hun.

– Bildet jeg har valgt, synes jeg oppsummerer budskapet med hele prosjektet, i et blikk. Det handler om fremgang, om håp, om å gå mot det som virker uoverkommelig med tålmodighet og pågangsmot, og finne seg et nytt hjem. Også synes jeg komposisjonen ligner på et klassisk maleri, som er alltid et mål! Tenåringsguttene som stilte opp kommer fra Eritrea og Afghanistan. De bodde sammen i et bokollektiv på Leknes. De var så entusiastiske at det var en fryd å jobbe med dem, sier Acacia Johnson.

! Acacia Johnson har utstilling på Galleri My i Narvik frem til 3. mai. Her er det mulig å få med seg flere av hennes fotografier.