Biibap doogelididætdæt. Biiphop sudelibingbang. Lydbildet i gågata i Lillehammer har de siste dagene vært preget av at jazzfolket har erobret sentrumsområdet. Fra torsdag 16. til søndag 19. oktober arrangeres DølaJazz for 36. gang. Fra et åpent vindu i en byleilighet triller litt halvsure toner fra glade amatører som prøver seg på eksperimentell frijazz. På fortauet på andre siden av gaten trommer en mann fortsatt takten til et melodiøst refreng han har fått på hjernen etter at de lokale proffene viste seg fram på homecomingkonserten sist torsdag. Dudelidudelidudelidu. I teltet på Sigrid Undsetsplass sitter forventningsfulle foreldre for å høre hva avkommet har fått ut av ungdomsprosjektet Jazzincubator. Og i kjelleren på Ricahotellet sitter en slank, mørkhåret dame med fokusert blikk og sjekker de siste detaljene før lørdagens supernattarrangement. Så langt ser det ut som styreleder Hilde Fauskerud har full kontroll på festivalen.

– Jeg liker det uforutsigbare i jazzen, sier Fauskerud, og lener seg tankefullt tilbake i lenestolen. Foten vipper rytmisk, selv om det er stille i lokalet. Hun har tenkt seg på alle de 15 konsertene i hovedprogrammet. Med litt planlegging rekker hun kanskje også innom noen av bedriftskonsertene, et par av barnearrangementene eller jazzopptredener for eldre. Fauskerud sier hun liker hele spekteret innen jazzsjangeren.

Mye å huske på...

– Jazz er så mangfoldig, fra det rørende til det engasjerende. Jazzen har både det eksperimentelle og det overraskende i seg, og jeg liker å bli utfordret, sier hun.

Fauskerud ser avslappet ut der hun sitter, men det har gått med mange timer for å stable DølaJazz på beina. Etter fire år som frivillig, hvorav to år i styret, er hun nå leder for organisasjonen. DølaJazz, med undertittelen Lillehammer jazzfestival, har et budsjett på en og en halv million kroner.

Den siste uka har Fauskerud tatt ut feriedager for å være ubetalt festivalleder på heltid. Foreløpig uten store , nervepirrende hendelser. Men det har vært stunder. Jazz-sjefen har for eksempel bråvåknet om natta med en borende tanke i hodet «Har jeg skaffet nattevakter til festivalteltet alle dagene?».

– Som styreleder har man utrolig mange og varierte oppgaver, fra å skrive søknader til Kulturrådet til å sortere billetter en hel lørdag sammen med mamma. Jeg kommer stadig på ting jeg har glemt og ringer Dag Waaler (tidligere DølaJazzleder) hele tiden.

Hadde ideen til kunstapp

Til hverdags møter publikum Fauskerud som entusiastisk museumspedagog i Lillehammer Kunstmuseum. Hun inntar rommet på høye hæler, som regel med karakteristisk høy hårtopp og alltid med naturlig faglig autoritet. Museumspedagogen får små og store som er på omvisning til å fatte skjønnheten i kubismen, og hun inviterer dem til å reflektere over mer eller mindre begripelige abstrakte installasjoner.

Fauskerud markerte seg i det nasjonale kunstmiljøet da hun fikk gjennomslag for ideen om appen Kunstporten (app er en programvare som kan lastes ned til mobiltelefonen). Ved hjelp av kunst-appen blir brukerne geleidet gjennom familievennlige «holdeplasser». Prosjektet fikk millionstøtte av Sparebankstiftelsen og er tatt i bruk ved sju museer i Norge.

– Det er veldig morsomt å se kunstagenter komme ut etter et besøk i museet, med bærenett fulle av tegninger de har laget, og jakka full av buttons. Barn sier så mye morsomt og spør om så mye rart. En gang hadde jeg en skoleklasse som så på maleriet «Mann og kvinne på stranden» av Edvard Munch. På bildet ser man blant annet en mann som er grønn og en kvinne som er helt rød i ansiktet. Barna resonnerte seg fram til at paret måtte være syke, og lurte på hvorfor de var på stranda da, ler Fauskerud.

Mastergrad på Jeff Koons

Som ganske nyutdannet allmennlærer fikk Fauskerud en dag et skjebnebestemmende tilbud i posthylla på skolen der hun underviste. Lærere ble invitert til å ta et grunnfag i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen. Det ble første skritt på vegen på en ny retning i livet. Etter gjennomført bachelorløp, sa Fauskerud opp jobben for å ta mastergrad i kunsthistorie. På Jeff Koons. Jeff Koons er, som mange husker, en kontroversiell amerikansk kunstner, kjent blant annet fra sitt (havarerte) ekteskap med den frittalende italienske pornostjernen og politikeren Ilona Staller. Ett av Koons mest kjente verk er keramikkstatuen av artisten Michael Jackson sammen med apen hans, Bubbles. Skulpturen tilhører Astrup Fearnley Museet i Oslo.

– Hvorfor Jeff Koons?

– Det er det at jeg er så glad i kunst som utfordrer meg. Jeff Koons provoserer og balanserer på en hårfin grense mellom kunst og kitsch (klisjépregede, masseproduserte objekter som ligner på kunst red.anm.), men han vet alltid hvor grensen går, sier Fauskerud.

– Kunst kan utgi seg for å være kitsch og kitsch kan utgi seg for å være kunst, men det kan aldri være det samme. Koons kan lage bilder som kan minne om pornografi, eller oldemors nipsgjenstander, men vi skjønner at det er kunst.Men selvfølgelig er det avgjørende hvilken sammenheng og på hvilken arena objektet blir stilt ut i også.

Et magisk øyeblikk

Allerede som liten jente var vesle Hilde fra Lismarka opptatt av kunst. Hun likte å bla i morens gamle, illustrerte bibler og lekte prest mens lillesøster var menighet. På ungdomsskolen spinket og sparte unge Fauskerud for å få råd til «Verdenskunsten» i fire bind.

– Hva er det fineste bildet du har sett?

– Det er vanskelig å si. Jeg har fordypningsfag i Edvard Munch, og hans kunst gjør stadig inntrykk på meg. Christian Krohg maler mennesker ærlig og direkte. Men kunst trenger ikke se pen ut for å berøre. Under Sofie Calles-utstillingen i museet i 2013, opplevde jeg en dame som gråt fordi kunsten fikk henne til å reflektere over sitt eget liv. Kunst setter i gang følelser som kan gjøre mennesket bevisst sin egen situasjon, sier Fauskerud.

– Hva er det du finner i kunsten?

– Jeg er et følelsesmenneske, nysgjerrig og filosofisk anlagt. Både i billedkunst og musikk søker jeg etter magiske øyeblikk. Jeg hadde en slik opplevelse i kirken Sainte-Chapelle i Paris. Jeg satt blant den vakre, gotiske arkitekturen og hørte «De fire årstider». Glemmer det aldri.

– Noen magiske jazzøyeblikk?

– Å, ja! Da Ine Hoem spilte på DølaJazz for noen år siden. Måten hun sampla lyder på, traff meg rett i hjertet, men jeg klarer ikke beskrive hva det er som gjør det.

Somlet bort jukselappen

En plass i hjertet har også samboer Endre Berger, som er psykolog. Paret har bodd sammen siden i sommer og er foreløpig enige om det meste. Fauskerud er da også av den skikkelige typen. Hun oppfører seg pent. Jobber iherdig. Løper Birkebeiner’n. Tegner litt. Blid og ambisiøs. Lager ikke skandaler på julebordet. Kommer presis til avtaler. Personlig, men ikke privat.

– Noen tanker om Flink pike-debatten?

– Det er viktig å sette begrensninger på hva man kan klare. Jeg går som regel hundreogti prosent inn for oppgavene jeg skal utføre. På jobben og i DølaJazz vil jeg at publikum skal ha en god opplevelse. Men selv om jeg elsker det jeg driver med, kan jeg bli nervøs og grue meg til arrangementer også. Jeg har somla bort jukselapper og glemt hva jeg skulle si. Jeg har brukt for lang tid på foredrag og opplevd å være ferdig altfor tidlig. Jeg kan få vondt i magen når jeg har sagt noe dumt, men jeg klarer å legge det bak meg, sier Fauskerud, og fikler litt med hårfletten. Foten vipper.

– Er det noen ulempe å være så målrettet?

– At jeg stiller høye krav til meg selv, betyr i noen sammenhenger at jeg stiller urimelig høye krav til andre. Tidligere var jeg en større kontrollfrik. Det gjelder å finne en balanse. Jeg prøver å lære meg at andre ikke har like høyt tempo som meg selv, sier Fauskerud.

Fra ingefær til lakris

Hun er klar på at DølaJazz-arrangementet er et lagarbeid, og at lasset dras i fellesskap av folk som har svært ulike grunner til å engasjere seg i festivalen. Rundt 100 frivillige legger ned et ukjent antall arbeidstimer i løpet av året for å få jazzfesten i boks.

– Blir du sliten?

– Noen ganger, når jeg virkelig har mye å gjøre, kan jeg holde på til seint på natta. Men det slitsomme går jo over. Det kan sammenlignes med følelsen man kan få etter at DølaJazz er ferdig søndag kveld. Da er man så utkjørt at man bare ikke orker tanken på mer frivillig arbeid. Men så går det noen dager, og så er det på’n igjen, sier Fauskerud. Og det er rom for slinger i valsen. Samboeren avslører at husfruen ofte starter dagen med friskt mot og vitaminrike ingefærshots, men gnafser gjerne i seg sjokolade og lakris til kvelds. Jazzå, gitt!

- Bli med!

Ordboka definerer jazz som en musikalsk sjanger med et spesielt rytmisk preg og synkoperte rytmer og improvisasjon som viktige elementer. Fauskerud synes det er vanskelig å trekke en klar grense mellom jazz, pop og andre musikalske uttrykk. Dølajazz speiler bredden, og hun tror alle publikummere vil finne noe som passer. Mange kjente jazznavn står på plakaten. Mange gleder seg til konserten med den islandske jazzrockgruppa Mezzoforte, viden kjent på grunn av hiten «Gardenparty» (jo da, du har hørt den! Søk på YouTube!) Andre har sikret seg billetter til konserten med den kritikerroste jazztrompetisten Mathias Eick. Noen oppsøker kirkekonserten med Lillehammer storband.

– Man kan oppleve så mye forskjellig. Bare tenk på gateparaden lørdag formiddag. Folk burde bli med, det er kjempegøy! Kanskje blir de fristet til å engasjere seg frivillig også. Det er sosialt, og man føler at man bidrar med noe. Av og til blir jeg slått av tanken; «Dette har jeg vært med på å få til!».