”Taaa dæ en dram, kjære Runar Berg! Ta dæ en dram i kveld! Du sa du sku drikk saft i dag, men du drakk øl likevel!” En sang som de fleste med et gult hjerte har sunget på, en eller annen gang i sitt supporterliv. Mannen som valgte å spille uten lønn for å redde klubben fra konkurs har hatt en ellevill karriere, både i og utenfor Bodø, og det er få i Norge som kan likestille hans lojalitet for en fotballklubb. Med tre medaljer og en cupfinaleseier i bagasjen, forlater en stolt Runar Berg nok en gang Bodø/Glimt. Da er det kanskje lov til å ta seg en dram senere på kvelden.

Tekst: Carl Henning Biørnstad
Foto: Fredrik Stenbro
Intervjuet er gjort før sesongen 2017 startet.

Redningsaksjonen

I en blå, lav sofa inne på Aspmyra stadion sitter Runar Berg og titter utover det våte kunstgresset. En ny sesong er i anmarsj, og snøen ligger som hvite, små fjell rundt gressmatta. Det begynner å bli en stund siden Runar selv spilte på dette gresset, men man skal ikke lenger tilbake enn 2010 for at man husker en leken midtbaneelegant som tredde pasninger som om det var det eneste han hadde gjort i hele sitt liv. 2010 var også året da Bodø/Glimt var svært nære ved å gå konkurs. Det gjorde de ikke. Mye takket være to brødre Berg. 

- Jeg husker den tiden veldig godt. Det var helt krise i klubben, og ingen visste helt hvordan man skulle betale ned gjelden på flere titalls millioner kroner, forklarer Berg.

Hengslengt i sofaen, med begge armene bak hodet og den lave ettermiddagssola skinnende i den solbrune panna, prøver 46-åringen å sette ord på det som skjedde i det mirakuløse året 2010.

- Ørjan og jeg følte vi måtte gjøre noe for å redde Glimt, så vi opprettet en bankkonto. Tanken var at vi skulle høre med bedrifter om de var villige til å gi noe til klubben, slik at vi fikk betalt ned gjelda. Alle pengene skulle inn på denne kontoen. Om klubben i verste fall ikke skulle klare det, var vi tydelige på at de som hadde gitt skulle få pengene tilbake. Det var en del av kriteriene, at pengene ikke skulle gå rett i sluket, forteller han, og fortsetter:

- Det hele gikk over all forventning, og vi fikk inn penger fra hver krik og krok i området. På Leknes var det faktisk en fisker som ikke betalte med penger, men sendte isteden 100 kilo skrei til Glimt, for at vi kunne selge det videre. Da begynte vi å skimte lyset i tunellen.

Artikkelen fortsetter under bildet

Enorm giverglede

Ørjan og Runar Berg har fulgt hverandre tett, både på hjemmebane og fotballmessig. Runar kom etter Ørjan til Rosenborg, og de har kjempet sammen i flere år for Glimt. For syv år siden var det en annen kamp brødrene kjempet. Nemlig Bodø/Glimts kamp for å unngå konkurs. Til tross for at det kun var meningen at store bedrifter skulle punge ut til bankkontoen, viste supporterne seg nok en gang fra en varm side, og det kom støtte fra uventet hold.

-  ”Å steike kor sjukt det va!” Jeg sto i kø på et gatekjøkken nede i byen for å kjøpe meg en hamburger midt på natta, da folk plutselig begynte å kaste 200-lapper etter meg. Det var en enorm giverglede blant fansen, forteller en svært engasjert Runar Berg.

- Var ikke vits å fortsette

Flere faktorer spilte inn da Glimt til slutt unngikk konkurs, men mye av æren skal brødrene Berg ha for at det gikk som det gikk. Uten pengene fra supporterne og andre givere kunne Fotballklubben Bodø/Glimt fort sett veldig annerledes ut her vi sitter i dag. Samtidig som klubben kjempet med nebb og klør for å få inn nok penger, gikk det mot slutten for en av de aller største i norsk toppfotball. Runar Berg nærmet seg 40 år, og hadde viet store deler av livet sitt til de gule i Bodø. Nå var det på tide å legge skoene på hylla.

- Midt oppi denne redningsaksjonen skulle vi spille kamp. Vi lå midt på tabellen, og hadde kun noen få kamper igjen, så den var ikke så betydningsfull. Jeg startet kampen, men ble etter hvert byttet ut med unge Daniel Berntsen. Det var da jeg tenkte at det ikke var vits å fortsette lenger. Jeg hadde liksom gjort mitt, forklarer han, og legger til:

-  Grunnen til at jeg la opp var nok en blanding mellom det sportslige på banen, og det enorme fokuset og viljen jeg hadde for å redde klubben fra å unngå konkurs.

Skulle alltid tilbake til Bodø

En rykende fersk kaffekopp beveger seg flittig i hendene til Runar, mens han ser mot den høyreiste Sparebank1-tribunen på den andre siden av kunstgresset. For de som er født etter 1990 er det kanskje ikke så lett å se for seg hvor stor mannen med kaffekoppen egentlig var, men med hundrevis av kamper i både inn- og utland, er det ikke noe tvil hvorfor midtbaneeleganten har en status som de fleste bare kan drømme om. 

Se Runar Berg oppsummere et av sine beste minner i Glimt-drakten. Se hele intervjuet i bunnen av artikkelen. Artikkelen fortsetter under videoen. 

For Glimt har Runar vært med på det aller meste. Han kan se tilbake på tre perioder i klubben, og skryte på seg både seriemedaljer, europacup-kamper og ikke minst cupgull for de gule.

- Det er klart at klubben har betydd utrolig mye for meg, smiler Berg.  

-  Jeg begynte i Glimt allerede da jeg var syv år gammel, og siden den tid har klubben alltid vært en del av meg. Ikke bare har den betydd mye følelsesmessig, men den har også hatt stor betydning for det som skjedde senere i karrieren. Uansett hvor jeg befant meg i verden visste jeg alltid at jeg skulle tilbake til Bodø, legger han til.

1993

En av de gjeveste tingene man kan vinne som fotballspiller i Norge er cupen. Bodø/Glimt har vunnet to ganger, og begge gangene med en Berg på laget. I 1975 sto Harald ”Dutte” Berg og de andre Glimt-gutta på kongetribunen på Ullevaal etter at Vard hadde blitt slått med sifrene 2-0. Så mye som atten år senere skulle en ny generasjon vinne finalen på landslagsarenaen, og den kampen skulle stå igjen som en av de største i Bodø/Glimt sin historie.

- Skal jeg trekke frem det jeg setter høyest i min karriere, må det bli finalen i 1993. Dette var jo etter at jeg hadde vært ute av landet en liten stund, og endelig kommet tilbake til Bodø. Flere av de jeg spilte sammen med i oppveksten var fortsatt der, så det var en utrolig opplevelse, mimrer Berg.

Inne i de lange gangene på Aspmyra er veggene tapetsert med historiske bilder fra Bodø/Glimt sin over hundre år gamle levealder. Veggene prydes blant annet av laget som slo Strømsgodset i cupfinalen i 1993, der man kan finne spillere som Trond Sollied, Aasmund Bjørkan og selvfølgelig mannen som ble kåret til årets spiller det året, Runar Berg.

1993 huskes først og fremst for finalebragden i Oslo, og det overskygger gjerne den meget sterke sølvmedaljen samme år. Glimt ledet serien når det var igjen tre runder, og så ut til å vinne Eliteserien for aller første gang. 

- Seriefinalen mot Rosenborg på Aspmyra noen få runder før slutt var intens. Vi visste at vi hadde gjort en helt fantastisk sesong det året, men kan ikke stikke under stol at vi ble skuffa da vi tapte 2-1. Vi klarte for øvrig å riste av oss den skuffelsen ganske fort, og da det ble klart at vi både hadde fått sølv i serien og vunnet cupen, smilte de fleste med et gult hjerte fra øre til øre. Det var et utrolig artig år, konstaterer Berg. 

Nedturene

Den brune kaffekoppen står trygt plassert på bordet, og et fly dundrer forbi Aspmyra i ekte Bodø-ånd. Runar ser komfortabel ut der han sitter i den blå sofaen. En sofa han helst sikkert har sittet i mange hundre ganger før. I likhet med de fleste andre fotballspillere har ikke alt vært fryd og gammen for Runar Berg, og 46-åringen har måttet oppleve tre tunge nedrykk i Glimt. De aller fleste som har fulgt med de gule det siste året vet hvor kjipt det er å se klubben havne under streken når dommeren blåser for siste gang. 

Rydder pulten: Runar Bergs tid for å pakke sammen kontoret er kommet. Foto: Fredrik Stenbro

-  Jeg husker spesielt godt nedrykket i 2005. Da synes jeg faktisk at vi hadde et brukbart lag, og gjorde egentlig ikke noe dårlig høstsesong, men endte med å ta turen ned til 1.divisjon, forklarer Berg nådeløst, og fortsetter:

- Vi hadde vært i Eliteserien sammenhengende i 12 år, så skuffelsen var utrolig stor da vi innså nederlaget.

- Kjente aldri på noe stort press

Som en del av fotballfamilien Berg har Runar alltid hatt et forhold til ballspillet. I tidlig alder fikk han oppleve en far som var utenlandsproff i Nederland, og som store deler av landet hadde hørt om. Harald ”Dutte” Berg er kanskje den største fotballspilleren i Norge gjennom tidene, og er det en mann som har heltestatus i Bodø, så er det han. ”Dutte” la skoene på hylla i 1981, da Runar var elleve år gammel, og flyttet tilbake til Bodø. Dermed var alt duket for neste generasjons Berg, og kun noen få år senere begynte Runar å trene for fullt.

Man kan si mye om forskjellene på treningsforholdene nå og da, men den største likheten var nok helt klart at mye trening lønte seg, om man ønsket å bli best. Det gjaldt også for Runar. Med en far som hadde lagt bak seg timevis på treningsfeltet i både inn- og utland hadde unge Runar mye å lære av ”Dutte”.

- Det ble jo selvfølgelig sånn at han var interessert i våre ambisjoner på fotballbanen, og jeg husker spesielt godt at han forklarte meg grundig hvordan jeg skulle få et best mulig tilslag. Samtidig følte jeg aldri noe trang for å bli som han, og jeg kjente aldri på noe stort press, poengterer Runar.

”Fotball er jo ikke så farlig”

Det har gått fra sen ettermiddag til tidlig kveld, men hovedpersonen selv virker ikke preget av noe tidsnød. Mannen som en gang ble trent av den italienske trenerlegenden Cesare Prandelli i Venezia, har nå vært ansatt som markedsansvarlig i Bodø/Glimt i nærmere syv år.

Når Runar får spørsmål om det er noen ting han angrer på i løpet av karrieren, må han tenke seg lenge om, og trekker til slutt opp en annen fotballprofil av hatten.

- Nils Arne Eggen sa en gang at ”Fotball er jo ikke så farlig”, og det har jeg litt sans for. Det er helt sikkert ting man kunne ha gjort annerledes, men det må i så fall være småting. Hvorfor skal man gå rundt og angre på ting man ikke får gjort noe med?

- Skal jeg si en ting jeg kanskje angrer på, så er det at jeg ikke trente sprint i 13-14-årsalderen. Jeg kunne godt vært litt raskere, smiler den tidligere ballfordeleren. 

Kaffekoppen har sluttet å ryke, og Runar Berg må tilbake på det snart tomme kontoret over gangen. Vel vitende om at han kun har noen få uker igjen i Fotballklubben Bodø/Glimt. En ting er allikevel helt sikkert: I år er rollene snudd, og det er vår tur til å heve glassene og ta en dram for fenomenet Runar Berg.

I anledning Bodø/Glimts jubileum forrige sesong gjorde Freddy Thoresen og Dead Line Media intervju med flere sentrale personer i Bodø/Glimt på oppdrag fra klubben. Her er hele intervjuet med Runar Berg. Uredigert.