HELG: En sommerdag står vi ved portene. Vaktene har uniformer og myser mot oss gjennom gitteret. For dem er vi tall i rekken. En identitetsløs masse som ikke er til å stanse.
Blikk og svette siler. Det ser ikke ut til at vi er særlig ønsket.
Køene vokser fort. Mange vil inn. Folk fra fjerne strøk har hørt at å komme hit er verdt mye slit og svette. Slekt og venner har anbefalt å reise. Med hele familien.
Men enkelt er det ikke.
Barnas uro øker. Så snart du får dem gjennom den strenge kontrollen ved portene og de høye metallgjerdene, ja da kan du puste ut.
Regne deg og familien som helt fri. Blant de heldig stilte. Den er dyrekjøpt og underlig, men du kan finne lykken et sted innenfor disse stengslene.
Vi er i Norges mest populære fornøyelsespark – Dyreparken i Kristiansand. Ideen bak stedet er tuftet på trygghet, likhet, lykkefølelse – og penger. Det meste minner om Norge der.
I fjor var besøkstallet 900.000 i Dyreparken, ifølge dinepenger.no. I år tegner det til å bli rekordår. Folk strømmer til fornøyelsesparken, som bare i juni registrerte 20.000 flere besøkende enn noen gang, ifølge Fædrelandsvennen.
En rekordvarm sommer. Rekordbesøk i parken. Som vil gi rekordresultat på inntektssiden, i en park som i år har fått tak i noe så sjeldent som geparder. De springer rekordfort – er verdens raskeste pattedyr med målt toppfart på hele 112 km/t.
Nå også i et land som Norge. Et land som igjen tar rekorden som verdens beste land å bo i, melder FNs utviklingsfond (UNDP) nå i juli.
Man kan bli varm i toppen av mindre, tenker jeg, og siger inn i dyreparken. Som jeg gjorde da jeg som liten ble tatt med hit. Dette fristedet. Fornøyelsesparken, i vårt lille, fornøyelige Norge. Som altså er så godt å bo i, som FN sier i rapporten, mens de i neste åndedrag legger til at 1,2 milliarder mennesker lever i ekstrem fattigdom. Når sant skal sies, har alle det verre enn oss, ifølge FN.
Vi får liksom aldri glede oss helt over den statusen, for vi påminnes alltid samtidig alle som har det ille.
Dem ser man lite til i Dyreparken i Kristiansand. Men vi kan se løver, tigre og andre farlige dyr. Geparder. Mye minner om Afrika.
Det første jeg legger merke til, er en storfamilie som løper med smått og stort forbi oss andre, som går sånn noenlunde normalt innover i parken. Har de sultne løvene kommet seg over gjerdene?
Jeg ser familien igjen kort tid etter. Da er de store smil og først i køen for å seile med «Den Sorte Dame».
Der er det plass til oss alle.
Dyreparken minner om Norge. Ikke fordi Kaptein Sabeltann brøler og skråler. Hisser seg opp hver gang han ikke får det som han vil, faktisk hver gang han skal si sin mening. En usympatisk feiging med en fremmedfiendtlig holdning til alle som ikke er i hans egen flokk.
Nei.
Ikke fordi prisene på mat, drikke og billige sjørøvereffekter i parken har kort holdbarhet og en avansegrad som må få eierne til å le høyt hver kveld, kinesiske produsenter til å riste på hodet og nordmenn til å steile, fordi prisnivået minner om uhørte bensinkostnader og alle de andre skammelige avgiftene der ute. Nei.
Heller ikke fordi mange av parkens besøkende slenger fra seg papir og søppel der de finner det for godt, og strener og dulter rundt på parkens stier og gangveier – og står i lange køer – uten merkbar tanke på at det finnes andre mennesker der i samme ærend.
Nei. Det er ikke derfor stedet minner om Norge.
Likhetstrekkets kjerne er at parken handler om at vi skal ha det koselig, trygt og godt. Bekymringsløst. Nesten som i Kardemomme by.
Parken er bygget på ideen og faktumet om at her er vi fjernt fra verdens uro. Her skal vi kun ha det kjekt. Fordi vi vil, og har råd til det.
Fjernt fra sultende barn, langt unna Gaza-striper, flyulykker, flyktningstrømmer i Ukraina og terrortrusler.
Likhetstrekket er at parken er et sted hvor alt er tilrettelagt, organisert og planlagt uten andre forstyrrende elementer enn omskiftelig vær.
Ikke minst om at det her finnes noen som har et ansvar, og har gjort det beste ut av ansvaret, for å skape et så strømlinjeformet og trygt sted som mulig. Det samme som vi forventer av politikere, Nav og PST.
Her er helsepersonell på sykler. Ramper for funksjonshemmede. Overtydelige skilt til både det ene og det andre. Søppelplukkere. Smil fra ende til annen. Det koster, bevares. Men er du misfornøyd med noe, er det bare å klage. Blide iler de ansatte rundt under en skyfri himmel og ekspederer deg, tar imot pengene dine, gir deg alt du ber om.
Hvor enn du stanser, er det noen som ønsker deg «en trivelig dag videre». Selv om du nettopp har brent av flere hundre kroner ved lykkehjulet og går tomhendt til neste bod og nye muligheter.
Noen tar seg av deg og jobber iherdig for at du og dine skal ha det fint. Ikke rart folk er fornøyde, og strømmer til fra fjern og nær.
Hvem vil ikke søke mot et slikt sted?
Men det er også et annet sentralt likhetstrekk, som ikke er like tydelig, men kanskje det aller viktigste: Parken handler om en drøm om noe. Noe bedre, opplevelser du leter etter i det virkelige liv. Det er derfor voksne velvillig lar lommebøkene stå på vidt gap.
Det er noe vakkert over det. Særlig ønskene om å gi barna så fantastiske opplevelser som mulig. Samtidig et vemod, når man tenker på at foreldrene ønsker å gi sine barn den samme lykkefølelsen de selv opplevde der en gang i tiden. De har ikke glemt den.
Du tenker kanskje ikke på det, men den er der, lykken, selv i de kjedeligste og lengste køene ved alle aktivitetene, milevis fra matkøene i all verdens flyktningleirer. Denne euforiske gleden i dette konstruerte lykkelandet, innenfor portene, som naturligvis bare vil vare en stund.
For også en dag i en fornøyelsespark går mot kveld.
«Størst i livet, mine herrer, er drømmen som ei fikk liv», skrev Henrik Ibsen, som bodde i Grimstad, kort vei unna Dyreparken. Han reflekterte ofte over lykken, som ikke alltid er like oppnåelig. Eller synlig. Som den er i fornøyelsesparken.
«Hiv o’ hoi, snart er skatten vår, så kan vi ta det rolig de neste hundre år», brøler hele Norges Kaptein Sabeltann.
Mens han i rekordvarme sommerdager innfrir forventningene til parkens økonomisjef, tusenvis av barn i trygge omgivelser og alle andre som har kommet seg til favorittparken i rekordlandet Norge. Der lykken er å få kjøpt. Ikke rart folk vil inn.