Mitt idrettsår
Pernille Wang Skaug
Nøkkelspiller i Halden HK
2016 har vært et år fylt med følelser. Det har vært oppturer og nedturer, som seg hør og bør innen idretten. En uendelig berg- og dalbane hvor opp- og nedturene har fulgt hverandre.
Starten på året 2016 var preget av konflikt. En konflikt mellom klubb og trener, som spillergruppa ble mer preget av enn vi var bevisste på. Vi gikk fra å være kollektivt sterke til å bli individualister, noe som sjelden er suksess i lagspill.
Etter februar vant vi ikke en eneste seriekamp. Heldigvis hadde vi en god høstsesong 2015, og vi endte til slutt på en sjuendeplass i serien. Det gjorde at vi gikk til sluttspillet for første gang i historien. Som vaskeekte haldenser på laget, blir jeg aldri lei av å skrive historie med denne klubben, klubben i mitt hjerte. Vi vant en av to kamper mot Glassverket i kvartfinalene, men røk på målforskjell.
Det er hevdet at andre året i en ny divisjon alltid er det tøffeste, men vi greide det. Vi skrev oss inn i historiebøkene med et sluttspill. Gleden var stor blant spillere og klubben for øvrig.
Gleden ble dessverre kortvarig da nye konflikter oppsto. Treneren ble sparket og spillere sluttet. Mye usikkerhet rådet i flere måneder. Redningen kom i juni. To fantastiske personer i Jan-Thomas Lauritzen og Isabel Blanco. Tidligere toppspillere med tonnevis av erfaring. Nettopp disse skulle bidra med å gi oss en ny glød. Vi hadde noen gode uker med blant annet treningsleir i og sammen med Larvik. Fokuset var lagbygging før sesongen startet for alvor.
Vi startet norgesmesterskapet med en 40-målsseier over Eidsvold Turn. Optimismen rådet, men nedturen ventet rundt hjørnet. Vi kom oss fort ned på jorda igjen med to stortap mot Byåsen i serien og Fredrikstad i cupen. Ingenting er verre enn å tape mot «lillesøster» fra nabobyen.
Det ble skrevet og snakket mye i dagene etter tapet mot 1.-divisjonslaget Fredrikstad. Det var ikke mye positivt å lese. Det var få som hadde troen på oss. Vi ble spådd nedrykk etter kun to kamper. Ekstra deilig var det da vi slo tilbake med en åttemålsseier over Oppsal i vår første hjemmekamp for sesongen.
I løpet av høsten vant vi også mot Rælingen og Gjerpen. Vi startet sesongen med to minuspoeng og ligger nå på en 9. plass med fire poeng etter tre seiere og fem tap. Morsomt var det å avslutte halvåret med kamp mot et av verdens beste klubblag, Larvik. Vi spilte 30 fantastiske minutter i andreomgang som vi vant med hele seks mål.
For min egen del har høstsesongen kanskje vært den beste noen gang. Jeg har fått masse tillit som både bak- og kantspiller. Tross min unge alder er jeg en av veteranene i laget og må ta mer ansvar enn tidligere. En rolle jeg trives godt med.
I september fikk jeg et tilbud alle håndballspillere drømmer om. Et tilbud om kontrakt med nettopp Larvik. Det er vanskelig å legge skjul på at jeg ble skuffet da jeg ikke fikk benyttet meg av det tilbudet. Men jeg måtte riste av meg skuffelsen, nullstille meg og fokusere på å fortsatt gjøre mitt beste for Halden Håndballklubb.
Vi er nå inne i en tøff periode økonomisk, men forhåpentligvis ender 2016 på en god måte. Det er ingenting jeg ønsker meg mer til jul enn at Håndballklubben Halden skal bestå.