Sivert Høyem, har fra han kom frem i rampelyset med kritikerroste Madrugada, fremstått som en av de flotteste stemmene i norsk rock. Og søndahens konsert i kulturhuset befestet denne statusen til fulle. For en stemme, for et band, og for en konsert.

Enten det trøkkes til, så kulturhuset rister i sine grunnvoller, eller det smyges fløyelsmykt fremover, så har Høyem full kontroll. Med et glitrende band, som gis plass til å vise seg litt frem, men som først og fremst skaper fundamentet for Høyem og hans stemme.

Det er umulig å unngå å nevne gitaristen Cato Salsa, som er den viktigste musikeren for lydbildet totalt. Aldri opptatt av å vise seg frem, men briljerer hele tiden med stødig spill, og lekre detaljer. Han liksom bare er der når det trenges.

Joda, det ble spilt høyt, men rock skal være høyt, og det spiller liksom ingen rolle, så lenge lyder er så perfekt balansert, og klar som den var på denne festkvelden.

Selv på de mest rocka og harde partiene, ble det aldri ubehagelig, bare tøft. Og på de neddempa tingene, var lyden som mørk, myk fløyel. Vi skal heller ikke glemme lys og scenedesign, som var like lekkert som resten denne kvelden.

Høyem på scenen er en opplevelse i seg selv, autoritær, tillitsvekkende og det naturlige midtpunktet. Enten han brøler ut i desperat rock’n roll, eller han smyger seg mykt innpå lytteren, så føles det hele tiden riktig. Og hvilken stemme denne mannen innehar, fra det mest desperate, til det innsmigrende myke.

Jeg hadde inntrykk av at mange gikk til konserten med voldsomme forventninger i dag, og de som ikke fikk innfridd disse, hadde sannsynligvis gått feil.

Og først etter godt og vel to timer avsluttet bandet konserten (og turneen), og undertegnede ser allerede frem til neste runde.

Supportakten med Marie Munroe, og hennes to musikanter skal heller ikke glemmes, selv om det ble som å hoppe «før Wirkola» i denne sammenhengen. Litt uinteressant i mine ører, men at stemmen er flott beviste hun som duettpartner med Sivert selv, i låten «My thieving heart

Sivert Høyem og Cato Salsa: Gitaristen som farger sjefens lydbilde til det perfekte.