LESERINNLEGG:

Går man noen få år bakover i tid, var det få eller ingen som tvilte på at samene var et urfolk i Norge. De kom først til Nordkalotten. De var blitt fratatt både land og rettigheter. Sameland var okkupert og kolonialisert av sørnorske inntrengere. Samene burde helst ha landet sitt tilbake, og i alle fall burde de ha mange særrettigheter i det norske samfunnet (kultur, språk, næringsdrift m.m.). Dette synet er fortsatt ganske utbredt, tross den DNA-forskning som på begynnelsen av 2000-tallet snudde opp ned på alt vi tidligere hadde trodd om folkevandringene etter siste istid. Kortversjonen av den nye innsikten er at det blir feil å kalle samene et urfolk i betydningen ”de som kom først”. Dette vet vi nå fordi deler av arvestoffet i hver enkelt av oss, blir lagret nokså uendret fra generasjon til generasjon. Vi er alle medlemmer av såkalte ”haplogrupper” med helt bestemte og stabile mutasjoner, som legger igjen genetiske spor etter seg langs vandringsrutene.  – Derfor: Hva skjedde egentlig i Norge etter siste istid?

Innvandringen til Skandinavia (og Finnmark) skjedde grovt sett i tre bølger der ulike folkegrupper, på forskjellig tidspunkt, kom nordover i løpet av vel 10.000 år. De to første kom fra hele Sør-Europa, fra Spania til Sør-Russland. Den tredje kom østfra, via Finland, flere tusen år seinere. De aller første som kom, var grupper av ”jegere og samlere” som hadde overlevd istiden i de beboelige delene av Europa. Veien til Norge var enkel fordi Nordsjøen og Skagerak nesten ikke eksisterte.

Et ”Doggerland” – som nå er ”sunket” i havet - dekket en stor del av området mellom Norge, kontinentet/Danmark og England/Scotland før issmeltingen oversvømte området, og skapte Nordsjøen. Tilgjengeligheten mellom Norge, England og kontinentet var bedre enn man skulle tro. I tillegg ble norskekysten tidlig isfri, helt nord til Finnmark, lenge før isen forsvant i resten av Skandinavia (jfr. Fosna-kulturen). I løpet av 10.-12.000 år, ble forskjellige folkegrupper fra ulike deler av Europa sveiset sammen til den befolkningen vi kjenner i dag. Det ser ikke ut til at Storegga-skredet rett ut for Trondheimsfjorden (som forårsaket en enorm tsunami for 8.000 år siden), kan ha utryddet hele befolkningen langs kysten – mange fjorder og områdene nord for Lofoten må i alle fall ha unngått utslettelse.

De første gruppene av menn som kom nordover fra Sør-Europa for vel 10.000 år siden, har fortsatt mange etterkommere i Norge/Sverige, nesten 40 % av mennene og vel 10 % av de mannlige samene i Finnmark er etterkommere av de gamle haplogruppene I1 og I2. Andre mannlige grupper er det ikke spor av i Finnmark  i dag. To av de kvinnegruppene som overlevde i Spania under istida, dominerer fortsatt blant samiske kvinner i Finnmark (undergrupper av haplogruppene V og U5b). Det har vært diskutert om de første kvinnene tok strake veien nordover, sammen med I-gruppen av menn, gjennom Danmark/Doggerland for vel 10.000 år siden, eller om noen på et seinere tidspunkt valgte ei mer østlig rute, gjennom Sentral- eller Øst-Europa og Sverige/Finland. Gjorde de (også) det siste, kan det ha kommet V- og U-kvinner til Finnmark (også) for 4.-5.000 år siden (kanskje noe seinere). Begge deler er mulig. Men det er interessant at de tre eldste kvinnelige skjelettfunn i Norge (fra Søgne), viste seg å være av de første europeiske haplogruppene som kom nordover til Skandinavia, nemlig undergrupper av U, funnet er ca. 9.500 gammelt.

I yngre steinalder, for omlag 6.000 år siden, kom den store innvandringen fra Midt-Østen (via Tyrkia og steppene i Sør-Russland og deretter inn i Sentral- og Vest-Europa - noen dro videre mot nord. Dette var de såkalte ”jordbrukerne” (haplogruppene R1a og R1b (menn) og bl.a. H (kvinner)). Disse brakte ikke bare med seg jordbruket, men også det indo-europeiske språket til Europa. De to (mannlige) R-gruppene er i dag de største gruppene også i Sør-Norge og Sverige, sammen med I1-gruppa. Tilsvarende var kvinnene i Finnmark en kombinasjon av V og U5b og bl.a. den seinere gruppe H. Omtrent ingen samiske kvinner kom fra Ural eller Ladoga-området til Finnmark, slik mange trodde tidligere – de ble stort sett værende igjen i Finland. Den opprinnelige befolkningen i Finnmark (både menn og kvinner) som eksisterte før invandringen fra Finland kom i perioden 0-500, hadde samme europeiske røtter som den øvrige befolkningen i Norge. Denne slutningen underbygges av arkeologisk og lingvistisk forskning.

For 2000 år siden (eller litt seinere) kom altså en ny innvandring til Finnmark fra Sørøst-Finland med finske og samiske menn (haplogruppe N1c). Disse hadde sine røtter øst i Sibir, via Ural og Ladoga-området. De nye innflytterne – som hadde med seg det samiske språket - ble forfedre (i rett linje) til halvparten av de samiske menn som lever i Finnmark i dag. De kom i svært liten grad til Finnmark i følge med kvinner med uralsk bakgrunn. Ut fra dette kan vi med stor sikkerhet trekke følgende konklusjon:

Samene kom ikke til Norge i samlet flokk som et eget folk, men er et resultat av at flere små folkegrupper (flest ”nordmenn” og noen finner/samer) har vokst sammen, slik ulike folkegrupper også ellers i landet ble til: Østlendinger, trøndere, vestlendinger og samer har alle stort sett samme røtter, delvis fra før siste istid, selv om de regionale befolkningene fikk varierende innslag av de felles haplogruppene. Ettersom Finnmark grenser til tre ulike land, er det naturlig at innblandingen av finske og samiske folkegrupper har vært noe større i Finnmark enn i andre landsdeler. Men som teksten ovenfor viser, vil det være meningsløst å gjøre den sist ankomne del-gruppa av menn til et urfolk, i betydningen ”de som kom først”.