Sentralbanksjef Øystein Olsen meldte i går uendret styringsrente, og knapt noen ble overrasket over at varselet på vårparten – om høstlige kutt – har gått ut på dato. Et vedvarende, historisk lavt rentenivå er intet sunnhetstegn for et lands økonomi. Men uendret rente, i stedet for videre ned, betyr at ting er i bedring. To uker før Siv Jensen fremlegger sitt 2017-budsjett, forsterker Norges Bank troen på at bunnberøringen er tilbakelagt. Investeringstørken i oljebransjen har ikke hatt den smitteeffekten man kunne frykte, i det store bildet peker pilene oppover for næringslivet, godt hjulpet av en svak krone.

Med norsk økonomi på vei opp fra bunnen, høyere inflasjon enn forventet og et boligmarked som koker, blir det unektelig noen avveininger når rentebeslutningen skal fattes. Det trengs hverken pessimisme eller fantasi for å forutse hva et nytt rentekutt ville gjøre med boligprisene. Når prisstatistikken skjøt i været etter den forrige nedsettelsen, skyldtes det vel ikke nødvendigvis de 0,25 prosentpoengene i seg selv, men like mye signalet om et fortsatt lånestimulerende rentenivå.

Nå gjenstår det jo å se hvordan potensielle boligkjøpere reagerer på Olsens nye langtidsvarsel om en styringsrente ”mest sannsynlig på dagens nivå”. Mest sannsynlig bør nok politikerne belage seg på at det behøves andre verktøy enn pengepolitikken for å avverge den boligboblen som truer i pressområdene, og som utgjør et faremoment i norsk økonomi. I helhetens navn skal det tilføyes at en renteøkning nå kunne ha gitt et alvorlig tilbakeslag i de oljekriserammede delene av landet, der problemene med boligprisfall så smått begynner å overvinnes.

Det avlyste rentekuttet styrket kronen, men neppe så mye at eksportnæringene trenger å bekymre seg. Folk flest kan glede seg over billigere utenlandsferier igjen, og de med høye lån kan fortsatt holde lave skuldre. Men det store fallet i lånerentene, fra i snitt 7,5 prosent til dagens rundt 3, ligger nå sju år tilbake i tid. Og på vei opp fra bunnen i norsk økonomi skader det vel ikke å minne om at ett av risikomomentene ligger på mikroplan, ved at tilstrekkelig mange venner seg til å tro at et historisk lavt rentenivå er en normaltilstand – og oppfører seg deretter.