Mai i 1942: Fire tyske bombefly fra Porsanger fløy over Peter Melleby og resten av de 60 stykkene, som var på ekspedisjon fra England. Da flyene tok sin andre runde begynte de å slippe ned bomber og skyte på dem.

– De kom med sola i passe avstand og så begynte de å slippe bomber etter hver sin tur. De holdt på i en time og skjøt med maskingevær, minnes Melleby.

Kulene sprutet rundt dem. De som beveget seg ble skutt. De 15 mennene som lå og sov i selfangerskute gikk ned med båten, også direktør Sverderup.

Arbeidet i gruva

Peter Melleby er fra Halden, men de siste 15 årene har han bodd i Vadsø hvor også en av døtrene hans bor. Melleby holder seg godt, selv om han nærmer seg et tresifret tall. Med en god fortellerevne og et fantastisk godt minne kan han fortelle hvordan han opplevde andre verdenskrig. Egentlig har han opplevd to, for han ble født midt under første verdenskrig.

I 1939 reiste Peter Melleby til Svalbard for å arbeide i gruvene, men så brøt krigen ut i Norge.

– Alle på Svalbard ble evakuert til England, mens russerne ble sendt til Russland, forklarer Melleby.
Da han kom til England startet han med en gang opp i militærtjeneste. Før jul ble han sendt med en norsk avdeling til Island 1941.

– De sendte flere folk som var vant med vinterkrig. Vi skulle lære engelskmennene å gå på ski. Men de var ikke motiverte, humrer Melleby.

Utpå 1942 ble han kalt tilbake til England, der han havnet bak en kontorpult i forbindelse med etterretningstjenesten. Dette var ikke noe for Melleby, som var vant med militære. På samme tid, som Melleby var i London, planla direktøren på Svalbard, Sverderup, en ekspedisjon. Direktøren møtte tilfeldigvis den unge soldaten i Trafalgar Square i London.

– Jeg har prøvd å få tak i deg. Du møter på Greenock snart, forteller Melleby.

Det var en fordel å ha med seg menn som hadde vært på Svalbard tidligere og var kjent der, som Melleby.

– Jeg var glad for å forlate London, det var trasig der, sier Melleby.

De var dermed i gang for å forberede en ekspedisjon. Deres oppdrag var å opprette en meteorologisk stasjon på Svalbard. De var 60 menn som skulle reise oppover.

– Sverdrup ville også se hvordan det gikk med gruvene og hva som var ødelagt, forklarer 98-åringen.
De dro oppover med skute, og med seg hadde de isbryter og selfangerskute.

På vei til Svalbard så de et tysk fly, og de var dermed oppmerksom på de tre skutene fra England som nærmet seg Svalbard. De hadde tenkt å dra til Longyearbyen, men fjorden var islagt.

– Direktør Sverdrups plan var å komme seg til de russiske anleggene, forteller den tidligere soldaten.
På morgenen så de et tysk fly, det tok mellom et halvt og to døgn før bombeflyene kom. Isbryteren ble ødelagt og selfangerskuten truffet og sank. Men de klarte å ta et fly med maskinkanonen de hadde med seg.

Måtte ikke røre seg

– Det var flere som ble drept og såret på isen, sier Melleby stille.

De hadde allerede mistet 15 menn i selfangerskuten som ble truffet.

– Jeg flyttet litt på meg, men da de tok sin runde lå jeg i ro.

Der lå de, på et helt flatt terreng, ingen kamuflasje. For tyskerne var de mørke flekker som de kunne treffe på den hvite isen. De skjøt på alt som beveget seg. De norske var kun 700–800 meter unna gruveanlegget.

– En god kamerat av meg var i nærheten. Han begynte å springe og ble skutt. Kulene sprutet opp snøen, det var nifst, forklarer 98-åringene.

De kunne ikke gjøre noe annet enn å ligge å ta imot mens tyskerne plaffet med maskingevær og bomber.

– Det aller beste i elendigheten, da flyene var dratt, var at det var spennende å se hvem som reiste seg opp fra isen. Det lå noen igjen, og det var noen som var skadet og som måtte ha hjelp, sier Melleby.
De hadde klart å berge skytevåpen fra selfangerskute. Mellom 8 og 12 menn ble såret og to-tre av dem døde av skadene.

Tyskerne hadde base

Løytnant Lund hadde nå kommandoen. Han sendte først en patrulje fra Barentsburg, hvor de befant seg, til Longyearbyen, deretter nummer to og så tredje. Melleby ledet den tredje patruljen som ble sendt ut 17. mai. Det var da de fant ut at tyskerne hadde en base i Longyearbyen. Det var sju mil til Longyearbyen, og så dro de tilbake sju mil.

En patrulje ble sendt til Sveagruva, som var 12–13 mil unna Barentsburg. Over en bre mistet de en mann i bresprekken. De prøvde å redde han ved å binde fast skistaver, men han ga beskjed om at de skulle gå videre og han skulle bli igjen og dø.

Passet på utstyr

Et catalinafly fra England kom og hentet de sårede og etter hvert kom de med ny patrulje. De som ønsket å dra fikk muligheten, men Melleby valgte å bli igjen.

Da det viste seg at tyskerne hadde forlatt Longyearbyen, dro troppene fra England dit.

– Vi passet på det meteorologiske utstyret og ga værmelding hver eneste dag. Det var viktig for konvoiene og flyvåpnene, forklarer Melleby.

Tyskerne angrep igjen

Deretter var det en rolig tid på Svalbard helt til 1943.

– Med stor bemanning kom tyskerne opp med stor ekspedisjon. De hadde to slagskip, sier Melleby.
I tillegg hadde de 11–12 båter. De satt et par hundre soldater på land da de gikk i havn på Barentsburg. Men de norske soldatene ga de en kald velkomst. Rundt 40 tyskere sto på dekk da de kom til havn og samtlige ble skutt. De norske kalte tilbake folk, men tyskerne tok 40 norske fanger. Og flere av de norske dro til fjells.

– De skjøt på oss med maskingevær og med slagskip. Vi kom oss unna over en isbre. Jeg snublet, men fikk fotfeste. Han ene skled og seilte helt ned til tyskerne og ble tatt til fange. Det var spennende på breen, sier han muntert.

De kom seg over og i skjul fra skuddene.

– Jeg har bestandig vært heldig, smiler Melleby.

Ikke lenge etter denne hendelsen, kom engelskmennene med ny ekspedisjon. Denne gangen ble Melleby med tilbake og begynte på kurs i marinen som radiomann, telegraf og deltok på meteorologkurs i Skottland. Det gikk ett år før han igjen ble kommandert til Svalbard. Men denne gangen gikk det rolig for seg.

Melleby forteller at de fulgte med i radioen, og ble ikke så veldig overrasket da frigjøringen av Norge, 8. mai, skjedde.

– Vi hørte på radioen på 7. mai da Quisling pratet. Han syntes synd i seg selv i alle fall, men jeg husker ikke nøyaktig hva han sa, sier han.

Etter 8. mai var nordmennene selvfølgelig klar til å komme hjem, men de var ikke hjemme i Norge før august. Akkurat da de skulle forlate Svalbard og gå om bord fikk de et telegram der det sto at de måtte vente litt før de dro, men karene lot som de aldri fikk den beskjeden.

– Vi sendte tilbake at det var forferdelige forstyrrelser og vi klarte ikke å ta imot telegrammet, ler Melleby hjertelig, som dermed endelig kunne seile hjem til freden.

Dette husker han best

6. mars 1943 dro Peter Melleby og kirkenesværing Sverre Håbeth fra Longyearbyen for å se etter noen revefeller. De gikk på fjordisen. Da de kom til Bjørndalen kom uværet og et skikkelig jordfokk. Stormen begynte å brekke opp fjorden fra munningen av.

– Vi hoppet fra isflak til isflak. Isen brøt opp og det var 20 kuldegrader. Hele isfjorden ble brutt opp kun på en natt, forteller Melleby.

Skiene mistet de underveis. Etter hvert kom de inn på fastis ved Boheman og hytta de visste skulle være der. Der ble det en velfortjent konjakk. På veien hjem måtte de gå til fots og da de var tilbake, hadde de gått femten mil. På stasjonen i Longyearbyen hadde de to karene blitt regnet som døde. Derfor ble de overrasket da de kom tilbake.

– De holdt på å dette av pinnen. Vi hadde vært borte ei uke, siden vi måtte gå rundt fjorden, forteller Melleby med et smil.