Biskopen vår, Tor Singsaas, bestemte for en tid tilbake at alle prester i Nidaros bispedømme skulle bruke sørsamisk i gudstjenesten. Alle prester – hver eneste gang. I hver eneste trønderske kirke. For mange av oss var dette nokså fremmed. Samisk liturgi? I Den norske kirkes gudstjenester? I Trøndelag? Både den ene og den andre av prestene mente at det knapt fantes samer her, og da hadde de i alle fall aldri vært i gudstjenestene våre. Det hele smakte litt «reform», mente noen. Som et direktiv som kom fra Oslo og sikkert gikk over om vi ventet lenge nok.
Men biskop Tor sto på sitt, og vi prester måtte lære oss å bruke noen sentrale liturgiske tekster på sørsamisk. Vi har lært både «Fader Vår», «Herren velsigne deg og bevare deg» og «Nåde være med dere» på sørsamisk. «Jupmele dijjine åårmehke lea jïh raeffiem dijjese vadta.» Vi har også fått ny salmebok, med et mangfold av samiske salmer. Jeg var ikke lydig mot biskopen med en gang. Det føltes så fremmed for meg, og jeg trodde det også føltes fremmed for menigheten. Men det er faktisk slik at det bor sørsamer i hver eneste menighet i Sør-Innherad prosti.
Den sørsamiske språkopplæringen har for meg og mange andre vært en opplæring også i samisk kultur og tro, samt en bevisstgjøring på samfunn og politikk. Jeg har rett og slett blitt «omvendt», fått en «åpenbaring»: Kirken jeg er prest i er rett og slett Den samiske Kirke! Midt i Norge, midt i Trøndelag jobber jeg i Den samiske Kirke.
Det passer bedre enn godt at det samiske 100-årsjubiléet «Tråante 2017» faller samtidig som 500-årsjubiléet for Martin Luther. Reformasjonen innebar ikke bare det åndelige og politiske budskapet «Frelsen er gratis», men også at «Gud snakker morsmål». Hvem skulle forstå bedre enn vi lutheranere at språk og kultur er avgjørende for troen og Kirken? Gudstjenestene her på Innherred er stort sett meget godt besøkt. Det er stor oppslutning om både høytider og merkedager i livet. Jeg ser sjelden samer, sa jeg, men det er jo ikke sant. Det er egentlig nordsamiske kofter jeg ser lite av. Men det vises jo ikke utenpå folk at hjertespråket kanskje egentlig er en samisk dialekt og at nærheten til fjell og natur oppleves på en så dyp måte at jeg ikke kan fatte det. Det er nok folk av samisk ætt i hver eneste konfirmasjon og hver eneste høytid, når jeg tenker meg om.
Men om det ikke vises utenpå, hvorfor skal vi da ta hensyn til det samiske? For det første, så handler språk også om makt. Og vi vet alle at de samiske språk og den samiske kulturen har blitt forsøkt utryddet. Derfor er det både riktig og viktig at Kirken er med på å bevare og fremme samisk språk, kultur og bevissthet. For det andre: Det handler om hjertespråket. Språket moren eller bestemoren snakket. Det når rett inn i hjertet. Plutselig hører vi at Gud snakker samisk! Hvordan hjertespråket virker, opplever jeg selv når jeg en sjelden gang er på gudstjeneste på mitt eget morsmål. Når hele menigheten reiser seg og sier Fadervår på tysk, da blir jeg rørt helt innerst i hjertet, selv om det hender at jeg ikke husker alle ord på tysk. Enda sterkere er sang og musikk. Når våre organister spiller Bach til postludium, Johann Sebastian Bach, den femte evangelist, da triller tårene, og jeg er hjemme.
at det kan være for våre samiske søsken å høre Levangers egen professor Frode Fjellheims joik-inspirerte salmer. Eller det som ligner på bestemors sang fra sommerferier et annet sted. Musikk der fjellet og naturen er grunnmelodien og Skaperen selv – Jupmal – står bak det hele og nynner med. Slik vil vi ha det i Den samiske kirke – her på Innherred. Og slik skal det være også for bonden og kjøpmannen med norske aner – og for oss alle i Guds verdensvide Kirke.
Sabine Kjølsvik
Prostiprest i Sør-Innherad