Det er ingen hyggelig statistikk. Det er heller ikke noe vi som kaller oss et velferdssamfunn har grunn til å være noe stolt. Jeg tenker da på rapporten som ble lagt fram denne uka, som viser omfanget av det vi kan kalle barnefattigdom i Norge. Ti prosent av alle barn i Norge lever i det som defineres som relativ fattigdom. Siden 2001 er dette tallet tredoblet.

Det skyldes på mange måter at 90-prosenten, de som ikke regnes som fattige, har trukket opp stigen etter seg. Vi lukker øynene for det faktum at mange sliter. Politikerne vinner valg på lavere skatter, ikke på å rope ut bekymringer om et lite mindretall. I to-tredelssamfunnet er vi dessverre blitt langt mer opptatt av om bensinavgiftene stiger noen ører per liter, enn om barn går til grunne i vårt nabolag. Det skapes i alle fall inntrykk av det!

600 fattige barn. Den statlige rapporten sier at det i 2015 var nesten 600 barn i Levanger og Verdal som levde i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Det betyr ikke nødvendigvis at alle disse ser på seg selv, eller opplever seg som fattige. Fattigdommen gir seg ikke først og fremst utslag i at det ikke er mat på bordet. Det tydeligste er at pengene setter begrensninger på hvilke aktiviteter barna kan være med på. For å bøte på dette har vi eksempler der kommunene setter inn tiltak som har som formål å avhjelpe. Det er vel og bra, men statistikken blir ikke endret om det for eksempel lages ulike tilbud som skal gi flere muligheten til å ta del i ulike aktiviteter.

Hvis det ikke settes inn tiltak som monner i forhold til økonomi vil andelen på lavinntekt bare fortsette å øke i åra framover. Jeg liker ikke å skrive og si det, men jeg er ikke optimistisk med tanke på at noen blir gjort som vil monne.

Dette er synd, men jeg tror dessverre at det er sant.

(Lederkommentar i Innherred 1. april 2017)