Det er ikke Karis eget sitat, men en setning som hennes avdøde ektemann Paal Woxholt skrev for flere år siden. Det er den første linjen i en positiv og glad oppmuntringstekst som skal tas fram på tunge dager. Akkurat det har vært flere av det siste året.
– Jeg savner mannen min...
I toppleiligheten i Nordgatas markante funkisbygg flommer dagslyset inn. Jeg er på besøk hos Kari Lerberg, «hotell-Kari».
I løpet av intervjuet drar vi også verden rundt, og vil lar Erik Bye sette oss i stemning: «Solen løfter sin trompet mot munnen. Lytt til hvite sommerfuglers vingeslag: Denne dag kan bli vår beste dag».
I en av sine mest kjente viser beskriver tv-personligheten og kulturkjempen Erik Bye gleden over livet. Den livsbejaende, positive holdningen i «Vår beste dag» delte Kari med Paal gjennom 30 år. De siste 15 som ektefeller. Da Paal utpå høstparten i fjor slet med lungene, var det som i sangen: «Mangt skal vi møte og mangt skal vi mestre!»
– Han kjøpte el-sykkel for å trene seg opp. Jeg syntes han var så flink til å springe opp trappene, men så ble han bare dårligere. Om morgenen etter at vi hadde vært i den lokale vinklubben, sa han: «Kari, jeg tror du må kjøre meg til sykehuset.»
Trodde på rask bedring
Begge trodde først det var et hjerteinfarkt, og at det kunne bli snakk om stentbehandling. En kurant operasjon som endelig ville få orden på helseproblemene. Det skulle vise seg at Paal hadde lungefibrose, en snikende sykdom med arrdannelse i lungevevet og som skaper pusteproblemer.
Etter sitt andre opphold og operasjon ved St. Olavs i Trondheim, kom Karis kjære tilbake til Verdalsøra. I stedet for en etterlengtet rekonvalesens fikk han lungebetennelse, og nå ble ektemannen lagt inn på Sykehuset i Levanger. Lungefibrosen flammet opp.
– Men fortsatt var vi helt sikker på at han skulle komme heim. Dette skulle vi takle!
2. desember døde Paal Woxholt 75 år gammel. Kari holdt rundt ham da han sovnet inn.
– Det er vanskelig å finne ord på hvordan det er miste den som står deg nærmest. Alt raser sammen, sier Kari.
I løpet av noen uker var alt blitt snudd på hodet. Tidligere på høsten hadde de feiret Karis 60-årsdag, og sammen med familie hadde de også vært på tur til Spania. Livet hadde smilt, enn så lenge. Det var som i sangen: «Stien som vi gikk i går er like ny, hemmelig som ved vårt første morgengry.»
Mormors handlekraft
Kari Lerberg er verdaling. Selv legger hun gjerne til «de lux». Men samtidig har hun arvet noe fra sine foreldre Arne og Lisa, tremenningene som møtte hverandre på Ringerike. At de havnet i Verdal har igjen en sammenheng med at Karis mormor som fant veien fra Odda til Levanger. I mange år drev Berte Sønsteby Backlund hotell som var eid av hennes søskenbarn, men som på den tiden oppholdt seg i USA. Den driftige mormoren slo til da Verdal hotell ble til salgs i 1952.
– Mine foreldre drev hotellet i 30 år før jeg tok over. Så Verdal hotell har vært i familien i over 60 år.
Nå er en lang epoke snart slutt. Det er skrevet intensjonsavtale med Gøran Hall og Cecilie Egge Hall. Om alle brikker faller på plass har de nye driverne tatt over eierskapet fullt og helt fra 1. april neste år.
– Er det vemodig ikke lenger å skulle gå til arbeid på hotellet?
– Nei. Når jeg er ferdig med en ting gjør jeg sånn; svisj – ferdig, sier Kari og kapper luften med en kjapp håndbevegelse.
Det er ikke som folk kanskje tror, at hun har vondt for å ta avskjed med arbeidet som har definert hennes liv.
Men for all del. Hun kan boltre seg i gode minner, som de årlige sommerukene da hotellet ble fylt opp av spelaktører. Det var stort for ei ung jente at Liv Ullmann ble en del av hennes utvidete familie.
Sammen med sin tre år eldre søster Anne Berte var Kari tidlig med på dagens hotelldont. Familien bodde på hotellets bakside mot Teltburgata 1.
– Vi måtte jobbe hele tiden, erindrer Kari.
– Er det bittert å tenke på at dere måtte jobbe mens andre lekte i gata?
– Nå husker jeg jo at vi hoppet paradis, og at vi gikk på skøyter på isen der kommunehuset står i dag. Og Øras dager med de spennende artistene. Nasjonale kjendiser som Wenche Myhre og Erik Bye. Jeg liker fortsatt sangene til Erik Bye... Men, ja, vi ble vant til å arbeide, og vi fikk lære oss å ta ansvar. Fortsatt er det sånn at jeg vil ha ting gjort og ligge i forkant.
Kuppet festen med pizza
Søster Anne Berte minnes en bestemt lillesøster som kom til verden akkurat den dagen hun selv skulle feire tre år.
– Det var lagt opp til selskap på hotellgården, men så kom Kari til verden og «ødela» hele greia. Nå var oppmerksomheten rettet mot den nyfødte lillesøsteren. Nå fikk vi et godt forhold, men vi var litt forskjellig. Mens jeg var mer en lesehest, var hun en praktiker. Hun begynte tidlig å ordne med mat. Jeg husker jeg kunne betale henne noen ører for at hun laget speilegg til meg. Senere, på tidlig 70-tall, lærte hun å lage pizza (med grønn paprika!) av Gino Valente som var kokk ved Steinkjer hotell. Pizzakunnskapene brukte hun for å «kuppe» festene jeg hadde. Jeg var jo tre år eldre og ville være i fred for lillesøster, men vennene mine syntes det var topp da hun kom og overrasket med pizza.
Faren kom fra en bondegård på Ringerike, gården som Karis søster driver nå.
– Pappa tok over den i 1965, etter at broren ikke fikk det til å gå rundt. Dermed ble det gård og hotell. Far var på gården under vår- og høstonna, så da måtte vi søstrene stille opp på hotellet. På 1. og 17. mai da de andre hadde fri måtte vi ta oppvasken, men vi fikk da gå i barnetoget på nasjonaldagen, da... Ferie var det ikke så mye av, men vi kunne dra til Sandvika fjellstue og leide den. Det er styggartige minner, forteller Kari.
Yrkesveien var temmelig opplagt for Kari allerede i unge år. Hun gikk i kokkelære på Sogn videregående skole og fortsatte på Hotellfagskolen Ullanhaug i Stavanger.
Det var aldri snakk om å flytte ut for godt, til det var bindingen til Verdal for sterk. I kortene lå det jo også at Kari ville føre hotellarven videre, mens søstera altså ble «bondekjerring» på Ringerike. Søstrene har fortsatt et nært og godt forhold, de er samstemte, og de kan se tilbake på en felles historie som favner langt utover øktene med koppvask på høytidsdager. Blant de gylne minner er en jentetur til Paris i en gammel Volkswagen boble. Året var 1972. Vi kan se for oss teltet og høre Joe Dassins sang tone ut av transistor-radioen. De endte opp på en campingplass ved Versailles, i en tid der eneste mulighet for kontakt hjem var ved å ringe på såkalt «noteringsoverføring». Det ble ikke gjort en eneste gang, til tross for at det gikk dager og uker og et aldri så lite motorhavari.
– Vi hadde frihet, men måtte ordne opp selv. Penger til turen måtte vi tjene selv, minnes søstrene.
Hotellsuksess - og salg
Så har årene gått. Hvor mange hotellgjester Kari har tatt imot de siste tiårene, er ikke godt i si. Ei heller hvor mange vafler som er blitt stekt, eller karbonader med erter og løs som er blitt servert... Kari har stått på sent og tidlig, har oppnådd gode resultater for bedriften og vært en solid skatteyter.
– Har du vært en krevende arbeidsgiver?
– Ja, jeg håper da det, sier Kari og blir et øyeblikk litt streng i blikket. Men smilet og det korte, høye latterhikstet er ikke langt unna. Det er nok som søster Anne Berte sier; «Kari er myk på bunnen.»
– Det har vel gått bra, for de ansatte har iallfall holdt ut med meg, fortsetter Kari selv.
– Veldig få har sluttet opp gjennom årene, og jeg har trivdes med folkene mine. Vi har vært en kjempestab.
– Hva skal du gjøre nå?
– Når salget faller på plass kan jeg gjøre som jeg vil.
Kari tenker seg om et lite øyeblikk. Hun forklarer at nå må hun komme seg videre. Kanskje blir det til at hun blir med i Lions. Så tar hun gjerne et tak med husmaling hos pensjonistpresten på Inderøy, han Gustad. Han er gift med Paals søster.
– Og så er jeg litt «bestemor» på Østlandet og i New York. «Græbbete» toåringer er veldig trivelig det. Barnebarna til Anne Berte. Ellers er jeg fortsatt glad i å sykle, til sommeren må jeg prøve meg på å slå golf igjen... og så liker jeg å stelle med mat. - Se her, sier Kari og tar fram den store boken om sjømat og vin. Skrevet av Trond Moi og Toralf Bølgen. Gratinerte sjøkreps, karristekt slettvar...
– Tor Hynne leverer så mye bra råvarer fra sjøen. Det er helt utrolig hva han får tak i, sier Kari.
I det hele tatt er lidenskapen for god mat og anretting fortsatt til stede i fullt monn.
Den årlige kantarellplukkingen har dessverre måttet slutte med.
– Jeg fikk høyt blodtrykk etter at Paal døde. Jeg kan bli svimmel, så nei...
Men noe mer sosial skal hun bli. Hun forklarer at i årene som hotelldirektør orket hun i liten grad å delta på møter om kveldene.
– Det var godt å komme hjem til meg selv. Alltid har det vært slik, også med mine foreldre. De avrundet på hotellet ved 19.30-tiden, og far tok seg da gjerne en knert gin før maten. «Golden Cock», du vet den firkantede flasken.
Savner samtalene
Kari Lerberg elsker livet. Men det har blitt stille rundt henne.
– Selvfølgelig, godstoget dunder forbi. Det er ikke til å tro, men togene lager en rytme. Og Øra er fantastisk på mange måter. Her kan du gå ut og det er alltid noen som hilser på deg...
Men jeg savner Paal. Det å komme hjem til et mørkt og tomt hus, det er... Du vet, jeg går og snakker med ham ennå. Ja, og når jeg er ut og flyr og ikke trives i turbulensen føler jeg at han legger handa på meg og sier; «det går bra, det går bra».
Kari snakker vekselvis i nåtid og fortid. Hun lever i de gode minnene. De mange reisene. Med gondol under Sukkenes bro, på toppen av verdens høyeste skyskraper i Dubai. De solmodne dagene i Malaga-distriktet der de kjøpte leilighet. Og det nære; hytta på Levangernesset hvor de kunne oppleve vinter bli til vår, sommer forvandles til høst. Hun var hans solskinn. Og oppfarende over stort og smått; kvæ, væ-væ!!! Han den rolige og stødige.De elsket livet sammen.
– Jeg savner de gode samtaler. Det å kunne spørre og kommunisere, hva gjør vi nå...
– Forfatteren Karin Bang sa «at kjærligheten til en elsket livsledsager som er gått bort er god å leve med. Den gjemmer man ikke i en krok med merkelappen «tapt». Den er en gave av varig verdi til stadig berikelse.» Kjenner du deg igjen i den beskrivelsen?
– Ja, absolutt. Hvis ikke du opplever det slik, har du ikke hatt det bra. Jeg vinkler det derfor positivt; jeg sier at jeg har hatt 30 fine år med Paal. Jeg kunne ikke hatt det bedre enn med ham. Og som jeg sa til hans tidligere kone; jeg er glad noen skilles hvis ikke hadde det ikke blitt noen mann på meg. Heldigvis har jeg er godt forholdt til henne.
– Hvor henter du styrken fra?
– Vi søstrene fikk alltid mye ansvar. Er det noe som butter imot, så skal du vite at oppi der er det noe lysere. Vi er blitt opplært til det.
Stillheten etterpå
Kari kom heim på julaften, 14 dager etter bisettelsen. På formiddagen hadde hun vært til svoger, den pensjonerte presten på Inderøy og spist lunsj. I den store tomheten etterpå fant hun en diger blomsterbukett i postkassa. 40 fargerike tulipaner som ba om å få komme inn i varmen.
– Jeg viste ikke hvem som hadde gitt meg blomstene. Først nå i høst, etter 8 måneder stod hun der foran meg på hotellet. Da gikk det opp for meg.
– Ja, det var du som ga meg alle tulipanene, sa jeg.
– Gurimalla, jeg hadde hatt dårlig samvittighet fordi jeg ikke visste hvem dette var. Jeg ble stående å holde omkring henne. Vi «rålet» vel begge to...
Det blir stille i rommet. Før vi reiser oss fra kjøkkenbordet som har vært dekket på med fristende rundstykker. Vi rusler rundt i leiligheten og kikker på kunsten. Rene farger og former som formidler sterke følelser. Taust og uttrykksfullt. Gunnar S. Gundersen, Kjell Nupen, Håkon Bleken, Ramón Isern, Frans Widerberg, Inger Flod og den jordnære Espolin Johnsen.
Kunsten varmer og gir liv.
– Verdal er et raust sted, fortsetter Kari etter «gallerirunden», der vi også har vært innom huset koselige bibliotek. Paal hadde mange rolige stunder i den røde lenestolen her, fordypet i alle slags tema. Han skrev også, og hadde sine ting å sysle med opp mot frimurerlosjen.
– Det er utrolig hvor oppmerksomme folk er, og det setter jeg stor pris på. Nå som jeg har blitt alene merker jeg det.
Kari berømmer sønnene til Paal, Håkon og Paul Erik, som hun omtaler som to fantastiske guttunger.
– De er så snille med gamlemor, hjelper meg hvis det er noe. Jeg har ikke så mye familie, men de stiller opp, slik de har gjort hele tiden.
Livet går videre. Slik er det. Men sorgen har mange ansikter, og det er ikke nødvendigvis noe trøst i å høre at «sånn er eller sånn er det».
Kari Lerberg kjenner fortsatt på tomrommet. Så løfter hun blikket mot en dag som har skjenket i stort og smått... Vi aner Erik Byes varsomme verselinjer om «en måne like ny, men som tier stille om neste morgengry».