KJETIL ROLNESS (55)Sosiolog, skribent, artist
– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate. Hvilken?– Jeg tar «Dare» av The Human League.
– OK! Har egentlig aldri skjønt disse new romatic-greiene, kan du forklare uinnvidde hva det var?– Nei, nå må ikke du legge premissene her. Altså, Duran Duran, Spandau Ballet og tilleggende herligheter er jo mer new romantic, men la oss nå ta Human League for seg selv her.
– Ehh… OK!– Altså, det var jo en gjeng med litt skremte, seriøse typer som skulle lage cutting edge, elektronisk basert musikk. Etter to skiver, hvor de var et rent gutteband, tok frontfigur og vokalist Philip Oakey over navnet og byttet ut hele besetningen, hentet inn to 15-16-årige jenter fra et dansegulv i Sheffield, et grep de færreste – forståelig nok – hadde troen på. Så kommer de altså opp med det nærmeste elektropopen noen gang var ABBA, et popkulturelt mesterverk.
– Ehh…– Jo da, det er det. Bare ta den første låten, «The Things That Dreams Are Made of», som er en låt hvis tematikk omhandler alt en poplåt skal; herunder iskrem, TV, reising, gode tider, Norman Wisdom og Johnny, Joey og Dee Dee, altså The Ramones. Og slikt må man jo like, ikke sant?
– Selvsagt! Vi liker alt som kan relateres til The Ramones.– Det er uansett en maktdemonstrasjon av en låt, som de fleste oppegående ville drept både bestemora og halve slekta si for å ha skrevet selv. Men den ble jo aldri singel, det ble derimot «Don't You Want Me», som til alt overmål er plassert sist på side 2, ja, du må bare avbryte meg, men det var altså…
– Hey! Husker du når du kjøpte den?– Ja, utmerket godt, det var da jeg var på toppen av min kjønnsmodenhet, hehe, og det var på en butikk som het De Reszke, der Harald Fossberg (journalist, tidligere vokalist i Hærverk og Turboneger, journ.anm.) jobbet. Kjøpte den og «Speak & Spell» med Depeche Mode, men «Dare» var minst 14 etasjer bedre, og det var da jeg skjønte hvor menneskelig, organisk, cool og morsom popmusikk kunne være.– Og det er nok derfor plata er like sterk, skjellsettende og fuckings fantastisk 10 og 20 og 30 år etterpå. Og derfor blir den nok fin å ha med seg på en øde øy, man kan leve lenge på gåsehud, altså. Haha! Men for noen knallsterke låter, og ikke så tullete og «kunstete» intellektuelle heller. Oakey er et slags mysterium av en vokalist, en av de mest monotone stemmene i pophistorien, men som bare skjærer jævlig gjennom og…
– HEY! De spiller jo fortsatt. Har du sett dem live?– Ja, er vel fem år siden de var her sist, og de kommer jo til Rockefeller nå i høst, og da må man vel dra. Men de rotet det fort til for seg selv etter «Dare», og levde ut det dekadente stjernelivet på den litt uheldige måten. Og allerede på nesteplata var det merkbart. Da brukte de gitarer og sånn…
– Du får «gitarer» til å høres ut som en kjønnssykdom. Enn hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet en låt, hvilken hadde du da landet på?– Glen Campbell og «Wichita Lineman», selv om det er Jimmy Webb som har skrevet den. Ja, den liker vel til og med du?
– Ja, selvsagt!– Bra, Egon. En helt fantastisk låt uansett. Prærie- og arbeiderklasseromantikk, med et romantisk motiv, der han synger om sin kjære som han mener å høre fra telegraflinjene han kjører forbi. En vakker låt om at det bor mer i vanlige folk enn man ofte tror.
– Der kom sosiologen frem, gitt! – Hehe, nei da. Men, altså, foranledningen til låter er ganske utrolig. Jinmmy Webb hadde akkurat gitt ut kjempehiten «By the Time I Get to Phoenix», så ville Glen ha en ny låt fra ham, som han også ville skulle handle om en by. En helt elendig idé, selvsagt. Haha! Og da han mottok noen skisser på en låt, tenkte han at dette var jo helt knall, og så bare spilte han den inn, uten Webbs velsignelse. Sistnevnte fikk da helt hetta da han hørte den var ute, det var jo bare en låt med to vers, og uten refreng. Men så ble jo resultatet heeeelt nydelig, da. Country, easy listening, middle of the road-musikk. You name it.
– Indeed! Selv Lee Hazlewood, en broder i ånden av Glen, kan jo tidvis kalles easy listening, uten at dét gjør noe. OK, da har du med deg The Human League-plata, og royalties og kred for Campbell/Webb-låta. Du får i tillegg med deg en siste ting ut på øya. Hva?– Hmmm... Det må selvsagt bli en kvinne. Ja, en kvinne! Og helst gjerne en som er veldig god til å lage mat, samt jakte og fiske, så tror jeg dette blir bra.
