Les DEL 1 og DEL 2 også!

Etter mye om og men har vi endelig klart å få til en ordentlig europaturne med Cazadores.  Vi reiser som oppvarmingsband for den newzealandske artisten Graham Candy, på hans Back Into It Tour.

Totalt åtte konserter skal gjennomføres, og turen tar oss gjennom gamle DDR til Østerrike, Italia, Sveits og Tyskland. Formålet med turen er å få en fot i døra i det europeiske markedet, eller som min bedre halvdel kaller det: ”verdens lengste guttetur”.

Reisefølget består av vår manager Vasil, lydmann Trond, lysmester Torbjørn og Mats, Lasse, Ariel, Aleks og Ottar.

Dag 3. Praha, fridag. 16.10.2016

Når vi sjekker ut av hotellet vårt blir vi bedt om å signere et bandbilde som resepsjonistene har printet ut. Et lite øyeblikk føler vi oss som verdens største rockestjerner, men resepsjonisten forklarer ”you might be famous people”, noe som tar bort litt av glansen. Men vi setter så klart pris på oppmerksomheten, og gir dem en CD og noen t-skjorter og håper at de får rett. Vi setter oss i bilen og kjører målrettet mot Tsjekkia og fridag.

Vi har på forhånd blitt enige om å dra til Praha på fridagen før neste show i Wien, byen ligger på veien og er billig å besøke. Vel, å si at Praha er billig er tidenes understatement. Praha er flaut billig. Alt fra taxi til pils og mat koster så lite at det er direkte pinlig å gi fra seg penger. Hotellet vi bor på er kanskje det fineste gjennom hele turneen, men samtidig også det billigste.

Vi bestemmer oss for å få med oss Sparta Praha på hjemmebane, mot et lag vi fortsatt ikke vet navnet på. Billetten koster snaue 100 kroner og de vinner til slutt fortjent 3-0 etter godt spill og flotte scoringer. Høydepunktet fra kampen er at både pølser og pils smaker fortreffelig, og vi er alle enige i at øl hører hjemme, også på norske tribuner. I pausen observerer vi derimot en full tsjekkisk hooligan som tisser uten sjenanse opp etter veggene i det åpne serveringsarealet bak tribunen, og tenker at vi kanskje har en grei policy hjemme i Norge, allikevel. Tjyvbona skal liksom alltid ødelegge moroa for resten.

Fornøyde vender vi hjem til hotellet og utpå kvelden tar Tripadvisor oss til det som angivelig er den 9. beste av over 4.500 restauranter i Praha, en indisk restaurant med det noe misvisende navnet "Everest". Restauranten viser seg å være av helt middelmådig karakter hva angår matopplevelsen, og selve måltidet ble inntatt i det som best kan beskrives som en Fritzl-kjeller.

Etter middagen drar vi inn til sentrum for å finne et vannhull. Det Praha som møter oss på denne tiden av døgnet, og attpåtil på en søndag, framstår som syndens vugge. Tilbud om sex og narkotika virker uendelig, og etter å ha høflig avvist utallige innkaster på diverse strippeklubber og dopdealere som florerer i gatene, finner vi omsider en irsk pub hvor vi setter oss ved et bord innerst i lokalet. Vi har plassert oss rett ved siden av scenen, som i neste øyeblikk inntas av et tomannsband bestående av gitarist og vokalist akkompagnert av en trommemaskin. Vi var ikke videre positivt innstilt til kveldens underholdning.

Etter et par låter gjør riktignok bandets noe komiske karakter at stemningen tar en helomvending og vi bryter ut i høylytt allsang til Michael Jackson og Bon Jovi. Vi har det helt sinnsykt morsomt og gjennomsnittspromillen rundt bordet ligger på anslagsvis ca 7. Vi synes dette er noe Tromsø også bør få oppleve, så vi bestemmer oss for å booke dem som oppvarmingsband når vi spiller på Driv den 19. november. Heldigvis stengte baren før vi rakk å signere kontrakten.

Når vi ramler ut av den irske puben og snubler videre i prahanatten i den retningen vi tror er hotellet kommer vi  etter hvert inn i et område av Praha man kanskje ikke bør oppholde seg på denne tiden av døgnet. Svært tvilsomme menn begynner å sirkle seg rundt oss, og en fortvilet engelskmann kommer springende og roper ”I’ve been robbed, I’ve been robbed!”. Mats kommer med de velvalgte ord ”Gutta, vi e sitting ducks!”. 30 sekunder etterpå klarer vi heldigvis å praie en taxi som kjører oss til bordellet, øh, hotellet.

Reisebrev - Cazadores Foto: Vasil Gjuroski