Det er muligens en overdrivelse å si at en hel verden har gått rundt og ventet på denne skiva, men dette produktet har av diverse årsaker ventet så lenge på å komme ut at bandmedlemmer har kommet og gått, pressebilder har blitt retusjert, USA har fått tre nye presidenter, Nelson Mandela har dødd og Magnus Karlsen har blitt kjønnsmoden, siden de sentrale medlemmene annonserte at de først var i studio. Kanskje ikke heeeelt «Chinese Democrazy», men snarere heller «Et selvstendig, uavhengig Karlsøy».

Surregjengen var i utgangspunktet en gjeng punkrockbegeistrede, forhenværende raindogs fra Tromsøs vannhull sør i byen, fra den gang før de ble straighte familiefedre, og bandet har gått fra å være ei førtiårskrise med tidlig utløsning til en kulturell sikkerhetsventil for innestengt etableringsfrustrasjon.

Deres første konsert, en gang i totusenogbrødmangel, var et nokså lurvete stunt i en privat kjellerleilighet, der særlig frontfigur Edd S. Sivertsen var den minst erfarne på scenen, noe som ga seg utslag i en noe nølende og usikker fremtoning. Den usikkerheten ser nå ut til å ha blitt blåst bort, og det høres. Han synger faktisk overraskende kult nå, Edd. Aggressivt, fremoverlent og spyttende, og han backes av et tight band, som ikke er spesielt overraskende, tatt i betraktning av at flere av dem nå er garvede musikere fra Tromsøs rockmiljø.

Skiva er ganske intens, med få pustepauser, og i lengden er den temmelig krevende å frese seg gjennom. 14 låter på 32 minutter sier i grunnen sitt. Den hadde sannsynligvis profittert på å økses ned med noen låter, eventuelt at et par flere av låtene var litt seigere, med tyngre groove. I så måte er en låt som «Lost» kjærkommen, men før man kommer dit har man peisa gjennom 11 spor, og det er etter hvert ganske krevende.

Referansene er punk/hardcore post grunge-perioden, og i Norge er navn som Anal Babes, The Abusers, The Good The Bad And The Zugly og tidlig Turboneger opplagte referanser, men måler man krefter med slike, er det aldri lett å overbevise. Rumblin' Retards er så avgjort flere numre mindre enn de nevnte, og da spesielt når det kommer til låtskrivinga. Bra punkrock skiller seg fra den middelmådige nettopp på grunn av låtmaterialet, og det er jo derfor et band som The Ramones tindrer høyere enn alle.

Likevel: Dette er faktisk mye bedre enn forventet, og det låter ikke minst veldig bra. Produksjonen er akkurat så kvass og fin som slik musikk krever, og da er det bare å vente på at gutta skal skrive flere og bedre låter, så vi kan få ei skive til før de alle sammen jobber i Fylkeskommunen eller har trådt inn i pensjonistens rekker.

On the other hand: Drit aggressiv John Alvheim-punk er en genre jeg iallfall ville funnet verdt å sjekke ut.

Snill firer.