De er allerede godt kjente som bandet bak temalåten til TV2-serien «Jakten på kjærligheten». På sitt femte album viderefører Staut deres miks av pop, rock, folkemusikk og viser.
Valdres-gruppa spiller enkelt sagt refrengtung popmusikk med «noko attåt», men balanserer på en tynn line i mine ører. På sitt beste skriver de gode og fengende låter, som skapt for å fylle både byscener og grendehus landet rundt. Bandets operer innenfor et musikalsk triangel der Odd Nordstoga, Too Far Gone og Hellbillies utgjør ytterpunktene.
De er allikevel ofte nær å sukre den musikalske pillen for mye, og ende opp som et Postgoribygget med fele og eksotisk dialekt. Heldigvis faller Staut ned på rett side, selv om musikken også kan bli i overkant «kosete». Noen flere mollakkorder, og litt mer sting (nei, ikke artisten) ville ha vært godt for balansen.
Flere av de innledende låtene på «Ja» blir veldig like, og Staut tar få grep for å holde på lytterens konsentrasjon. I løpet av platas elleve låter blir det en del tilfeller som går inn det ene øret og ut det andre – uten å ha lagt igjen noe nevneverdig inntrykk.
Den energiske «Johan» er et friskt pust midtveis, og «Kom» er en velkomponert sak, der bandet bokstavelig talt gjør flere taktskifter. Det gires ned i den tradisjonelle, men treffsikre, kjærlighetsballaden «Ei som ho», og «Fliken e syne» byr på episk countryrock med meksikanske trompeter – ikke ulikt en mer radiovennlig utgave av Stavanger-bandet Helldorado.
Sett over ett, er den andre halvdelen av «Ja» langt sterkere og mer givende enn innledningen. Staut viser større utforskningstrang, etter å først ha strøket sine mest tantete lyttere med hårene. Denne eksperimenteringen må dette kompetente bandet gjerne fortsette på kommende album. Da kommer kanskje ståpelsen også for undertegnede.
