Derfor er det ingen stor overraskelse, at Janove Ottesen velger det som en gang i tida ble kalt en rockopera, som format for sin andre soloplate. Det lyriske konseptet tar for seg et mann-kvinne-forhold, mens musikken som illustrerer denne historien er mer vidstrakt.

De karibiske tonene i «Marlene» sørger for en fin åpning, blant annet på grunn av et refreng med betydelig pondus. Uttrykket og stemningen er allikevel ikke fjernt fra bandet der 41-åringen hadde tilnærmet full kreativ kontroll. På sin første post-Kaizers plate bedriver Ottesen sjonglering med en rekke sjangre, og det er ingen nyhet at det bor mye musikk i den gråhåra jærbuen.

Ottesen har hentet inn medspillere av rang for å realisere sin visjon. Kjernen består av trommis Børge Fjordheim, bassist Gulleiv Wee og den svenske artisten Matthias Hellberg på gitar. Sistnevnte fremstår, ikke overraskende, som en spesielt positiv bidragsyter – etter stor erfaring innen alt fra hard rock, via soul og reggae, til tander visesang.

Enkelte låter på «Artisten & Marlene» blir allikevel overlesset med så mange detaljer og komponenter, at melodiene drukner i alt ståket. Dette bringer oss til «Artisten & Marlene» sin andre svakhet: Den er for lang. I en tid der de fleste pop/rock-artister endelig har innsett at et albums optimale spilletid ligger mellom 30 og 40 minutter, velger Janove å doble dette. Da er det ganske naturlig at resultatet blir litt hit & miss.

På «I natt blir du fri» lånes smarte triks fra såpass forskjellige band som Rolling Stones, a-Ha og Joy Division. Resultatet er glimrende, da låten har både hooks, en fin oppbygning, og en enkel, men fengende tonerekke. Janove kler også den energiske stadionpopen; «Me vokser aldri opp» tripper like lettbeint som en Håkan Hellström-slager.

Platas beste låt, «Spinner for deg», er en fulltreffer av det mørkere slaget. De soulinspirerte versene kulminerer i emosjonelle utbrudd, i form av muskuløse refrenger. «Perler og svin» og hip hop-flørten «Verden går til helvete, tralala», blir derimot masete.

Maksimalisme og stormannsgalskap er noe man kan argumentere for at vi trenger mer av i norsk musikkliv. En time og ti minutter med Janove blir allikevel for mye, selv om den avsluttende balladen «Det ville vært en sensasjon» er svært vakker. 41-åringen har to betydelige styrker som artist: Han er en formidabel frontmann, og han skriver ofte interessante låter. 70 minutter i Janoves musikalske selskap, gir meg allikevel lyst til å lytte på lavmælte, subtile visealbum (noe som ikke skjer altfor ofte).

På Janoves neste plate ønsker jeg meg hardere prioriteringer og større fokus. Han skriver gode låter, men trenger – som de fleste av oss – noen til å holde seg i ørene når iveren etter å gjøre for mange ting samtidig melder seg. Da vil hans evner skinne enda sterkere, enn på «Artisten & Marlene».