De ga ut ei av de beste skivene i 2014, det helt utsøkte pop/psychedelia-draperte sukkertøyet «Sun Structures», anført av noen suverene singler med ditto snertne B-sider.

«Spretne refrenger, superb musisering og luftige trommer som sier «pishhhhh!», fikse overganger og himmelske og flerstemte harmonier over hele fjøla. Det er som om hver låt er fylt med sommer og dynket i sol, softis, kald pils og en dæsj illegale og bevissthetsutvidende stoffer», som en mæææget klok mann skrev om plata den gang.

Da The Temples kansellerte konserten under Bukta det påfølgende året fremstod det som en av de største nedturene på poprock-fronten, for undertegnede i hvert fall.

Det var så ille at jeg – helt usaklig – ble regelrett sint på vedkommende kjenning som fortalte med det nedslående budskapet. Kill the messenger, som det heter på godt norsk.

Nuvel. Nå er de endelig tilbake med nytt materiale, og de er takk og lov lette å kjenne igjen. Lakmustesten på om man likte dette bandet var i utgangspunktet vokalen til James Bagshaw, en lys og ren stemme, ofte i falsett, og passerte man denne testen var det lett å la seg forføre av de luftige og spretne låtene, smått episke refreng og snurrige låter med originale og smått overraskende strukturer.

Vokalen er fortsatt umiskjennelig, trommene sier fortsatt «pishhhhh!», og det høres fremdeles veldig The Temples. Men hvor er det blitt av de sterke låtene? «Kor é alle låtane?», som Jan Eggum sikkert roper i det fjerne. For jeg har lyttet og lett med pinsett, forstørrelsesglass og lupe, men de sliter med å trenge gjennom og vise seg frem i all sin prakt.

Det hele låter attpåtil en tanke bortprodusert, og det er litt snodig, med tanke på at Bagshaw selv (akkurat som ved forrige korsvei) har skrudd knottene, noe jeg synes han var veldig flink til.

Jeg ventet sågar en ekstra uke med å anmelde skiva, fordi jeg hadde et lønnlig håp om at plata etter flere runder skulle åpenbare seg som den knallerten forgjengeren var. Men det skjer bare ikke, rett og slett fordi dette er en betydelig nedtur, og det er så skuffende, så skuffende.

Faen heller. Jeg var jo så glade i dem. Svidde de virkelig av alt kruttet på debuten, slik enkelte band i historien har vist seg å gjøre? Jeg håper ikke dét. Så jeg venter allerede på nummer tre, nå litt mer skeptisk, og litt mindre optimistisk, enn jeg var til denne.

TEMPLES «Volcano» (Heavenly/Fat Possum)