For 40 år siden var Blondie popalibiet fra New York-scenen sentrert rundt klubben CBGB. Manhattan-bula var en yngledam for mye tidløs populærmusikk, men få av deltakerne (the Fleshtones er de eneste jeg kommer på i farta) lager relevant musikk i dag – og Blondie er ikke noe unntak.

Bandet danset seg oppover hitlistene, frontet av unikumet Debbie Harry – en dame som evnet å være både råskinn og sexsymbol i samme kropp. Synge kunne hun, attpåtil! Man kan lett argumentere for at Blondie ga seg på topp tidlig på 80-tallet, men de siste to tiårene har de sentrale medlemmene insistert på å pumpe liv i et lik som var populærkulturens mest billedskjønne post James Dean/Marilyn Monroe.

På «Pollinator» satser Blondie på å gjenskape vibben fra sine første plater, og innledningsvis bommer de ikke. Åpningslåten «Doom or Destiny» er powerpop i høygir, med et typisk ABBA-refreng, der Joan Jetts bidrag er betydelig. Introen på «Long Time» er identisk med amerikanernes gamle slager «Heart of Glass», selv om den er et stykke unna klassikernivå.

Disse to nokså harry poplåtene viser seg faktisk som de mest givende på «Pollinator», og sistnevnte har platas mest minneverdige refreng, etter flere gjenhør. Etter de tre første låtene dovner allikevel plata av, og de påfølgende livstegnene er det langt imellom.

Som låtskrivere har Chris Stein og Debbie Harry lite å bidra med, både numerisk og kunstnerisk. Det tidligere kjæresteparet står bak kun to av elleve låter, og deres gamle kjemi kan tydeligvis ikke gjenskapes med moderne medisin.

Et annet vesentlig problem, er stemmen til Debbie Harry. Rent vokalteknisk synger hun litt dypere og hesere – som er å forvente, da dama er tross alt er 71. Men Harrys stadig tynnere, og mer nasale vokal ville nok ha passet bedre til countrymusikk, enn forsøksvis spretten pop.

Hva i alle dager slags avantgarde greier det er sangeren bedriver på «Best Day Ever», er vanskelig å forstå. Her operer Harry nesten langt ute på viddene, farlig nært Yoko Ono-land, og jeg undrer på hva slags armé av yes men som presterer å slik slippe atonal jamring igjennom sikkerhetskontrollen.

Blondie skyr ikke sine disco-røtter, men «Fun» blir hakket for stivbeint til å vekke dansefoten fra dvalen, på tross av Chris Steins iherdige forsøk på kopiere gitarspillet som kjennetegnet 70-tallets funk. Energinivået er for lavt, på tross av at plata er spilt inn «live» i studio, og at Clem Burke sørger for en solid beat bak trommene.

Brorparten av låtene på «Pollinator» er ikke direkte dårlige, men de glir forbi uten å bite seg ordentlig fast i hjernen. På «Love Level» sitter groovet endelig, men hva er da mer typisk enn at selve melodien grenser til intetsigende?

En rekke gjester har blitt invitert inn i studio denne gang, men produsent John Congleton har på ingen måte skviset maksimalt ut av deltakelsen til blant andre Johnny Marr, Laurie Anderson og The Gregory Brothers.

Det syv minutter lange svslutningssporet «Fragments» er, i Blondie-sammenheng, å regne som en rockopera. Her bobler endelig musikkens iboende energi opp til overflata, men igjen uten at melodien biter ordentlig fra seg.

Harry, Stein og kompani har bidratt med en rekke av popens evergreens, men det er vanskelig å se for seg at de skal føde nye mesterstykker. Har du døpt bandet ditt Blondie, er det ikke uproblematisk at de grå hårene dominerer. Spesielt med tanke på at falske blondiner er skikkelig harry.