Med «Doctor Strange» og hans magiske krefter på kino minner vi deg vennlig på hva du absolutt ikke bør se igjen av filmer som omhandler magiske krefter.

5. «The Witches of Eastwick» (George Miller, 1987)

Cher, Michelle Pfeiffer og Susan Sarandon spiller alle tre single og desperate venninner i den rolige byen Eastwick. Når Jack Nicholson kommer til byen klarer han å sjarmere alle tre på mystisk vis ... Ja. Jeg gidder faktisk ikke forklare det utrolig dumme plottet som til slutt ender med at jentene bruker magi for å bekjempe Nicholsons karakter, som er kalt Daryl Van Horne. Grusom film av selveste George Miller («Mad Max»-filmene, «Heldiggrisen Babe» og «Happy Feet»).

4. «The Sorcerer's Apprentice» (Jon Turteltaub, 2010)

Hva får man om regissøren bak «National Treasure» (2004) og «National Treasure: Book of Secrets» (2007) bestemmer seg for å gå løs på urban fantasy-sjangeren? Nicolas Cage, selvfølgelig. Her spiller han den mesterlige trollmannen Balthazar Blake, som i en kamp mot klokken og sin erkerival, Maxim Horvath (Alfred Molina), må finne og lære opp en av Merlins etterkommere. Heldigvis starter filmen akkurat idet han finner ham (det siste vi trenger er en magisk hybrid av «Taken» og «Da Vinci-koden», hvor Cage i kjent panisk stil reiser kloden rundt på guttejakt). Etterkommeren heter Dave (Jay Baruchel), bor på Manhattan og er etter alle solemerker en usikker og klønete fysikkstudent som sliter med å forholde seg til det motsatte kjønn. Allerede her starter den nærmest uendelige rekken Hollywood-stereotyper og klisjeer. Det som følger er en slags surrealistisk gjenfortelling av «American Pie» med magi, drager, onde hekser og dating. Hadde det ikke vært for «The Wicker Man» (2006), hadde jeg vært fristet til å kalle dette Cages verste film noensinne.

3. «The Last Witch Hunter» (Breck Eisner, 2015)

Vin Diesel har i godt over 20 år båret på en mørk hemmelighet. Han elsker Dungeons & Dragons, penn-og-papirrollespillet som på 70-tallet ble beskyldt for å være årsaken til et satanisk ungdomsopprør i USA. Siden den gang har rollespillet blitt stuerent og svært populært. De fantastiske historiene og karakterene som tar form rundt kjøkkenbordet en sen lørdagskveld, etter et par pils og ivrig terningkasting, er dog ikke nødvendigvis de beste historiene å basere filmer på. Noe «Dungeons & Dragons» (2000) klart viser. Det stoppet imidlertid ikke Diesel og manusforfatter Cory Goodman fra å lage en film basert på Diesels spillkarakter, den udødelige heksejegeren Melkor (som i filmen har fått navnet Kaulder).

De fem første minuttene av filmen viser et iskaldt ødeland og en håndfull krigere. Heksene, nådeløse, magiske skapninger som deler jorden med oss, har sluppet fri svartedøden for å utrydde menneskeheten. Kaulder og hans krigere skal stoppe dem. Scenene er vakre og skremmende, musikken dyster og stemningen episk. Alt ligger til rette for et mørkt fantasy-epos. Men så skjer det uventede. Kaulder dreper heksedronningen, blir forbannet med evig liv og plutselig er vi i New York i det 21. århundre. Karakterene blir raskt endimensjonale, CG-festen kjedelig og scenebyttene maniske. Jo mer magi Eisner & Co. kaster etter oss på skjermen, desto mindre magisk blir filmen. Det hele kan minne om Marcus Nispels «Conan the Barbarian» (2011), som åpner sterkt med en brutal, rå og storslagen scene fra den eponyme heltens barndom, og raskt går videre til å bli et middelmådig fantasymareritt. Det eneste som redder «The Last Witch Hunter» fra en critical failure (terningkast en i det forannevnte rollespillet), er ambisjonen bak prosjektet

2. «Harry Potter & the Goblet of Fire» (Mike Newell, 2005)

Det er utrolig skummelt å kritisere filmserier alle elsker. Men av en eller annen uforklarlig grunn har store deler av Harry Potter-fansen lagt denne filmen for elsk. Er det fordi Robert Pattinson («Twilight») dør? Eller fordi han er med i filmen? Kan det være fordi det er en slags «Hunger Games»-light? Eller er det fordi Emma Watson endelig viser seg i kjole? Er det de russiske dragerytterne?

Jeg aner ikke. Men filmen er spekket med klisjeer du ser komme flere minutter før de inntreffer. I tillegg er ikke lenger barneskuespillerne innenfor sjarm-kvoten med tanke på dårlig skuespill. Nå forventer vi rett og slett litt mer fra dem, men skuespillet over hele linja stinker. Den eneste som får deg til å trekke på smilebåndet er David Tennant («Doctor Who» og «Broadchurch») og Gary Oldman («Batman» og «The Fifth Element»).

1. «Now You See Me» (Louis Leterrier, 2013)

Jeg ga nylig denne filmen en sjanse etter at jeg så at den fikk en oppfølger i år. Dessverre havner nok både denne og oppfølgeren på min liste over de aller verste filmene i 2013 og 2016. Filmen er påtatt, pretensiøs og inneholder ikke minst en total mangel på motivasjon. At storheter som Morgan Freeman og Michael Caine menger seg med Jesse Eisenberg, Mark Ruffalo, Woody Harrelson og Isla Fisher for å lage denne drittfilmen er for meg et stort mysterium. Jeg vil vite hvem som skrev manus, hvem som castet filmen og ikke minst hvem som bestemte at dette trengte en oppfølger. Jeg har en høne og en bøtte med egg å plukke med deg...