Uka er kommet hvor tilreisende, middelaldrende raddisdamer fyller gatebildet, tromsøfolk tar på seg de intellektuelle brillene og dokumentarfilm fra Equador overtar fokuset fra Hollywoods actionhelter. TIFF er noe av grunnen til at det er så kult å bo i Tromsø.

På mange vis snus alt opp ned under TIFF. Utelivet domineres plutselig av tilårskomne kvinner, og store folkemengder flokkes rundt obskure filmer på språk de ikke forstår.

Aldri ellers i året hører man noen interessere seg for israelske filmskapere eller lire av seg besserwisser-linjer som: – Den minnet litt om «Historien om den gråtende kamel».

I perioden festivalen pågår, er dette normen.

Ingen andre steder på kloden ville det vært en selvfølge at en film om torsketungeskjæring skulle åpne ballet. Jeg kan nesten ikke få uttrykt hvor kult jeg synes det er.

Men det verste er at det til tross for et program som ser ut som et kommersielt harakiri blir smekkfullt. År etter år. Fjorårets billettsalg var på over 62.000. Årets besøk kommer neppe til å stå tilbake for dette. TIFF er Norges suverent største filmfestival. Med god grunn.

Tromsø er rett og slett en annen planet for en kort periode, hvor det myldrer av merksnodigheter man nesten sliter med å forklare.

Det mest fascinerende er hvor fort forvandlingen fra en vanlig by til dette überkule parallelluniverset foregår. Det er nesten som om man har reist på ferie, bare uten å bevege seg.

Det er samtidig alltid litt skuffende når virkeligheten vender tilbake, en uke senere, og man oppdager at Tromsø ikke er så spektakulært lenger. Men den tid den sorg.