Dagens bilde er et godt eksempel på dette. Det er tatt på Håndverkeren i 1964, den gang lokalet fungerte både som bandets øvingslokale og jobb.

– Vi var Håndverkerens husband og spilte der fire ganger i uka. Da innehaveren, Birger Hansen, flyttet opp til Alfheim, flyttet vi med ham og ble husband der også, sier Finn-Harald Woll til Feedback.

Woll som bare 14 år da bildet ble tatt og står ytterst til høyre i bildet. Broren Kjell som står ved siden av ham var 16.

Søkte barnevernet

– Foreldrene våre måtte søke barnevernet om tillatelse for at vi kunne være oppe så sent. De var flinke til å støtte oss. Da vi begynte å tjene penger kjøpte vi stuemøbler til dem, sier Woll som fikk Höfner-bassen på bildet i gave fra foreldrene sine.

– Før det spilte jeg maracas, men det var ikke før jeg kunne ta på meg bassen at jeg følte at vi var et band.

Brødrene Woll, Odd Birger Ditlefsen (ytterst til venstre) og broren hans Svein som fungerte som Beambeats manager, vokste opp i Alfheimvegen.

LES OGSÅ: Husbandet Berthys - svensker som nektet å spille ABBA

Happy Ladies

– Det var jo nesten slik at hver bydel hadde sitt eget band. Nedenfor oss startet Sverre Kjelsberg Happy Lads. På skøy kalte vi dem Happy Ladies, men vi hadde god kontakt, brukte å bli imponert over hverandres nykjøpte gitarer, men å starte et band på den tiden var jo ganske nytt. Og tøft!

Ifølge Woll var The Beambeats første Tromsø-band som spilte i utlandet.

– I Kiruna. For en avholdsforening som hadde hørt oss spille i Tromsø. Det var vår europaturné, sier han og ler godt.

De ble også godt mottatt rundt omkring i Nord-Norge.

Ei lys framtid ...

– De sier at det har aldri vært så mye folk inne i Samfunnssalen som da vi spilte i Harstad. Det hjalp kanskje litt at sologitaristen Ole Gunnar Nilsen var harstadværing.

– For øvrig eneste harstadværing som har vunnet Bymesterskapet i rock i Tromsø slik vi gjorde i 1965, legger Woll til med et smil.

– Vi hadde ei lys fremtid, men slik ble det altså ikke. Da harstadværingen fikk hjemlengsel falt det hele i grus for min del og jeg reiste til sjøs.

Men historien slutter ikke helt der. I 2014 spilte de på Kjell-Magne Boye Nilsens retrofest som han omtalte som «århundrets rockefest». Da hadde ikke bandet øvd på 25 år.

– Det var tøft, men veldig artig. Det var jo mange som kjente til oss fra før og de var i 150. Særlig jentene. De fikk svingt seg skikkelig.

Det er nesten så journalisten frykter for å stille et oppfølgingsspørsmål. Men Woll kommer meg i forkjøpet.

– Men vi var stille og rolige gutter som lyttet til Radio Luxembourg for å finne låter vi kunne spille.

The Beambeats var et såkalt coverband, slik veldig mange norske band var i starten av rockeeventyret. Det var nok ikke bare The Beambeats som lyttet til Radio Luxembourg.

– Vi spilte låter av band som Beatles og Rolling Stones. Og masse Shadows.

– Enn hadde du en favorittlåt da dere spilte?

– The Rolling Stones’ «It’s All Over Now». Vanligvis sang Ole Gunnar og Kjell tostemt, men på den låten var jeg vokalist!

LES ALLE Feedbacks musikkminner

STILLE, ROLIGE MENN?: The Beambeats på Rogers den 29. september 2014. Denne gang bestop bandet av Finn- Harald Woll (fra venstre), trommevikar Roger Lauritsen, Ole Gunnar Nilsen, Kjell Woll og Råger Ellingsen på tangenter. Legg merke til at Finn-Harald Woll ikke lenger spiller på sin Höfner. - Den ble stjålet på Bellevue, fastslår han.