Egon Holstad tar i avisa iTromsø 8. februar et oppgjør med artisten og DDE-vokalisten Bjarne Brøndbo etter hans utspill i VG nylig, under tittelen ”Snillisme i velferdsstaten”. Jeg har også lest Brøndbos innlegg, og er for så vidt enig med dem begge. Det er den norske velferdsstaten saken gjelder, og elefanten i rommet i denne saken er bekymring for velferdsstaten. Den deles av mange her i kongeriket. Kanskje særlig av oss pensjonister. For det går en grense for hvor mange oppgaver og problemer i samfunnet som velferdsstaten kan løse innenfor sine økonomiske rammer.

Sosialøkonomiens ABC og sunn fornuft sier at dersom en sektor av et samfunn blir for kostbar, går det ut over resten av samfunnet. For eksempel gikk Sovjetunionen konkurs da utgiftene til det militære og dets establishment passerte 48 prosent av brutto nasjonalprodukt.

Nå har ikke utgifter til velferdsstaten i Norge passert 40 prosent av BNP, men det er riktig av Bjarne Brøndbo og enhver annen samfunnsengasjert person å stille spørsmål ved dagens drift av velferdsstaten. Det er også riktig av Egon Holstad å luke ut ting som ikke hører hjemme i debatten. Er våre velferdsordninger for romslige? Mange mener dét.

En ting som etter hvert trer fram er at arbeidsledige gjerne sendes på en endeløs rekke av kurs og omskolering. Myndighetene ønsker lav statistikk for arbeidsledighet – helst ikke over 3 prosent. Derfor blir det mye kursing istedenfor at disse melder seg arbeidsledig. Flere samfunnsforskere er derfor kommet fram til at den reelle arbeidsledighet i Norge i dag er på 9 prosent. Tar du med alle som under andre omstendigheter kunne ha vært i jobb, som førtidspensjonerte, ungdomsledighet, visse sider av uførhet og evige studenter, ligger vel prosentsatsen farlig nær 25 prosent. Mye av dette skjules ved den nevnte skolegangen og evig kursing. Dette skjuler samtidig at det egentlig ikke finnes relevante og fornuftige jobber til alle i dagens automatiserte samfunn. I tillegg kommer en hærskare av utenlandske gjestearbeidere som gjerne jobber et helt arbeidsliv på norske lærlingelønninger, takket være EØS-avtalen. I tillegg skal Norge ta imot flyktninger, redde verden og få fred i Midtøsten. Alt dette koster.

Deler Nav bare ut penger uten å faktasjekke mothaken? Brøndbo mener så, og han om dét. Jeg har bare mine egne erfaringer å bygge på: Under siste halvdel av 1980-tallet var jeg selv arbeidsledig, arbeidssøkende og på omskolering som det da het. Jobbene i norsk skipsfart på den tiden forsvant like fort som oljejobbene de siste par årene. Dette var i de gode gamle dager med arbeidsformidlingskontor, attføringskontor, trygdekontor, sosialkontor og skattekontor. Jeg hadde gått kanossagangen gjennom kontorene, og fått bevilget akkurat nok bistandsbeløp til å leve av per måned. I 1989 fikk jeg meg atter jobb, og jeg ringte da rundt for å ”avbestille” bistandsbeløpet. Til ingen nytte, postanvisningene fortsatte å komme som perler på en snor. Jeg viste godt at det nå var ulovlig å motta bistand, så når det ikke nyttet å ringe satte jeg meg ned og skrev brev:

”Kjære alle sammen. Jeg har nå fått meg jobb, så vennligst stopp utbetalingene. Oppgi kontonummer så får dere penger tilbake. Mvh.” Det hjalp, og som det heter: Riktig regnskap gir lengste vennskap.