Per Sandberg meldte fredag at han har bestemt seg for å gjøre noe med det han omtaler som en dårlig fungerende leveringsplikt for trålerne. Hvordan han kom på at den beste måten å få til dette var ved å belønne dem som i utgangspunktet har latt være å oppfylle forpliktelsene, er dog noe alle spør seg. «Good journey», sier nå jeg.

Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg gjorde begge unnlatelsessynder som åpnet veien for Kjell Inge Røkkes skamløse utnytting av fiskeressursene. Nå ser det ut til at Per Sandberg fortsetter i samme sti, ved å gi 20 prosent av dagens trålerkvoter til kystfiskerne, mens de resterende 80 prosent går til de to-tre største rederiene. Utfallet de fleste tror dette får er at enda flere fiskeanlegg i Nord-Norge blir nedlagt. Snakk om kur som dreper pasienten.

Pillen blir sukret ved at 100 millioner betales i kompensasjon: «Regjeringen foreslår at tilbudsplikten (leveringsplikten) avvikles, mot et samlet, frivillig vederlag fra næringen på 100 millioner kroner», skriver Sandberg i et leserinnlegg i iTromsø. Summen er imidlertid latterlig liten, ifølge ordføreren i Vestvågøy, Remi Solberg (Ap). Sammenligningsvis nevner han at ved fiskeindustrianlegget i Stamsund omsetter Norway Seafoods for 300 millioner årlig.

Som Tone Angell Jensen påpekte i en kommentar i Nordlys 20. mars, «fikk trålerne konsesjoner fordi de – i motsetning til kystflåten den gang – var i stand til å levere fisk hele året, og dermed holde hjulene i gang i fiskeindustrien». De største trålrederne, deriblant Røkke, har aldri oppfylt kravene, og leveringsplikten har etter hvert blitt et svært så forsømt område i fiskeripolitikken, som har bidratt til skjevfordelingen man ser i dag.

Ifølge en undersøkelse Sentio gjorde for Klassekampen i februar, frykter to av tre innbyggere i Nord-Norge at fiskeressursene vil komme andre enn kystbefolkningen til gode i fremtiden. Jo lenger nord folk bor, dess mer stiger bekymringene. Hele 75 prosent av de spurte i Finnmark frykter at ressursene ikke kommer dem til gode. I Nordland er det 62 prosent av de spurte som svarer det samme.

I et konjunkturbarometer for Nord-Norge – utarbeidet av Salt, Nofima og Menon Economics – blir tendensen bekreftet: Eierskapet har samlet seg på færre hender, og blitt mer geografisk konsentrert. Innen oppdrett blir eierskapet flyttet sørover, mens det innen tradisjonelt fiske blir værende i landsdelen. Det har imidlertid blitt skapt både taper og vinnerkommuner, ifølge rapporten.

De største vinnerkommunene har de siste 15 årene vært Berg, Øksnes, Hasvik, Lenvik og Båtsfjord. Troms har økt sin fangstandel mye, på bekostning av Nordland og Finnmark.

En annen tendens er at mer av overskuddet går til eierne. «I 2000 hadde næringen en 50-50-deling av verdiskapingen med like deler til lønn og lott som til eierne og bankene, i form av driftsoverskudd. 14 år senere var verdiskapingen over 15 milliarder, men da gikk kun en fjerdedel til lønn», ifølge rapporten.

At løsningen til Sandberg neppe vil gjøre ting bedre, er en ting, men Peter Ørebech, professor i rettsvitenskap ved UiT, hevder at forslaget i tillegg er lovstridig: «Statsrådens myndighet er hjemlet i, men også begrenset av, deltakerloven (1999) og havressursloven (2008). Intet sted er statsråden gitt myndighet til å gi bort folkets eiendom til noen private, det være seg trålrederier eller redere som driver kystfiske».

«Fordi staten ikke er eier av fisken, kan heller ikke eiendomsretten danne hjemmel for statsråd Per Sandberg», slår Ørebech fast.

Fiskeripolitisk talsmann i SV, Torgeir Knag Fylkesnes, foreslår en kvoteordning som minner mer om forvaltningen av oljeressursene. Den fungerer slik at oljeselskapene får en midlertidig rett til å utnytte et areal på havbunnen, og at arealet deretter må leveres inn til staten. Ressursforvaltningen innen olje har ifølge ham vært en guds lykke for norsk eierskap og -inntekter.

«Vi ønsker fiskerettigheter knyttet til regioner, slik som før. Nå er det skjevhet og ingen kontroll (…) Det er ren villvest», sier han til Nordlys. Hvorvidt Knag Fylkesnes løsning vil få bukt med urettferdigheten i fiskerinæringene spørs vel, men han har i alle fall langt større sjanse for å lykkes enn Sandberg har med sitt forslag.